– Vi må vise barna at det finnes en fremtid

Da den første eksplosjonen høres, vekker foreldrene 11 år gamle Anna og ber henne legge seg i gangen, der veggene er solide og det ikke er vinduer. Det lille tettstedet Serhiivka ved Svartehavet er under angrep av russiske missiler. Foreldrene skal bare hente noen dokumenter på et annet rom. Da smeller det igjen. Missilet treffer den ni etasjer høye boligblokken familien bor i. 20 sivile blir drept i angrepet. Blant dem er Annas foreldre.

Angrepet i Serhiivka, 50 kilometer sørvest for Odesa, skjedde 1. juli 2022. To og et halvt år senere ligger Anna i armkroken til Anastasia i køyesengen hennes på internatskolen 7 Fields i Semipolka, en liten landsby i utkanten av Kyiv. De gjør lekser. En lenke med røde, grønne og blå led-pærer lyser opp hylla hvor jentene har noen få private eiendeler; fotografier, en pose fra Victoria’s Secret fylt av sminke, en engel i porselen, høyttalere, en blyanttegning av en Porsche 911-modell. Minner og drømmer.

– Jeg elsker vennene min her, og spesielt henne, sier Anna og peker på Anastasia.

– Først likte jeg henne ikke. Men etter en uke ble vi bestevenninner. Hun er smart og hjelpsom.

Når hun vil snakke om foreldrene sine, lytter bestevenninnen. Elevene på internatskolen er vant til å dele vonde opplevelser. Nærmere halvparten av de 40 barna som bor her har mistet en eller begge foreldrene i krigen.

Nærmere 1.800 ukrainske barn har blitt foreldreløse siden Russland invaderte Ukraina for snart tre år siden. Mange flere har mistet én forelder, siden mer enn 12.340 sivile og minst 45.100 ukrainske soldater har blitt drept siden 2022, ifølge National Service of Ukraine. 

Rundt fire millioner ukrainere har måttet forlate hjemstedet sitt og lever som interne flyktninger i eget land. I utsatte områder som Kharkiv, Zaporizjzja og Donetsk, har skolene vært stengt for fysisk undervisning store deler av de tre siste årene.

– Når barna kommer hit har de mistet hjemmet sitt, kanskje for alltid. Mange har mistet en eller begge foreldrene, sier Oksana Volzhyna. Hun er eier og grunnlegger av den private skolen 7 Fields.

– Vi må vise dem at det finnen en fremtid, og at vi kan skape den sammen.

Volzhyna, grunnla skolen i 2017 fordi hun ønsket en alternativ pedagogikk for de tre sønnene sine, så tidlig hvordan barna slet psykisk under invasjonen. Den første måneden var Semipolka omringet av russiske styrker. 

– Folk som ikke har hjem, jobb og penger kan ikke hjelpe barna sine, sier hun alvorlig.

Hun tok med seg sønnene sine som da var sju, 11 og 13 år, i tillegg til de tre barna til et vennepar, og fraktet dem til den rumenske grensen. Der ba hun grensevakten følge dem over til den andre siden, hvor eksmannen tok imot dem. Etter at hun hadde brakt barna i sikkerhet, dro hun hjem og meldte seg om frivillig til en uoffisiell militærgruppe i Semipolka. 

Volzhyna hjalp til med å evakuere familier fra Bakhmut under den blodige beleiringen i 2023, og hun hentet ut barn fra okkuperte byer som Olesjky og Avdijivka.

Gründeren, som også har studert psykologi og markedsføring, bestemte seg raskt for å gjøre om skolen til et tilbud til barn som har opplevd store tap i krigen: Barn som har mistet en eller begge foreldrene, barn av interne flyktninger og barn fra frontlinjen som har mistet skolegang.

Ved hjelp av donasjoner fra venner og støtte fra den amerikanske ambassaden, fikk hun samlet inn nok penger til at skolen kunne ta imot de første barna 6. juni 2022. Organisasjoner som «Children of Heroes», som jobber for barn som har mistet foreldre i krigen, hjelper henne å rekruttere elevene til skolen. 

