Er debattørken over?

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Erik Lunde

Generalsekretær i Strømmestiftelsen

I dag holder utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim (Sp) en etterlengtet redegjørelse om utviklingspolitikken i Stortinget.

Redegjørelsen gir Stortinget en sjelden og gyllen anledning til å debattere hvordan Norge arbeider for å bekjempe fattigdom og skape sosial og økonomisk utvikling i det globale Sør.

Dette er sårt tiltrengt: Fraværet av bistandsdebatt har vært påfallende i denne stortingsperioden.

Regjeringen må ta sin del av ansvaret for tre års debattørke i nasjonalforsamlingen. Hvis de har ønsket å sette agenda, har de ikke lyktes med det.

Stortinget har fått få bistandssaker til behandling – uten om budsjettproposisjonene.

Debatten kveles

Da regjeringens egenoppnevnte ekspertgruppe, Sending-utvalget, fremmet forslag til endringer av utviklingspolitikken, kunne vi ha fått den mest spennende debatten om utviklingspolitikk på mange år. Men regjeringen var ikke begeistret for forslagene og valgte å kvele debatten ved fødselen.

Stortingspartiene er naturligvis heller ikke uten ansvar. Det har heller ikke kommet mange initiativer til å diskutere utviklingspolitikken fra Løvebakken.

Når debatten reises, kommer den gjerne fra ytterpunktene: De som enten vil kutte kraftig i norsk bistand (Fremskrittspartiet) eller som betrakter ethvert brudd på énprosentmålet som et tegn på at Norge ikke lenger er et solidarisk land (Kristelig Folkeparti).

Slike debatter om bistandens nivå er ikke uviktige, men det blir lett en dydsetisk duell som ikke tilfører diskusjonen så mye nytt. I verste fall tar det spalteplass og sendetid som kunne vært brukt til mer opplysende bistandsdebatter.

Et viktig samfunnsoppdrag for bistandsorganisasjonene er å spre kunnskap om globale spørsmål og skape debatt om hvordan Norge kan bekjempe fattigdom i det globale Sør.

Det legges ned store ressurser i å oppfylle dette samfunnsoppdraget. Vi arrangerer frokostmøter, inviterer til debatter, lanserer kampanjer og skriver kronikker.

Men skal vi være ærlige, har heller ikke vi lykkes med å gjøre bistand og utvikling til et sentralt tema i den politiske debatten.

Alvorlige konsekvenser

Mangelen på bistandsdebatt er problematisk av flere grunner. Norge bruker over 50 milliarder kroner på bistand. Det gir enorme muligheter til å utgjøre en forskjell. Men det er oppsiktsvekkende – og ut fra et demokratiperspektiv svært alvorlig – at det ikke er mer debatt om hvordan disse milliardene brukes.

Fraværet av debatt gjør også at bistandspolitikken er særlig utsatt for brå stemningsskifter. De enorme endringene i bistandspolitikken etter regjeringsskiftet i Sverige kan tjene som ett eksempel.

Vi har også sett hvordan prioriteringene i norsk bistandspolitikk ofte endres fundamentalt hver gang det kommer inn nye statsråder – ofte med minimal diskusjon. Når interessen fra andre partier er lav, er handlingsrommet ofte stort for den som sitter med statsrådsposten. Hvem vet hva som skjer hvis vi etter valget i 2025 får en utviklingsminister fra Fremskrittspartiet?

Hvem vet hva slags ideer hen kan få ved å ta en studietur til Sverige, eller snakke med en av sine kollegaer i land som har kuttet kraftig i bistanden?

I denne stortingsperioden har vi også sett hvordan Støre-regjeringen har utfordret énprosentsmålet, prinsippet om at bistanden skal være fattigdomsorientert, og gjennomført betydelige kutt i utdanningsbistanden – uten at deres budsjettpartner Sosialistisk Venstreparti har kjent på noe stort ansvar for å rydde opp.

Ville dette vært mulig dersom vi hadde hatt en levende debatt om bistand i Stortinget?

Tiden er overmoden for å sette utviklingspolitikk på dagsordenen i Stortinget. Derfor er det selvsagt svært gledelig at utviklingsministeren kommer for å gi sin redegjørelse.

Vi må kunne forvente at partiene engasjerer seg aktiv og følger opp med en skikkelig runde på bistandens innretning og fremtid. La oss håpe at debattørken er over.