Migranter ventet på å bli reddet av et redningsfartøy utenfor kysten av Libya 3. oktober 2016.

Foto: Aris Messinis / AFP / NTB

Meninger:

Feilslåtte informasjonskampanjer mot migrasjon

Europeiske myndigheter bruker millioner av euro på å advare mennesker mot å migrere. Stadig mer forskning reiser tvil om dette er velbrukte midler, men det kommer an på hva som er tiltakenes målsetting.

Publisert 22.04.2024 - 09:30

Jørgen Carling

Forskningsprofessor ved PRIO og leder for europeisk forskningsprosjekt om migrasjon

Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.

I løpet av de siste ti årene har mer enn 60.000 mennesker mistet livet i forsøk på å migrere. Mange av dem har druknet i Middelhavet på vei mot Europa. De som kommer frem og søker asyl, legger stort press på mottaksapparatet. En stor andel får søknaden avslått og har ingen mulighet til lovlig opphold.

Dermed virker det som en god idé å drive informasjonsarbeid i opprinnelseslandene. Å la folk vite hvor farlig det er å migrere irregulært, og hvor liten sjansen er for å lykkes. Menneskesmuglerne er allerede på banen og reklamerer for sine tjenester, så her trengs det en motvekt. Slike resonnementer har stått sterkt i lang tid.

Bevilgninger til informasjonskampanjer skjøt fart etter migrasjonskrisen i 2015–2016. Da ble det tydelig at når migranter ankommer EUs yttergrenser, har de allerede blitt en stor utfordring. Siden den gang har EU-kommisjonen brukt flere titalls millioner euro på mer enn 100 informasjonskampanjer for å forebygge irregulær migrasjon. Også Norge og andre nasjonalstater har finansiert egne kampanjer.

Våre analyser viser at advarsler om å migrere stort sett ikke har noen påvirkning på unge voksnes egne ønsker.

Budskapet når langt

Jeg leder det største europeiske forskningsprosjektet om årsaker til migrasjon, som nå er i sluttfasen. Vi har samlet data i 26 lokalsamfunn i Afrika, Asia og Midtøsten, inkludert intervjuer med 13 000 unge voksne.

Vi spurte blant annet om de hadde sett eller hørt informasjon om å migrere, og hvilket budskap de i så fall husket.

Vår forskning er del av en voksende rekke studier om informasjonskampanjer mot migrasjon. Det som er nytt, er at vi ikke har tatt utgangspunkt i én spesifikk kampanje, men undersøkt eksponering for kampanjer i mange ulike kontekster.

I noen av lokalsamfunnene i Afghanistan og Guinea hadde mer enn 80 prosent sett eller hørt informasjon om migrasjon i løpet av det siste året. Andre steder, særlig i Pakistan og Tyrkia, gjaldt det et lite mindretall.

Flertallet av dem som hadde sett eller hørt informasjon om migrasjon, husket budskapet som en advarsel mot å migrere – enten generelt, eller spesifikt mot å bruke menneskesmuglere. At advarslene dominerer er slående i seg selv, og står i kontrast til den brede dekningen og samfunnsdebatten om migrasjon i Norge og andre høyinntektsland.

Også den uavhengige journalistikken om migrasjon i mange avsenderland preges av at aktører som ønsker å advare mot å migrere råder over informasjon, annonseinntekter, og opplæringstilbud.

Advarsler virker ikke

Våre analyser viser at advarsler om å migrere stort sett ikke har noen påvirkning på unge voksnes egne ønsker. Ikke overraskende er det andre ting – slik som muligheten til å skaffe et levebrød, og kontakt med folk som allerede har migrert – som er utslagsgivende.

Mer oppsiktsvekkende er det at når advarsler om å migrere utgjør en forskjell, så er det vanligvis slik at de som har fått dem med seg i større grad ønsker å migrere. Det kan skyldes at de som i utgangspunktet vurderer å migrere er mer oppmerksomme på slik informasjon, men det kan også bety at kampanjene virker mot sin hensikt.

Kampanjene gjennomskues

Når folk i Guinea, Etiopia eller Afghanistan ser kampanjer som advarer mot migrasjon, setter de dem inn i en større sammenheng.

De kjenner sannsynligvis noen som har migrert og lyktes, enten for å komme seg i sikkerhet eller for å kunne brødfø en familie. Sannsynligvis vet de også at europeiske myndigheter enkelt sagt ønsker å holde flyktninger og andre migranter unna.

Med denne bakgrunnen er det ikke rart at mange tar advarslene med en klype salt. Europeiske myndigheter har forstått at deres egeninteresse er en utfordring for budskapets troverdighet, og har delvis forsøkt å skjule sin egen rolle i kampanjene.

Kampanjenes betydning svekkes også av at de sjelden forteller potensielle migranter noe som er nytt og nyttig for dem.

Alle vet at det er farlig å krysse Sahara og Middelhavet. Noen har tro på at de selv kan klare å unngå farene. Andre reiser vel vitende om at de tar en sjanse, men mener at det er verdt risikoen.

Hver tredje migrant som har omkommet på reisen i løpet av de siste ti årene, kom fra et land i konflikt og ville hatt mulighet til å få innvilget asyl.

Når informasjonskampanjer advarer mot menneskesmuglere og oppfordrer til heller å søke om visum, er det et virkelighetsfjernt råd.

Behov for beskyttelse (og dermed risiko for å søke asyl) er i seg selv grunn til å avslå visumsøknaden. Heller ikke de som reiser av økonomiske årsaker har realistiske muligheter til å få innvilget et Schengen-visum.

En etisk hengemyr med politisk gevinst

Uavhengig av om kampanjene virker etter hensikten, er de ofte befengt med etiske utfordringer. Informasjonskampanjer som er finansiert av myndighetene og styres av politiske målsettinger, bør ikke ha skjult avsender. Og når kampanjenes offisielle målsetting er å fremme velinformerte beslutninger bør de ikke selektivt fremme informasjon som bygger opp om én beslutning.

Når europeiske myndigheter begrenser tiltak for å redde liv i Middelhavet er det også betenkelig at drukningsdøden samtidig brukes som effektfullt virkemiddel i EU-finansierte kampanjer.

Informasjonskampanjene er med på å fremme en enkel fortelling om lettlurte migranter som lar seg overtale av griske menneskesmuglere til å risikere livet.

Dette er en misvisende fortelling, men den er politisk nyttig.

Migrasjon er et krevende politikkområde med uløselige dilemmaer for europeiske myndigheter. En enkel fortelling som legger ansvaret andre steder er gull verdt, uansett om den får potensielle migranter til å ombestemme seg. Derfor er det sannsynlig at pengestrømmen til informasjonskampanjer vil fortsette.