7 Fields er den eneste av sitt slag i Ukraina. Oppholdet og undervisningen er gratis, og skolen finansieres måned for måned med donasjoner og pengestøtte fra privatpersoner og ulike firmaer. Hver sommer arrangerer de ferieleir, og siden oppstarten i 2022 har 1.000 barn vært innom, enten som elever eller leirdeltakere. 

I hjertet av den laftede trevillaen som huser skolen, ligger lærerværelset. Et stort vindu sørger for at Volzhyna og de andre lærerne kan følge med på elevene mens de gjør kontorarbeid – og de på dem. Skolens kjerneverdi er demokrati. Elevene skal føle seg frie og vite at stemmene deres blir hørt. 

– Demokratisk utvikling i et land er avhengig av en demokratisk skole. Er skolen autoritær, blir landet også autoritært, mener hun. 

Hun er tydelig på at målet ikke er å ta barna bort fra familiene sine. Skolen skal gi dem utdanning i relativt trygge omgivelser, og så kan de returnere. 

Ifølge en rapport fra Redd Barna har rundt 600.000 barn i Ukraina mistet tilgang til fysisk skole på grunn av krigen. Rundt 10 prosent av landets skoler har blitt ødelagt i angrep, og mange har måttet stenge fordi de ikke har tilgang til bomberom. I tillegg har utdanningsinstitusjoner blitt gjort om til flyktningmottak, provisoriske sykehus, våpenlagre og husly for soldater. Og i mange områder er det rett og slett for farlig å være på skolen. 

Det går ikke bare ut over læringen. Volzhyna forteller om barn som plutselig kan sitte og synge midt i timen. Med fjernundervisning forsvinner viktig sosial trening.

Mange kommer med psykiske problemer. For et barn som har mistet mor eller far i krigen, kan det være smertefullt å gå på en vanlig skole hvor de andre barna snakker om foreldrene sine.

– Her møter de andre som er i samme situasjon og som har lignende opplevelser. Barna hjelper hverandre, sier hun.

Etter snart tre år med krig, er Volzhyna bekymret for Ukrainas barn.

– Vi kommer til å få store problemer når krigen en dag er over. Vi har en hel generasjon som mangler skolegang, som får panikkanfall og har store traumer.

Med ett fylles gangen utenfor lærerværelset av latter og roping. Barna strømmer ut av klasserommene. Noen begynner å spille bordtennis. Andre klatrer i ribbeveggen og trappegelenderet. Tre yngre jenter lekesloss for å få sitte på fanget til en eldre jente. Anna og Anastasia går arm i arm sammen med en gjeng andre ungdomsskoleelever, hver gang de går forbi guttene blir fnisingen litt høyere. 

Etter ti minutter med liv og røre, tømmes gangen like fort som den ble fylt. Skoletimen har begynt.

På en pultrad langs veggen på høyre side i et av klasserommene sitter 1. klasse. Det er sjuåringene Anastasia, Milana og Sofia. Kosedyr, en prinsessetiara, fargerike tusjer og skolebøker med glitteromslag ligger på pultene.

På motsatt side sitter 2. klasse; Milana, Ostap og Igor.

Noen ser forventningsfulle på lærer Daryna Tverdokhlib, andre stirrer drømmende ut i lufta. Tverdokhlib er i full gang med å fortelle om forskjellige land og dyr. Faget heter «oppdag verden».

– Barna vil vite alt, smiler hun stolt. De små klassene gir henne mulighet til å følge opp hver elev tett. 

– De trenger den oppmerksomheten.

Tverdokhlib forteller at barna ofte tar initiativ til å snakke om krigen. Helt ut av det blå kan en elev bryte ut at hun har vært på kirkegården, og at hun la merke til at den var så full. Så kan hun følge opp med å fortelle at det var et nytt bilde av pappa der.

Barna vil gjerne dele opplevelsene sine, tror hun. Men få våger å spørre dem.

– De har så mange følelser som de stenger inni seg. For å bli kjent med disse unge menneskene er det viktig for meg å vite hva som har skjedd i livene deres.

Hvis de vil snakke om bomber, lar hun dem gjøre det. For mange er det terapi.

– Etterpå er det mer ro i klassen, og vi blir alle litt klokere.

