USAID-kutt: Hvem skal dø, for at andre skal leve?

Øyvind Eggen

Redaktør i Artikulert og tidligere leder for Kunnskapsbanken i Norad

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Akutt forverring utløser mer handlekraft enn eksisterende kriser. Det er dypt menneskelig, men ikke alltid god prioritering. Frys og planlagte kutt i bistand fra USA, i tillegg til kutt og omdisponeringer hos mange andre givere, kan få en samlet effekt på høyde med historiens verste humanitære katastrofer. 

Det er hjerteskjærende, men det er likevel ikke sikkert vi bør omdisponere norsk bistand for å fylle tomrommene.

Det har alltid vært udekkede behov og folk som lider på grunn av for lite penger. De som nå opplever forverring, trenger det kanskje ikke mer enn de som aldri har fått bistand. USAID var aldri best i klassen på å treffe der behovet er størst.

Krise gir muligheter

I noen tilfeller bør Norges respons være omvendt: Når det kuttes i organisasjoner og initiativ som vi er glade i, kan det være riktig å vurdere å kutte i det samme.

Dette kan nemlig være den eneste sjansen vi får til å rydde opp i et dysfunksjonelt internasjonalt bistandssystem – som ingen er fornøyd med, men ingen har klart å reformere. Nå går systemet gjennom et jordskjelv, og vil aldri mer være det samme. Det gir muligheter.

Åsmund Aukrust får kanskje den korteste vakt noen utviklingsminister har hatt, men om han bruker situasjonen godt kan han forme det internasjonale bistandssystemet i tiår fremover.

Det krever at han tar på seg den tunge oppgaven som noen må ta under et jordskjelv: Bestemme hvem som skal dø, for at andre skal få leve. Institusjoner, ikke mennesker.

Fragmentert bistand

Norge bør ta medansvar fordi vi har litt av skylda. En gang i tiden hadde vi en ganske oversiktlig gruppe organisasjoner med tydelig FN-mandat til å løse spesifikke utfordringer; UNDP, Verdensbanken, UNICEF, UNHCR, FAO, WFP, WHO, ILO og så videre.

Over flere tiår har givere, som Norge, tatt initiativ til nye organisatoriske oppsett innenfor mandatet til de store organisasjonene. De er ofte mer «spisset» og antatt mer effektive – delvis fordi de er innrettet for å nå helt bestemte mål framfor å ta helhetlig ansvar for en sektor. 

Det var kanskje ikke galt å etablere dem, men problemet er at giverne ikke har tatt initiativ til å avvikle noen av dem.

Det har ført til et konglomerat av organisasjoner, programmer, partnerskap, allianser, initiativ og et enormt antall fond. Vi snakker om hundrevis av organisatoriske oppsett, og tusenvis hvis vi tar med alle små, smale og sovende initiativ. Noen er godt kjent, andre er bare kjent for saksbehandlere i Norad som bruker mye tid på dem. Antakelig finnes det ikke én person som har hele oversikten.

Mange har egne sekretariater, andre er til belastning for eksisterende organisasjoner som har i oppgave å støtte dem med sekretariatsfunksjoner, økonomiforvaltning eller faglige bidrag – selv om de ofte overlapper med organisasjonenes egne mandat.

Ikke globalt

Vi liker å tenke på dette systemet som «globalt». Men med få unntak holder institusjonene til i vestlige hovedsteder og er dominert av vestlige organisasjoner og ekspertise.

Systemet reflekterer nemlig den tiden da Vesten hadde hegemoniet og en selvsagt lederrolle i de fleste initiativ til en bedre verden.

Hvis vi ikke tar grep, vil systemet bli stående som ruiner fra den tiden.

Slankere og mer trimmet

Selv om det ser mørkt ut nå, vil det fortsatt være bistand tilgjengelig for å avskaffe fattigdom og løse viktige samfunnsproblemer. Men det kan gjøres mer effektivt i et slankere og mer trimmet institusjonelt oppsett.

Norge har tidligere vært pådriver for FN-reform, uten å lykkes. Nå har vi sjansen igjen. For når alt står på spill, er spillereglene annerledes. Etter et jordskjelv må noen bygninger rives helt ned, andre bygges opp. Hvis vi tenker likt om institusjoner, kan vi bidra til at systemet fungerer bedre om noen år.

Det verste som kan skje, er at dette enorme konglomeratet drives videre i den form det har i dag, men på halv maskin.

Må skje raskt

Nå er ikke tid til utredninger og konsultasjoner, for dette må gjøres raskt.

Metoden kan være: UD lager en intern liste over programmer, allianser, fond og initiativ som er særlig viktig å beskytte. Gjerne i dialog med andre givere for å forsøke å samordne tenking og strategier, men uten mål om formell enighet. Når andre givere kutter i noe som ikke er på den lista, skal Norges førstevalg være å gjøre det samme.

Samtidig gir UD ny instruks til alle som representerer Norge i styremøter: For hvert initiativ som blir utsatt for budsjettkutt i løpet av året som kommer, skal Norge ta til orde for å legge ned, og diskutere i styret hvordan oppgavene og de gjenværende midlene kan overføres til den multilaterale organisasjonen som har sektoransvaret.

Ingen nye flagg

Utviklingsminister Aukrust får ikke samme anledning som alle sine forgjengere til å sette sitt preg på bistanden gjennom en budsjettøkning til egne hjertesaker. I et pågående jordskjelv passer det ikke å heise flagg. Det er bra, for alle tidligere statsråders flaggheising har skapt ekstrabelastning på systemet i flere år etter deres avgang.

Jeg misunner ikke Aukrust. Hver krok i det internasjonale systemet har norske ildsjeler som vil protestere når han gjør det som er riktig; å prioritere. Jeg har ikke nevnt eksempler her, for da blir diskusjonen om det. Alle de store bistandsorganisasjonene er mer opptatt av egne kjepphester enn hvordan norsk bistand kan bli best mulig.

Han får heller ikke hjelp av systemet. UD og Norad har lenge demonstrert at de er uten evne til å prioritere hardt. Når de prøver, er det ofte med hensyn til hva de tror er politisk ønsket, ikke egne faglige vurderinger av hvordan bistanden kan bli best mulig.

Men hvis han klarer å stå i stormen og tør å prioritere, kan han ha gitt viktige bidrag til å forme det internasjonale systemet, kanskje for tiår fremover. All erfaring viser at det ofte ser ganske bra ut noen år etter et jordskjelv.