Byråkraten: – Kjenner at man lever når man synger karaoke foran en indonesisk miljøminister

Drømmen var egentlig å bli Afrika-korrespondent, men etter ti år som journalist i NRK valgte Ragnhild Eikenes (45) å lukke øynene og stupe ut i det ukjente utenfor «Det hvite hus» på Marienlyst. I dag er hun seniorrådgiver og jobber med tropisk skog i den norske regnskogsatsingen i Klima- og miljødepartementet. 

– De færreste av oss kan veldig mye om trær, men til sammen kan vi mye om diplomati, kommunikasjon, karbon- og råvaremarkeder, klima og internasjonal politikk, forteller hun.

– Hvordan starter du dagen?

Oftest ganske trøtt. Men det går fort over med kaffe.

– Hva er det beste med jobben din?

Å få jobbe et sted hvor det er mulig å bidra til substansielle endringer i global skala. Det er helt rått! Og så er det stor variasjon og bredde i oppgavene. Man kjenner at man lever når det brått oppstår mild tvang til å synge karaoke fremfor en indonesisk miljøminister og hennes entourage på felttur, eller når man overnatter med kakerlakker og annen biodiversitet i et gammelt kloster langt utenfor allfarvei i DR Kongo (i den grad det er noe som heter allfarvei i et land uten veier).

– Og hva liker du minst?

Å gjøre ting jeg opplever at ikke har «impact». Å skrive ting som få eller ingen leser, eller å bruke tid og energi på noe som ikke flytter verden en millimeter. Det blir jeg litt frynsete av. Men det er heldigvis ikke ofte den følelsen tar overhånd.

– Hvor ofte tenker du på at det er skattebetalernes penger du forvalter?

Hver gang jeg bruker penger som ikke er mine. Men jeg opplever at de pengene jeg har forvaltet direkte, som er gått til å opprette to fond for regnskogjournalistikk – og nå et tredje, bredere fond i samarbeid med Norad – er godt anvendte penger. Gjennom Pulitzer Center, som utgjør en «brannmur» mellom oss og journalistikken og sørger for uavhengigheten, har fondene bidratt til nesten 2000 mediesaker i mer enn 500 medier i mer enn 50 land. Støtten har gått til alt fra nærradio i urfolksreservater i Amazonas til store gravejournalistikkprosjekter i de største mediehusene i verden, og de har hanket inn en rekke priser, senest på en av verdens største gravejournalistikk-konferanser i forrige uke. Samlet har dette trolig bidratt til at de tropiske skogene de siste årene er løftet dit hvor de fortjener å være i den internasjonale klimadebatten. 

– «Byråkrati», «byråkrat» og at noe er «byråkratisk» er nærmest blitt til skjellsord i Norge. Byråkrater blir ofte beskyldt for å være trauste og kjedelige. Er de det?

Det kjedelige svaret er at byråkrater ikke er en ensartet kategori av mennesker. Byråkrater er alt fra knusktørre fagnerder til høyst troverdige revystjerner, men felles for de aller fleste jeg kjenner – i alle fall i mitt departement – er at embetsverket er utrolig faglig solid. Vi burde være stolte over byråkratiet i Norge, som er helt på topp i verdenssammenheng når det gjelder profesjonalitet og integritet. Det nyter hele samfunnet godt av, selv om jobben byråkratiet gjør, ikke alltid er så synlig.

– Er du stolt over å være byråkrat?

Enormt, nettopp av de grunnene jeg nevner over. Embetsverket har toppfolk innenfor de fleste fagdisipliner, enten det er juss, økonomi, kjemi eller samfunnsvitenskapene, og mange kunne valgt godt betalte jobber i det private. Jeg opplever at byråkrater ofte har en genuin drivkraft som går langt utenfor dem selv, hvor samfunnsoppdraget settes først. Jeg er takknemlig for å få være en del av det norske byråkratiet

– Hvilken sak engasjerer deg for tiden?

Det er som regel mer enn én. Humanitære spørsmål i det globale sør og flyktningpolitikk i vårt «Festung Europa» har engasjert meg i hele mitt voksne liv. Det samme har journalistikk. Da jeg skrev mastergrad i afrikansk politikk ved SOAS, så jeg på konsekvenser av det manglende presse- og ytringsrommet i Rwanda etter folkemordet. Jeg så hvor store spenninger det blir under overflaten i et samfunn som helt mangler forsvarlige arenaer for debatt og meningsbrytning, men som stenger mennesker inne med oppfatninger om «fienden» som ikke blir utfordret eller slipt. Dette bidrar til å opprettholde frykt, sementere motsetninger og hindre forsoning. I kombinasjon med propaganda fra politikere som ønsker å skape splittelse, kan det bli eksplosivt.

Selv om ytringsfriheten står høyt hos oss, er det bekymringsfullt når samfunnsdebatten blir flyttet over i ikke-redaktørstyrte sosiale medier. Dette kan bli lukkede heksegryter hvor fiendebilder dyrkes og pleies. Og: Det er nettopp her de redaktørstyrte mediene kommer inn. De har knapt noen gang vært viktigere enn nå – som bolverk mot en sfære hvor sannheten er blitt relativ og skillet mellom realitet og en konstruert virkelighet blir visket ut. Lakmustesten på velfungerende demokratier er, etter min mening, en fri presse (og et faglig solid byråkrati!). Når journalistene er våkne, kan vi andre sove tryggere.

– Hvis du ikke hadde vært byråkrat – hva er drømmejobben?

Drømmejobben er nok å jobbe ved en ambassade eller i en stor organisasjon i Sentral- eller Øst-Afrika. Men skulle jeg gjort noe annet her i Norge, som jeg ikke har planer om, ville jeg nok søkt meg til et forskningsinstitutt. Eller blitt (høyst ufaglært) møbelsnekker.

– På tampen: Hva er dine beste lesetips?

Som nevnt før, har jeg vært opptatt av de mekanismene som får samfunn og moral til å kollapse, som for eksempel under opptakten til andre verdenskrig, opptakten til folkemordet i Rwanda og til krigene på Balkan. Her er det mange fellesnevnere. For et par år siden pløyde jeg gjennom alt jeg fant av litteratur om holocaust, både sakprosa og romaner. Jeg synes Simon Strangers Leksikon om lys og mørke er en sterk fortelling – blant veldig mange.