Er frigjøringsbevegelsen i Sør-Afrika i ferd med å nå utløpsdatoen?

Liv Tørres

Leder for Internasjonal avdeling i LO og har skrevet doktorgrad om fagbevegelsens påvirkning på apartheids fall

Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.

I år feirer Afrikas eldste frigjøringsbevegelse African National Congress (ANC) at det er 30 år siden apartheid falt, og de selv overtok makten i et nytt demokratisk Sør-Afrika med Nelson Mandela som president. Og for en feiring det var den gangen.

Den nye presidenten og folkehelten Nelson Mandela hadde sittet 27 år i fengsel for sin kamp mot rasismen under apartheid. ANC hadde returnert fra eksil etter å ha vært forbudt i landet i om lag 30 år, og de skulle nå bygge opp partiet igjen innenfor landets grenser.

Millioner av sørafrikanere stod i kø til det første demokratiske valget. Og for veldig mange av dem var det første gang de fikk avgi stemme ved et valg. Køene hadde vokst seg lange gjennom natta ved mange valglokaler den gangen i 1994. 

Det er tvilsomt om noen vil anstrenge seg like hardt for å avgi stemmer på ANC når valglokalene åpner igjen på nytt om én måneds tid.

ANC ble etablert allerede i 1912 som en afrikansk, «ikke-rasistisk» organisasjon. Mobiliseringen mot apartheid samlet brede grupper i en ikke-voldelig kamp inne i landet. Politistaten Sør-Afrika var imidlertid en hard motstander. På begynnelsen av 60-tallet mente derfor Nelson Mandela og andre ANC-ledere at de også trengte en militær gren av bevegelsen og Umkhonto we Sizwe ble født – nasjonens spyd. Både ANC og andre motstandsgrupper ble i samme periode forbudt inne i landet.

Livet i eksil

Mellom 30.000 og 60.000 dro i eksil for å fortsette kampen derfra fra 60-tallet og fram til den demokratiske overgangen på begynnelsen av 90-tallet. Mange var på militær trening og opplæring, og de aller fleste av dem i Sovjetunionen eller tidligere Øst-Tyskland. Så var det tilbake til det sørlige Afrika for å sloss.

Livet i eksil var slett ikke enkelt. Noen satt på kontorer i London eller Mosambiks Maputo, eller drev selv med opplæring i leirene i Tanzania og i andre deler av regionen. Mange sloss i nabolandene mot Sør-Afrika-støttede regimer eller opposisjonsgrupper, som for eksempel i Angola mot de Sør-Afrika støttede UNITA-styrkene. Og noen reiste inn og ut av Sør-Afrika på sabotasje og geriljaangrep.

Det var et hardt liv i leirene. Mistankene ynglet: Hvem var på riktig side? I den riktige gruppen? Hvem var overløpere og spioner?

Organisasjonen endret seg i løpet av disse årene. ANC var i sin tid blitt etablert på basis av internt demokrati, konsultasjoner og medbestemmelse. Dette endret seg med at ANC og Kommunistpartiet ble forbudt og startet livet som eksilbevegelse. Medlemmene og støttespillerne hadde dessuten endret seg.

Fra starten var ANC etablert som en organisasjon med en liten og relativt velutdannet middelklasse. Tilstrømningen av en stor gruppe uten utdanning utvidet medlemsmassen og skapte større behov for kontroll. De stadig tettere båndene til Kommunistpartiet bidro samtidig til å endre ANC i en mer venstreorientert retning. Kombinert med militær virksomhet og en eksiltilværelse med konstant overvåking fra apartheidregimet og dets venner gjorde dette at ANC, som mange andre frigjørings-bevegelser, etter hvert nå etablerte en organisasjon preget av sentralisering, kommandostruktur og hemmelighold.

Eksiltiden fremmet intoleranse og maktkonsentrasjon framfor debatt. Paranoia, maktkamper og personlig maktmisbruk framfor demokrati fikk prege bevegelsen og etter hvert også etableringen av det nye partiet og regjeringen inne i det demokratiske Sør-Afrika.

Preget organisasjonen

Da ANC ble legalisert i 1990 og skulle etablere seg på nytt inne i landet, var det nye partiet sammensatt av tre ulike grupper; eksilbevegelsen, de som hadde sin bakgrunn i interne demokratiske sivilsamfunnsorganisasjoner og de politiske fangene som kom ut av fengsel.

Det ble ganske raskt eksilbevegelsens folk som fikk dominere maktposisjonene i ANC og i den nye regjeringen. Med dette fulgte også den samme type tenkning og sentralisme som hadde preget organisasjonen i eksil.

Samtidig demobiliserte mange av de sterke sivilsamfunnsorganisasjonene og deres ledere ble spredd for alle vinder. Vaktbikkjene ble rett og slett borte eller kraftig svekket.

Nærmer utløpsdatoen seg?

ANC vant en overveldende seier med over 60 prosent av stemmene ved det første valget i 1994 og økte deretter andelen stemmer de neste to valgene fram til og med 2009. Deretter har det gått motsatt vei.

Ved valget i 2019 fikk ANC rundt 58 prosent av stemmene. Ved lokalvalgene for to år siden oppnådde de under 50 prosent på nasjonalt plan. Meningsmålingene før valget nå i slutten av mai kan tyde på en oppslutning på rundt 40 prosent.

Mye tyder på at velgerne er lei av kriminalitet, fattigdom og vold. De har fått nok av korrupsjonen som har festet sitt grep på alle deler av samfunnet og som hindrer nødvendig jobbskaping, fattigdomsreduksjon og vedlikehold av landet. De er dritt lei av at det store flertallet svarte har det like ille som de hadde det under apartheid mens en liten svart elite har blitt steinrik. De er lei av strømmangel, vannmangel og manglende vedlikehold. De er rett og slett lei av alt kaoset og de interne maktkampene i ANC.

For en del har sofaen blitt et bedre alternativ enn valgurnene. For andre har det etter hvert blitt mulig å stemme på andre partier. Før var det slik at hvis man var mot apartheid, var man for ANC. Mange har ved tidligere valg også sagt at de stemmer ANC fordi det ikke finnes reelle alternativer. Nå har antallet andre partier og folks valgmuligheter økt betydelig.

Hvis ANC presses under 50 prosent, vil de bli tvunget inn i en koalisjonsregjering. Samtidig vil det trolig bety at de mister makta i flere av landets ni provinser og i de provinsene hvor storbyene og pengemakten befinner seg.

ANC har sittet med enerådende regjeringsmakt i 30 år. Tap av dette kombinert med en relativ styrking av regionale og lokale ledere, vil trolig bidra til både fragmentering og ytterligere maktkamper internt i ANC.

Det er få av disse maktkampene som er politiske eller ideologiske. Makta i ANC sitter der pengene befinner seg, og det er i kontroll over de offentlig eide selskapene og anbudssystemet. Kanskje det er riktig som noen sier at frigjøringsbevegelser i snitt har en levetid på rundt 30 år og at ANC er i ferd med å gå ut på dato. Nelson Mandela ville snudd seg i graven om han hadde sett dette.

Sunniva Kvamsdal Sveen

Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.