Danske tilstander i asylpolitikken

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Heidi Mogstad

Sosialantropolog og forsker ved Chr. Michelsens Institutt

Ifølge de nyeste meningsmålingene er Fremskrittspartiet Norges klart største parti, og mange spekulerer i om Sylvi Listhaug kan bli landets neste statsminister.

Tidligere ville jeg grøsset over hva dette kunne bety for norsk asylpolitikk og for flyktninger som søker beskyttelse i Norge. 

Fremskrittspartiet er tross alt partiet som innførte stigmatiserende begreper som «snikislamisering» og «lykkejegere», og som nå ønsker å avvikle dagens asylsystem og sende asylsøkere i Norge til Afrika. 

Men selv om det fremdeles er betydelige forskjeller mellom Arbeiderpartiets og Fremskrittspartiets retorikk og verdier, har avstanden mellom partienes asylpolitikk krympet betraktelig de siste årene.

Det mest markante skiftet skjedde i 2018, da Arbeiderpartiets migrasjonsutvalg etter valgnederlaget i 2017, lanserte partiets nye flyktning- og asylpolitikk. Denne ble av partiets innvandringspolitiske talsmann, Masud Gharahkhani, beskrevet «som streng, rettferdig og human». 

Kritikere pekte imidlertid på at politikken kun var streng og manglet den humaniteten som ble lovet. 

Inspirasjon fra Danmark

Mye tyder på at Arbeiderpartiet hentet inspirasjon fra sitt søsterparti i Danmark da de utformet sin nye asylpolitikk.

I Danmark hadde nemlig sosialdemokratene «stjålet» velgere fra høyresiden ved å adoptere deres restriktive innvandringspolitikk – og på noen områder gått enda lenger.

Den danske statsministeren Mette Frederiksen sitt mest kjente forslag er antagelig å henvise asylsøkere til mottak i Rwanda. Men Frederiksens visjon strakk seg enda lenger. Hun ønsket å avskaffe muligheten til å søke asyl i Danmark og ta imot få eller ingen kvoteflyktninger.

I tillegg ville de danske sosialdemokratene at flyktninger som hadde fått asyl i Danmark, skulle returnere til hjemlandet så snart som mulig. Som hovedregel skulle alle oppholdstillatelser være midlertidige, og integreringsstøtte ble omdøpt til hjemsendelsesstøtte.

Det norske Arbeiderpartiet gikk ikke like langt som sitt danske søsterparti, men vedtok å føre en politikk som skulle begrense antallet asylsøkere og prioritere kvoteflyktninger. Dette ble beskrevet som både fornuftig og rettferdig, ettersom FNs kvoteflyktninger ble ansett som de mest sårbare og kunne komme til Norge på lovlig vis, uten å risikere livet over Middelhavet.

Samtidig vedtok Arbeiderpartiet at antallet asylsøkere, familiegjenforeninger og kvoteflyktninger skulle ses i sammenheng, der en økning i én kategori skulle bety en reduksjon i en annen.

Flere innstramminger i strid med FN

I 2021 håpet mange som hadde vært kritiske til Fremskrittspartiets innflytelse under Solberg-regjeringen, at en ny rød-grønn regjering ville føre en mer human asylpolitikk. 

Dette skjedde imidlertid ikke. Tvert imot foreslo Hurdalsplattformen flere innstramninger i strid med FNs anbefalinger, og tok den norske asylpolitikken nærmere den danske. Blant annet bestemte Ap-Sp-regjeringen å øke bruken av midlertidige oppholdstillatelser og gjøre familiegjenforening enda dyrere og vanskeligere.

Russlands angrepskrig mot Ukraina førte til en selektiv bølge av solidaritet og gjestfrihet, men det siste året har regjeringen innført flere tiltak for å begrense ankomsten av ukrainske flyktninger.

I tråd med Arbeiderpartiets vedtatte politikk om å se asylankomster og kvoteflyktninger i sammenheng, har regjeringen også argumentert for at det høye antallet ukrainske flyktninger gjør det nødvendig å redusere antallet kvoteflyktninger.

