USA skal vinne, ikke inspirere

Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.

Jan Arild Snoen

Forfatter og samfunnsdebattant

Det går ikke en dag uten at verden rystes av nye utspill og konkret politikk fra Donald Trump. En dag rammes nye land av hans trussel om handelskrig, en annen trues allierte av en president som for første gang på mer enn 100 år går åpent inn for å utvide USAs territorium, nå også til Midtøsten.

USAs bistandsprogrammer er satt på pause, Musk vil avskaffe hele USAID og ingen vet hvor mye som vil overleve. Det kan være nyttig å heve blikket og fokusere på Trumps underliggende verdenssyn.

Etter andre verdenskrig så USA seg tjent med å bygge allianser og institusjoner, inkludert støtte til opprettelsen av det som ble EU. Allerede etter første verdenskrig hadde president Woodrow Wilson slike ambisjoner, om å «gjøre verden trygg for demokratiet», som han sa det, men han fikk ikke med seg Kongressen. Tragedien gjentok seg, og etter andre verdenskrig hadde støtten blitt tverrpolitisk. Slik har det grovt sett vært frem til Trump tok over.

Disse institusjonene – FN, Verdensbanken, IMF, GATT – senere WTO, og militærallianser – primært NATO og USAs sikkerhetsgarantier i Asia – skulle både sikre freden og økonomisk utvikling.

Vi kaller gjerne dette for den liberale verdensorden, eller Pax Americana – den amerikanske freden. Denne liberale orden har, på tross av en rekke tilbakeslag, gitt oss en fredeligere og rikere verden. I de senere år har globaliseringen bidratt til vekst og fattigdomsreduksjon i fattigere land, noe jeg skrev om i min forrige kronikk i Panorama.

Amerikansk eksepsjonalisme

Jeffersonismen, etter Thomas Jefferson, som var president fra 1801 til 1809, innebærer å utbre demokrati og menneskerettigheter gjennom eksemplets makt. Ronald Reagan snakket gjerne om USA som «den skinnende byen på åstoppen», et uttrykk både for amerikansk eksepsjonalisme og til inspirasjon for andre.

Det vi i dag kaller «myk makt», er en forlengelse av dette. Myk makt går ut på å overtale andre land til å ville det samme som en selv, i motsetning til påvirkning gjennom militær tvang eller økonomisk nytte.

USA har ikke alltid latt seg binde av institusjonene og avtalene, og demokrati og menneskerettigheter har rett som det er måtte vike for USAs snevre egeninteresser.

Det er enkelt å peke på dobbeltmoral, men dobbeltmoral er bedre enn ingen moral. Den liberale orden er ikke et endepunkt, men en prosess der politisk praksis skal nærme seg disse grunnleggende idealene.

Trump enig med Putin

Trump tror ikke på noe av dette. I likhet med mange andre eksperter peker statsviteren Hilde Restad på at Trump bryter med forestillingen om amerikansk eksepsjonalisme. Hun knytter Trump til jacksonismen, tradisjonen etter den nasjonalistiske og populistiske presidenten Andrew Jackson, som styrte fra 1829 til 1837.

USA skal være en militært sterk nasjon, men har ingen ambisjoner om å påvirke verden, og ser seg heller ikke som noen modell for andre.

Som den bulgarske statsviteren Ivan Krastev viser i sin bok The Light that Failed, deler Trump sin russiske motpart Putins syn på USA som en kynisk maktspiller.

Det fører til noen påfallende sammenfall. Når Trump snakker om grensen til Canada som «en kunstig trukket linje» som skiller de to nasjonene, hører vi ekkoet av Putins beskrivelse av det kunstige skillet mot broderfolket i Ukraina.

Når Trump påstår at grønlenderne vil slutte seg til USA, svarer Putin med at det er akkurat det samme med de russisktalende i Ukrainas østlige regioner.

Nostalgi og imperialisme

En viktig del av Trumps appell er nostalgi – Make America Great Again, men det har vært uklart hvilken periode som han mener utgjør USAs gullalder.

I sin innsettelsestale pekte Trump på president William McKinley, som satt fra 1897 til 1901. Han utvidet USAs territorium ved at seieren i den spansk-amerikanske krigen ga ham Puerto Rico, Guam og Filipinene, og indirekte Hawaii. Som kongressmann, var han i 1890 sentral i å sette i gang en handelskrig. Allerede høye tollsatser ble satt betydelig opp. Den slo imidlertid feil, og tollsatsene ble satt ned igjen i 1894. 

Trump hevder at USA aldri har vært rikere enn under McKinley, noe som er en ren hallusinasjon.

Trump mener at den liberale internasjonale orden har ført til at alle andre land har utnyttet USA. De har snyltet på sikkerhetsalliansene og latt USA betale mesteparten av regningen. De har undergravd USAs industri gjennom et vedvarende amerikansk handelsunderskudd.

Trump har rett i at USA har båret en uforholdsmessig del av kostnadene ved den liberale verdensorden. Men landet har likevel, som den største aktøren, trukket fordel av den. Det har ikke minst foregått gjennom dollarens sentrale rolle i verdenshandelen og som investeringsobjekt, og USAs makt gjennom Det internasjonale pengefondet (IMF).

USA skal vinne

Nå skal det være USA først! Trump vil i størst mulig grad forholde seg bilateralt til verden, ikke multilateralt, fordi USA alltid, med mulig unntak for Kina, vil være det sterkeste dersom bare to land er involvert.

Trump tror ikke på myk makt. Den «goodwill» USA har bygd opp over snart 100 år, vil han rive ned i løpet av uker og måneder. USA skal isteden avtvinge respekt, om nødvendig med handelspolitiske eller militære virkemidler. Når hans handelstiltak, som mot Canada og varslende mot EU, setter langvarige sikkerhetspolitiske allianser i fare, biter ikke det på Trump, siden disse alliansene uansett ikke har vært i USAs interesse, slik han ser det.

USA skal ikke lenger la seg binde av institusjoner og avtaler. Derfor er USA allerede ute av Parisavtalen og Verdens helseorganisasjon. Flere utmeldelser vil følge. Derfor har Trump ensidig satt til side den nordamerikanske frihandelsavtalen som han selv reforhandlet i sin første periode.

Dersom USA vil ha Grønland, Canada og Panama-kanalen, er det ingen grunn til å la seg stoppe av avtaler og folkerett. Som den greske filosofen Tukydides uttrykte det: «De sterke gjør det de kan, og de svake lider det de må.»

USA står ikke på «det godes» side, fordi alle land utelukkende forfølger kortsiktige egeninteresser, slik Trump ser det. Det er ingen konflikt mellom interesser og verdier, siden USA ikke har noen verdier å utbre. Det handler om «å vinne».