– I går fant vi et par i 20-årene døde i ørkenen

– En gruppe migranter dro nok ut herfra i går, sier doktor Moussa.

En sky av støv virvles opp bak bilen mens vi nærmer oss havet, øst i Djibouti. 

Små busker karrer seg fast i ørkensanden. På den ene siden av veien strekker det tørre landskapet seg mot svarte silhuetter av fjell. På den andre ligger det asurblå Rødehavet.

«Le Docteur», som han er kjent som blant lokalbefolkningen, har dårlig tid. 

Søk- og redningslaget hans, som er ute med sine to Land Rovere ombygd til ambulanser av Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM), har fått tips om at en gruppe migranter er på vei gjennom ørkenen – en tredagersmarsj i stekende hete.

– Om vi ikke finner dem, kan det hende at de ikke overlever, sier Moussa.

Migrantene doktor Moussa vil hjelpe denne dagen, har sannsynligvis krysset Bab el-Mandeb-stredet mellom Djibouti og Jemen, på vei tilbake til hjemlandet.

Det trange stredet, bare 30 kilometer på det smaleste, forbinder Rødehavet med Adenbukta, og ligger langs en av de mest kritiske maritime handelsrutene i verden. 

Hver dag legger båter fulle av migranter ut fra begge sider av stredet. Ifølge IMO krysset mer enn 95.000 mennesker ulovlig over til Jemen i fjor, mens andre flykter motsatt vei for å slippe unna krigshandlingene på jemenittisk side. Doktor Moussa og kollegene dokumenterte omtrent 17.000 ankomster til Djibouti fra Jemen i 2023.

Det gjør strekningen til en av verdens mest trafikkerte migrasjonsruter.

Flesteparten av migrantene er fattige etiopiere fra landsbygda, som prøver å ta seg til Saudi-Arabia gjennom krigsherjede Jemen. Der er håpet å finne seg jobber innen renhold eller som arbeidere. Noen flykter også fra voldshandlinger og konflikt innad i Etiopia.

Etter at migrantene krysser grensen fra Etiopia, må de gå den lange og varme ruten gjennom ørkenen til kystbyen Obock. En fiskelandsby i nordøst Djibouti.

I ly av nattemørket legger de så ut på den risikable turen over stredet i små trebåter, i håp om å nå kysten på andre siden. Det er det langt fra alle som gjør. Hvert år dør det flere tusener både i ørkenen og på sjøen, forklarer doktor Moussa.

– Vi setter opp skilt og vanntanker over alt i ørkenen, men det er ikke nok, sier han.

Han ber sjåføren kjøre i store svinger gjennom ørkenen, for å være sikker på at de ikke overser noen. Spesielt migranter som kommer tilbake til Djibouti fra Jemen, har lite å hjelpe seg med og kan være tvunget til å gå flere dager i ørkenen uten vann eller mat.

Han forklarer at de fleste går feil og setter kursen mot fjellene, mens Obock ligger i motsatt retning, sier han og viser bilder på telefonen sin. Senest i går, fant teamet hans et ungt par i 20-årene omkommet i ørkenen.

Men i dag har de hellet med seg. Rundt 60 kilometer inn i ørkenen, i skyggen av et akasietre, finner de en gruppe på tolv menn. Sultne, tørste og utslitte sitter de tett sammen.

– Vi var til sjøs i fem dager, forteller 23 år gamle Naser Nadir, mens han tømmer vannflasken han får fra redningslaget.

Iført plastsandaler og med et tøystykke bundet rundt pannen for å beskytte seg mot solen, forteller Nadir at han kommer fra den konfliktfylte Oromia-regionen i Etiopia:

– Det er ingen framtid der. Jeg måtte prøve å finne arbeid for å forsørge de tre barna mine.

For over et år siden dro han til nabolandet Somaliland, og jobbet der til han hadde spart opp de 300 euroene han trengte til overfarten fra Djibouti til Jemen. Etter å ha betalt en smugler ventet han i flere uker før han fikk plass på en overfylt båt.

– Jeg var livredd. Jeg hadde aldri vært på en båt før og kan ikke svømme, forteller Nadir.

Da de endelig kunne gå i land, var de likevel ikke trygge. I Jemen ble migrant-gruppen fanget og holdt innesperret i en kjeller av en opprørsgruppe.

– De tok alt! Penger, klokker, telefoner. Også sa de at vi skulle ringe familiene våre for å be dem om å sende løsepenger.

Etter uker med tortur ble gruppen likevel satt fri og tvunget om bord i en båt tilbake til Djibouti. På overfarten brøt motoren sammen og båten ble liggende og drive i flere dager.

– Om jeg drar hjem til Etiopia nå, har jeg ingen ting å hjelpe familien min med, sier han.

Ifølge Human Rights Watch (HRW) blir migranter på vei til Saudi-Arabia systematisk utnyttet av både jemenittiske militsgrupper og saudiske grensevakter. I fjor rapporterte organisasjonen at flere hundre migranter ble skutt da de forsøkte å krysse grensen.

– Mange migranter som kommer tilbake hit har skuddskader eller tegn på at de har blitt utsatt for tortur, sier Moussa, mens han hjelper en mann som har kollapset.

