Disse fem har kapret 6 av 10 statlige kroner

På den afrikanske savannen er det løve, leopard, neshorn, elefant og bøffel som har betegnet «de fem store». I den norske bistandsfaunaen er det Flyktninghjelpen, Røde Kors, Kirkens Nødhjelp, Norsk Folkehjelp og Redd Barna.

Det er disse fem som tradisjonelt har kapret de store statlige bevilgningene. Det er også de som ofte taler på vegne av alle norske organisasjoner overfor politiske myndigheter og pressen.

Det internasjonale begrepet NGO – ikke-statlig organisasjon – er i noen grad upresist for å beskrive norske forhold, i hvert fall hva gjelder pengestøtte. Til sammen har 50,1 milliarder kroner i statlig støtte blitt gitt til norske bistandsorganisasjoner i tiårsperioden 2012–2021, viser tall Panorama har fått fra Norads statistikkseksjon.

Av dette kapret «de fem store» 31,5 milliarder kroner – tilsvarende 63 prosent av totalen (NB. Tallene for tiårsperioden er nominelle tall, dvs. ikke inflasjonsjusterte, red.anm.)

– Et veldig trangt nåløye for nye aktører

Stortingsrepresentant og tidligere utviklingsminister Nikolai Astrup (Høyre) synes i hovedsak ikke at de store bistandsaktørenes dominans er problematisk, men ser også noen ulemper.

– Fordelen med dagens praksis er at organisasjonene sikres langsiktighet, noe som innebærer at de kan planlegge virksomhet og aktivitet frem i tid. Det er også forvaltningsmessige fordeler med større tildelinger til færre aktører, og at de store organisasjonene har gode kontrollsystemer, sier Astrup.

Han ser samtidig noen utfordringer ved dagens system for tildeling av støtte.

– Ulempen er at det kan bli et veldig trangt nåløye for nye aktører. Det kan for eksempel føre til mindre innovasjon, noe som i så fall er uheldig. I sum er det muligens litt for mye automatikk i at de fem store tar det meste av potten, sier han.

Skeptisk til «automatikk»

Den vurderingen deles av Terje Vigtel, tidligere sjef for Norads avdeling for sivilsamfunnstøtte i årene 2008-2013 – en periode der utviklingsministre fra SV svingte taktstokken over norsk langsiktig bistand. Bistandsveteran Vigtel er skeptisk til automatikk rundt tildelinger av støtte til norske organisasjoner.

– Forvaltningen bør innimellom se kritisk på resultatoppnåelse og viktighet av arbeidet som utføres, før penger bevilges. Om det fører til endringer på bekostning av store aktører, så vet vi jo at reaksjonene vil komme. Politikere vil raskt kaste seg over fagfolkene i forvaltningen, sier Vigtel, som avstår fra å påpeke hvilke situasjoner og politikere han sikter til.

Han minnes at Norad flere ganger i løpet av hans periode stanset opp og stokket kortene på nytt, blant annet med sikte på å kunne belønne effektive og nytenkende små organisasjoner.

– En utfordring vil alltid være å vurdere nytenkning, effektivitet og risikovilje opp mot hensynet til god kontroll. Noe av det vi var opptatt av, var å støtte organisasjoner som hadde færrest mulig mellomledd på veien mot de som skulle motta bistanden, sier han.

Vigtel presiserer at han her uttaler seg om tildelinger av støtte til langsiktig bistand, ikke nødhjelp.

Stabilt styrkeforhold

Styrkeforholdet mellom organisasjonene – målt i form av deres «popularitet» hos norske myndigheter – har holdt seg relativt stabilt gjennom årene. Endringer i humanitær bistand er en hovedårsak til variasjoner fra år til år.

Krigen i Syria, flyktningstrømmen til Bangladesh, flommen i Pakistan, koronapandemien, krig og krise i Afghanistan og Jemen, sult i Sahel og på Afrikas Horn og krigen i Øst-Kongo er noen stikkord for humanitære situasjoner som har preget det siste tiåret, og som i neste omgang har ført til at den norske staten har gitt støtte via erfarne norske bistandsorganisasjoner.

Ukraina-krigen vil sette et tilsvarende preg på de kommende årenes bistandstall, og de ulike aktørenes konkurranse om statlig støtte seg imellom.

Les også: – Vi har aldri, aldri sett noe lignende

To giganter troner på topp

Helt i toppen av listen over norske statlige bidrag troner de to gigantene i norsk bistand; Flyktninghjelpen og Norges Røde Kors. Disse to er også fullstendig dominerende innenfor norske bistandsorganisasjoners humanitære bistand – også kalt «nødhjelp».

I hele tiårsperioden 2012–2021 har de to nødhjelpsgigantene kapret om lag 80 prosent av all statlig støtte til humanitær bistand via norske organisasjoner. Denne prosentandelen har holdt seg ganske stabil, men Røde Kors har siden 2014 har ligget et lite hestehode foran Flyktninghjelpen i kampen om de statlige nødhjelpskronene.

Særlig Flyktninghjelpen mottar store støttebeløp fra utenlandske statlige og institusjonelle givere til sitt humanitære arbeid. Norges Røde Kors er på sin side del av et internasjonalt nettverk som også mottar slik støtte. Det samme kan sies om Kirkens Nødhjelp og Redd Barna. I tillegg mottar Norsk Folkehjelp mye internasjonal støtte, særlig til sitt arbeid med minerydding.