Frem til klokka 13 er det vanlig undervisning. Da serveres det varm lunsj som barna spiser ved langbord i matsalen. De stiller seg opp i en lang rekke og får hver sin porsjon med suppe, poteter, grønnsaker og kylling.

13 år gamle Radion spiser sammen med en venn. Han kommer fra Tsjernihiv nord i landet. Oblasten grenser både til Russland og Hviterussland, og store områder ble okkupert tidlig i krigen. Flyalarmen går ofte, og det meste av undervisningen foregikk digitalt. 

Han vet ikke nøyaktig hva som skjedde med faren. Bare at han vervet seg til militæret, og ble fengslet og tatt med til Hviterussland. For litt over et år siden ble han funnet død i skogen.

Radion kan reise hjem i helgene hvis han vil. Som oftest velger han å bli på skolen.

– Det er ikke trygt der. En kveld jeg var ute og fisket i elva fløy det en drone i lufta over meg.

For Radion er det beste med skolen de små klassene, og at alle er gode venner.

– Det verste er at jeg er langt hjemmefra. Jeg savner hjemmet mitt.

Oleksiy er ni år og går i 4. klasse, sammen med tre andre gutter. De er kompisene hans. Han trivdes ikke på skolen han gikk på i Bortnychi i utkanten av Kyiv. 

Faren til Oleksiy var soldat og ble drept i Donbas. Han forteller at han har fått mange gode egenskaper fra ham.

– Pappa lærte meg å være snill, også viste han meg hvordan jeg kan bruke verktøy for å reparere ting, forteller han, og legger til:

– Jeg vil at dere i Norge skal vite at vi har de vakreste kvinnene i verden og veldig god mat! 

Anastasia har vært på skolen i snart to år. 14-åringen stepper inn som lærer for de minste barna når det er behov. Hun liker å undervise dem, selv om de kan være både bråkete og frekke.

– Da blir jeg sint. Men så angrer jeg etterpå.

Hun liker den tette oppfølgingen hun får fra lærerne. Nivået er høyt, men hun får mye bedre karakterer enn da hun gikk på skole i hjembyen Zjytomyr, nordvest i Ukraina.

Pappaen til Anastasia var soldat og ble drept i Donetsk i 2022. Foreldrene skilte seg da hun var liten, og det hun vet om faren har hun fra historier hun ble fortalt. Egne minner er svake.

– Jeg var veldig sint på pappa, jeg hatet han! Hvordan kunne han bare forlate oss?

Da han ble drept, klandret hun seg selv. Hun trodde at Gud straffet henne fordi hun hadde vært sint på ham.

– Men pappa var en snill person som døde for vår skyld.

– Denne skolen er et trygt sted i en tøff virkelighet. Vi deler de samme opplevelsene. Mange har det enda verre, de har måttet forlate hjemmene sine. Jeg følere meg lettere når jeg forstår at jeg ikke er alene, sier Anastasia.

Etter lunsj har barna en times pause. De yngste guttene spiller fotball ute i den store hagen. Andre slapper av eller leker i fellesområdene. Ettermiddagene fylles av lekser og undervisning i fag som kunst, idrett, data og musikk. I tillegg tilbyr skolen gruppeterapi og individuelle samtaler med psykolog. Klokka 22 skal det være ro i sovesalene. 

Anastasia og Anna stiller seg opp ved dørkarmen inne på sovesalen. På veggen er det hjerter og skriblerier fra jenter som har bodd der før dem. Anna måler høyden til bestevenninnen. Har hun vokst siden sist?

– Når krigen er over skal jeg bli modell, forteller Anastasia stolt. Med pengene hun tjener drømmer hun om å kjøpe en Porsche. 

Av og til snakker Anna og Anastasia om foreldrene sine. Anastasia er bekymret for faren, som er offiser i luftforsvaret. Men det er ikke bare tap og sorg som forener venninnene, og resten av barna på 7 Fields. Like viktig og vanlig er det å minnes de gode øyeblikkene, som aldri vil forsvinne.

– Jeg husker bursdagsfeiringen min i 2022, før angrepet skjedde, forteller Anna. 

– Jeg fylte 11 år og hele familien var samlet. Det er det beste minnet jeg har. 

Andrii Kolesnyk bidro i felt til denne reportasjen.