Kvoteflyktningene – som Arbeiderpartiet for få år siden beskrev som de mest sårbare og verdige flyktningene – ble først redusert til 3000 i 2022, deretter til 2000 i 2023, 1000 i 2024, og i statsbudsjettet for 2025 foreslo regjeringen å redusere antallet til kun 200.

Dette strider klart mot FN, som ber Norge om å ta imot 5000 kvoteflyktninger årlig for å møte verdens enorme humanitære behov og demonstrere globalt ansvar og solidaritet.

Dessuten er retten til å søke asyl og kvotesystemet ment å være komplementære løsninger på verdens flyktningkrise. De skal derfor ikke ses i sammenheng, slik Arbeiderpartiet og regjeringen insisterer på.

«Alle skal hjem»

Som i Danmark, har regjeringen også fortsatt å prioritere midlertidighet og hjemsendelse.

Etter at suspensjonen av returplikten til Afghanistan ble opphevet i mars 2022, har mange afghanske menn og personer som kom til Norge som barn fått avslag, og sendes tilbake i strid med FNs råd og anmodninger.

Ukrainerne som kom til Norge, fikk midlertidig opphold, og det diskuteres stadig når og hvem som kan returneres til det krigsherjete landet. Bare dager etter Assads fall i Syria oppfordret den norske justisministeren syrere til å reise hjem og gjenoppbygge landet sitt. 

Arbeiderpartiet har lenge brukt mottoet «alle skal med», men når det gjelder asylsøkere, synes visjonen å være at «alle skal hjem».

Og fremdeles henter norske sosialdemokrater inspirasjon fra Danmark. Senest i høst besøkte Arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna Danmark for å lære av deres asyl- og returprogram. Like etter åpnet hun døren for et kontroversielt dansk forslag Arbeiderpartiet tidligere hadde avvist: å flytte asylmottak til land utenfor Europa. 

Avstanden til «Frp-modellen» har neppe vært mindre – og det er dermed ikke overraskende at Fremskrittspartiet startet 2025 med å forsøke å ta «norsk patent» på Rwanda-forslaget.

Nytt kappløp mot bunnen 

Arbeiderpartiet og regjeringen snakker ikke lenger om en «human» asylpolitikk; nå skal den bare være «streng og rettferdig». Men det er vanskelig å forstå hva som er rettferdig med en politikk som fratar fordrevne mennesker retten til å søke asyl og muligheten til å bygge en fremtid.

Regjeringens asylpolitikk setter også beskyttelsesbehovene til ulike grupper opp mot hverandre og skyver ansvaret for verdens flyktninger over på andre land, i stedet for å bidra til rettferdig fordeling i tråd med Flyktningkonvensjonens intensjon. 

Fram mot stortingsvalget i høst vil det trolig bli et nytt kappløp mot bunnen i norsk asylpolitikk. Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil konkurrere med Høyre og Fremskrittspartiet om å ha den strengeste grensepolitikken, i stedet for å diskutere hvordan Norge kan balansere et legitimt behov for kontrollert innvandring med sine internasjonale forpliktelser, og bidra til å skape rettferdige og bærekraftige løsninger på verdens flyktningproblem. 

Det sistnevnte er viktig fra et humanitært og solidarisk perspektiv, men det er også i Norges egeninteresse å stå opp for folkeretten.

Som Støre selv påpekte i FNs toppmøte i New York i september:

«Vi lever i en urolig verden. Det er krig i Europa, og det er krig i Midtøsten. Russlands angrepskrig mot Ukraina og krigen i Gaza krever at vi tydelig står opp og forsvarer folkeretten. For å motvirke den polariseringen vi ser i verden, er det avgjørende at alle følger felles spilleregler. Dette har også stor betydning for Norges egen sikkerhet».

Som Støre antydet, er Norge – som et lite land – tryggere i en internasjonal regelbasert verdensorden bygget på samarbeid og solidaritet. Nordmenn har vært krigsflyktninger før, og vi kan bli det igjen. Men samtidig som regjeringen forsvarer folkeretten for Ukraina og Palestina, undergraver vi den gjennom asylpolitikken vår.

Derfor bør vi ikke bare bekymre oss over svenske tilstander – vi må også ta opp kampen mot danske tilstander i asylpolitikken.