Norge – en viktig bidragsyter

Mens Utenriksdepartementets støtte til humanitær bistand har økt de siste årene, har den årlige langsiktige støtten fra Norad til de samme organisasjonene vært mer stabil i perioden. Tidvis har det likevel dukket opp nye, spesielle støtteordninger som også har tilgodesett norske organisasjoner, for eksempel knyttet til satsingen innen klima- og skogbistand.

I 2021 fikk de ti største ikke-statlige organisasjonene i Norge rundt én tredjedel av inntektene sine – noe over fire milliarder kroner – fra norske myndigheter.

Organisasjonenes avhengighet av støtten er imidlertid blitt mindre med årene. I 2009 kom til sammenligning over halvparten av inntektene fra den norske stat.

Tjue store utenlandske givere

Årsaken til at avhengigheten av norsk statsstøtte har sunket de siste årene, skyldes i stor grad en bevisst strategi fra de norske organisasjonene. Organisasjonene har over tid jobbet systematisk for å øke inntektene sine fra store internasjonale givere.

For eksempel har Flyktninghjelpens etablering av representasjonskontorer i Brussel, Genève, Berlin og Washington vært en del av denne strategien. Flyktninghjelpen fikk i 2021 rundt 18 prosent av inntektene sine fra den norske statskassa.

Men mesteparten av inntektene kom fra rundt 20 andre store givere, alle med utenlandsk adresse. Blant disse var EUs humanitære organisasjon (Echo), en rekke ulike FN-organisasjoner, samt giverlandene Sverige, Storbritannia, Tyskland og USA.

De fleste andre norske organisasjonene mottar også støtte fra en rekke store internasjonale givere. I tillegg samler de inn mye penger i det norske privatmarkedet. Om utviklingen mot mindre avhengighet av norsk statlig støtte fortsetter også i 2022 og videre, er ennå for tidlig å fastslå, to–tre måneder før organisasjonenes regnskaper pleier å foreligge.

Økt støtte etter Ukraina-krigen

Bistandsaktuelt har fått foreløpige tall for støtten «de fem store» har mottatt fra norske myndigheter i 2022. Disse talleneviser at den totale statsstøtten – for fire av de fem – økte betydelig fra året før. Ukraina-invasjonen 24. februar i fjor er trolig en viktig årsak. Men også andre humanitære kriser, som krig og sult i Etiopia og Somalia.

Her er listen:

Støtte fra Norad og Utenriksdepartementet til internasjonal bistand i 2022 – tallene er basert på foreløpige «ikke-godkjente» regnskapstall:

• Norges Røde Kors: 1506 millioner kroner, en økning på 35 prosent fra året før.
• Flyktninghjelpen: 1482 millioner kroner, en økning på 30 prosent fra året før.
• Kirkens Nødhjelp: 848 millioner kroner, en økning på 19 prosent.
• Norsk Folkehjelp: 540 millioner kroner, en økning på 15 prosent.
• Redd Barna: 376 millioner kroner, en økning på 3 prosent.

Et interessant, nytt trekk ved utviklingen i 2022 er ellers at en ny-gammel aktør har begynt å yppe seg i konkurransen med «de fem store» om de statlige støttekronene.

Enorm økning for Caritas

Den katolske hjelpeorganisasjonen Caritas Norge – under ledelse av generalsekretær Marta Rubiano Skretteberg – mottok i 2022 hele 181 millioner kroner fra den norske stat.

Økningen for Caritas fra året før – da statsstøtten var på 119 millioner kroner – er på hele 52 prosent. Ukraina-situasjonen, der den norske organisasjonen har et stort kontaktnett både i Polen og Ukraina, er en hovedårsak. Organisasjonen har samtidig mange prosjekter innen matsikkerhet, et område som for tida er høyt prioritert av Ap/Sp-regjeringen.

Nylig var organisasjonen invitert med av de fem store i et humanitært forum – kalt «6H» – der hjelpeorganisasjonene ble enige om felles posisjoner overfor norske myndigheter rundt den såkalte Ukraina-pakken. Også under de store organisasjonenes pågående samarbeid om økt klimafinansiering er Caritas blitt inkludert.

– Burde en større del av pengene heller ha gått til utenlandske organisasjoner? Og påvirker Ukraina-krisen hvordan pengene bør fordeles i tiden framover?

– Jeg mener det viktigste her ikke er om aktørene er norske eller utenlandske, men hvem som har evne til å levere i ulike sammenhenger. Og det prinsippet må gjelde også for støtten til Ukraina fremover. Organisasjoner og fond med dokumentert leveringsevne, god kontroll og evne til å håndtere betydelige pengesummer må prioriteres, sier Nikolai Astrup.

– Bør selv gå i front

Redaktør i tidsskriftet Development Today, Bjørn Amland, er kritisk til at såpass mye av de humanitære midlene går til norske organisasjoner.

– En av de store utfordringene man har i humanitær bistand, er å flytte ressurser og direkte finansiering til lokale organisasjoner, som utfører mye av det operasjonelle aktivitetene i mange konfliktområder. En må være villig til å investere mer norske penger i lokale organisasjoner slik at de får kapasitet til å håndtere mer midler sjøl. Dette kan redusere transaksjonskostnadene og gjøre nødhjelpen mer effektiv, sier Amland.

Han oppfordrer de fem store norske organisasjonene til selv å gå foran i arbeidet med å flytte makt, innflytelse og ressurser til lokale aktører i land som mottar humanitær bistand.

– Hvis det er vellykket, vil det bety at de selv om noen år kanskje vil få mindre ressurser og må spille en mindre rolle. Men det er en nødvendig, men krevende øvelse, sier Amland.