I dag er det bistandsorganisasjonene selv som må prioritere mellom midler til prosjekter, som gratis skolemat, eller midler til evaluering av effekten av dette. Bildet viser barn som får gratis skolemat i den indiske landsbyen Brahimpur i delstaten Bihar.

Foto: Adnan Abidi / Reuters / NTB

Meninger:

Fakta skal både ha makta og midler

Norad forventer at organisasjonene selv prioriterer midler til kunnskapsbygging. Det er det flere gode grunner til.

Publisert 03.11.2023 - 08:40

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Håvard Mokleiv Nygård

Kunnskapsdirektør i Norad

Norsk utviklingssamarbeid skal være kunnskapsbasert og holde høy kvalitet, og dette er også fastslått i forslaget til neste års statsbudsjett. Hos Norad sier, eller kanskje til og med roper, vi «fakta skal ha makta».

I et innlegg i Panorama påpeker forskerne Anne Kielland og Tewodros Kebede fra Fafo og Titus Tenga fra Strømmestiftelsen med rette at kunnskapssatsningen må få konsekvenser for hvordan vi finansierer kunnskapsbygging i bistanden.

Forfatterne kritiserer at Norad har bedt organisasjonene om selv å prioritere midler til kunnskapsbygging innenfor stramme budsjetter. Istedenfor foreslår de en egen finansieringsordning for kunnskap og evaluering.

Vi er enige i mange av argumentene til forfatterne, og jeg er helt sikker på at vi deler målet – men fremgangsmåten ser vi noe annerledes på.

Norad tar nå flere grep for å styrke utvikling, deling og bruk av kunnskap i norsk bistand. Blant annet har Norad strammet til kravene til kunnskapsbruk for søknader til våre åpne utlysninger. Disse endringene innebærer at forventingene til kunnskapsbruk tydeliggjøres og at bruk av kunnskap nå er et vurderingskriterium i vår søknadsbehandling.

God bruk av eksisterende kunnskap og satsning på å bygge ny kunnskap om hva som virker underveis, vil telle positivt i konkurransen om midler. I likhet med kronikkforfatterne anser vi kunnskapsbygging som et fellesgode.

Ved å vektlegge kunnskapsproduksjon i vurderingen vår av søknader ønsker vi nettopp å oppmuntre partnerne våre til økt prioritering av forskning og utvikling, gjerne i samarbeid med uavhengige forskningsmiljøer. Vi tilbyr jevnlig «evalueringsinkubatorer» der organisasjoner får opplæring og veiledning av forskere i hvordan effektevaluering kan integreres i konkrete programmer.

Norad ber organisasjonene inkludere kunnskapsbygging og evaluering av høy samfunnsvitenskapelig kvalitet i programmene og sier eksplisitt at vi ønsker at de skal prioritere midler til dette. Der vi ser særlig sterke søknader kan Norad bevilge ekstra midler til slike tiltak.

Men vi forventer altså at organisasjonene gjør denne prioriteringen selv. Vi har full forståelse for at det er vanskelig for organisasjonene å prioritere mellom midler til implementering eller til kunnskap – midler til skolemat eller midler til effektevaluering for å gi et konkret eksempel. Allikevel forventer vi nettopp det.

Når vi gjør det, er det av tre grunner. Først, er det viktig å understreke at vi mener at avveiningen mellom implementering eller kunnskapsbygging ofte er en falsk dikotomi. Godt integrerte kunnskapssystemer kan styrke og effektivisere implementering, de kan legge til rette for at tiltak som ikke fungerer raskt kan avvikles og at midler kan skyves til områder hvor effekten er større. Avkastningen i form av bedre resultater kan da raskt bli større enn investeringen, som blant annet Verdensbanken har vist i en større oversikt.

For det andre, organisasjonene vet veldig mye bedre enn Norad hvor skoen trykker. De vet hvor kunnskapshullene er og hva slags evalueringer som er nyttig for deres beslutningsprosesser. Det er helt sentralt at organisasjonene selv ser verdien og nytten av denne kunnskapsbyggingen. Ikke bare evalueringsfolkene, men fra ledelsen og ned må organisasjonen være investert i å utvikle og bruke kunnskapen. Dette tror vi at vi oppnår bedre dersom organisasjonene selv må ta disse avgjørelsene. Ekstra midler til en studie kan alltid virke forlokkende, men uten ‘skin in the game’ er vi bekymret for at vi kan ende opp med god kunnskapsbygging som ikke blir brukt.

Og for det tredje, det finnes i praksis ikke «uavhengige midler» på bistandsbudsjettet. Dersom Norad (etter tillatelse fra Utenriksdepartementet) setter opp en egen tilskuddsordning for evaluering vil midlene til denne komme fra andre poster på bistandsbudsjettet. Da er det altså Norad som kutter i implementering i andre poster for å få på plass evaluering i, for eksempel, sivilsamfunnsposten. Det er ikke åpenbart at Norad skulle kunne gjøre den prioriteringen bedre enn organisasjonene selv.