Likevel prøver mange igjen og igjen, forklarer han. 

Myndighetene i Djibouti forsøker å stoppe menneskesmuglerne og forhindre flere ulykker, men det er lite de får gjort, ifølge kaptein i kystvakten, Saeed Mohammed, som vi møter dagen etter at migrantene ble plukket opp i ørkenen

Han er på vei nordover Bab el-Mandeb-stredet i en liten trebåt med påhengsmotor.

– Hver natt ser vi hundrevis av migranter som venter på å gå ombord i båter, men vi kan ikke gjøre noe. Vi har ikke nok ressurser, sier Mohammed.

Hans patruljer har som mål å stoppe båter med passasjerer fra Jemen, som tar med seg nye migranter på tilbakeveien. Men smuglerne endrer rutene sine og bruker mindre og raskere båter for å komme seg unna kystvakten.

Ofte ser båtene ut til å være overfylte, i svært dårlig stand og kan lett kantre, forteller han. Smuglere har også blitt sett kaste passasjerer over bord.

– Nylig tvang en smugler migrantene av båten bare få meter fra land i frykt for å bli tatt. De kunne ikke svømme. Vi klarte å redde 49 stykker, men flere titalls er fortsatt savnet.

Med begrensede ressurser, og bare tre av ti båter som fungerer, står han og resten av patruljen overfor en overveldende jobb. De har verken radar eller andre teknologiske hjelpemidler til å overvåke kysten, forklarer Mohammed. Noen ganger gir lokalbefolkningen dem også falske tips, som gjør at de kaster bort timer på å søke i feil område.

Kapteinen sier de føler seg glemt av det internasjonale samfunnet, og egne myndigheter.

– Alle vet om Lampedusa og Agadez, men ingen snakker om Obock, sier den lokale lederen Moussa Aden Migane som vi møter på hans kontor i Obock.

Den lille byen med rundt 28.000 innbyggere, hvor den franske kolonimakten bygde sin første havn i Rødehavet, er et knutepunkt på migrasjonsruten mellom Djibouti og Jemen.

Gatene, som går mellom bygninger i fransk kolonistil, er fylt av migranter og smuglere i pickuptrucker.

– Noen ganger har vi flere migranter enn fastboende her, sier Migane.

Han er opptatt av å fortelle om den lokale gjestfriheten, men det økende antallet migranter gjør det vanskelig for et lokalsamfunn som allerede sliter økonomisk.

Ettersom konflikten i Sudan blokkerer den nordafrikanske migrantruten, regner han med at stadig flere vil velge ruten over Bab el-Mandeb-stredet, og at Europa derfor burde bry seg langt mer om hva som skjer her. 

Djibouti kan ikke håndtere krisen alene, og utfordringen krever et regionalt svar, mener Migane. Bare bedre regionalt samarbeid og internasjonal støtte kan stoppe smuglerne.

– Burde vi ikke redde folk fra å dø? spør han.

Når Bab el-Mandeb har vært i nyhetene det siste året, har det oftest vært på grunn av stredets geopolitiske posisjon som inngangsporten til Rødehavet.

Da Houthi-opprørere fra Jemen angrep lasteskip som passerte gjennom stredet i solidaritet med Palestina, ble en USA-ledet allianse raskt etablert for å beskytte skipstrafikken. Men oppmerksomheten rundt migrasjon og humanitær hjelp har vært beskjeden.

For ti år siden satte IOM opp et Migrant Response Center, et senter som skal tilby beskyttelse og hjelp langs de viktigste migrantrutene, like utenfor Obock. Men senteret, som drives av Doktor Moussa og teamet hans, er lite sammenlignet med andre slike sentre.

Det har en kapasitet på 350 personer, og huser kvinner, barn og menn. Her sover de tett i tett, på gule skummadrasser uten trekk. De få eiendelene de har henger i sportsbagger fra bjelkene i taket. 

Alle her er i kategorien IOM definerer som de mest sårbare, og har opplevd tortur, voldtekt eller annen mishandling.

En av disse er Nasra Mohamed (40) fra Amhara-regionen i Etiopia. Hun ser ned i bordet, mens hun forteller at hun ble pågrepet av saudiske grensevakter og tatt til en interneringsleir.

Mange av de som hun møtte der, både menn og kvinner, ble mishandlet og voldtatt av vaktene, forteller hun.

Etter flere måneder ble hun sluppet fri og deportert til Jemen. Flere i gruppen hennes forsøkte på nytt å komme seg inn i Saudi Arabia, men denne gangen begynte grensevaktene å skyte på migrantene.

Mens noen mistet livet, var Mohamed heldig og kom seg til Aden, hovedstaden i Jemen. Utslitt og desperat forteller hun at hun ringte familien sin i Etiopia for å få penger til å betale en smugler for å komme seg tilbake til Djibouti. Den samme veien hun kom fra.

Når vi møter henne i Obock venter hun på et IOM-fly som skal ta henne med hjem til Etiopia. Nå vil hun advare andre som søker et bedre liv ved å legge ut på den livsfarlige, østlige migrantruten

– Jeg skal advare alle mot å gjøre den samme feilen som meg, sier hun stille.