Slagmarken som ble et fredsprosjekt

Sju måneder gamle Carlota vagger over den tørre sanden. Med den lange snuten tett mot bakken snuser hun seg fram til dagens måltid og begynner å grave etter saftige mauregg.

Pangolinen, et urtidsdyr som har vandret på jorden i 80 millioner år, men som jaktes hensynsløst, er en av artene som har blitt gjeninnført i Parque Nacional de Gorongosa. Et 4000 kvadratkilometer stort naturreservat i østlige Mosambik.

I området hvor mye av den blodige borgerkrigen ble utkjempet på 70–90-tallet og hvor uroligheter brøt ut så sent som i 2017 – pågår det et ambisiøst prosjekt for å skape varig fred gjennom å plante trær og få opp igjen bestanden av ulike dyrearter.

Nasjonalparken, som er på størrelse med fylket Østfold, var en gang et av verdens mest artsrike områder. Men etter den nesten 16 år lange borgerkrigen som raste fram til 1992, var det bare rester av dyrelivet igjen.

– Vi kjørte rundt i flere uker, og det eneste vi så var en skadet løve. Det var ingenting annet enn landminer og mygg, sier Pedro Mauguru, som var en av de første som besøkte nasjonalparken etter at opprørerne og regjeringsstyrkene la ned våpnene i 1992.

Nå pågår et møysommelig arbeid for å gjenopprette dyrelivet og den unike floraen. Pedro Muagura, som de siste seks årene har vært parkdirektør, forteller at det er et annet type naturreservat som nå vokser fram, enn det som under kolonitiden ble beskrevet som Edens hage.

– Da fantes det en politikk om å stenge ute alle som bodde i landsbyene rundt. Bevæpnede parkvakter patruljerte grensene, og kun hvite turister fikk besøke naturreservatet. Men nå er det mosambikerne som er kjernen i utviklingsarbeidet, sier han.

Hånd i hånd

Visjonen er å skape en modell hvor naturvern går hånd i hånd med satsing på utdanning, et mer effektivt jordbruk og forbedrede inntektsmuligheter for de rundt 300.000 menneskene som bor i nasjonalparken og i den såkalte buffersonen, som strekker seg ti mil utenfor det vernede området.

Nå bygges det skoler, barnehager og dyresikrede kornlagre i landsbyene, samtidig som lokale ledere engasjeres for å forebygge skogbranner og avskoging. Skoleklasser inviteres inn og oppmuntres til å delta i forskningsarbeidet gjennom å samle inn og dokumentere gressarter, sommerfugler og biller.

– Jeg hadde selv ikke mulighet til å gå i barnehage, så for meg er det veldig følelsesladet å se dem bli bygget på landsbygda. Det er grunnlaget for all læring, sier Pedro Muagura.

Da portugiserne forlot Mosambik i 1975, etter en lang frigjøringskamp, var 90 prosent av befolkningen analfabeter. Muagura forteller at kun et fåtall mosambikere hadde mulighet til å gå mer enn noen få år på skolen, og selv etter at landet ble selvstendig, har utdanningssystemet vært kraftig forsømt.

Mosambik er fortsatt et av verdens fattigste land, og ifølge Verdensbankens tall går knapt to tredjedeler av barna på skolen lenger enn til mellomtrinnet. Å sørge for at barna som vokser opp i landsbyene ved naturreservatet får en utdanning, er høyt prioritert, forklarer Muagura.

– Mennesker som behandles godt, tar også vare på naturen. Vi vil skape en modell som resten av verden kan følge, sier han.

Har plantet hundretusenvis av kaffeplanter

Løvet rasler når Vasco Galante går mellom de høye kaffeplantene. De mørkegrønne buskene som ble plantet for ti år siden, har vokst seg store og produserer nå kilovis av kaffebær.

– Tidligere var det ingenting her, bare gress og noen få trær, forteller Galante, en av ildsjelene som har jobbet i nasjonalparken siden 2005, da Mosambiks regjering inngikk en avtale med en amerikansk filantrop for å tilbakeføre Gorongosa til sin tidligere prakt.

En av de første tiltakene var å plante trær i fjellskråningene der tett regnskog en gang vokste. Men for å overbevise landsbyboerne om å plante trær på beitemarkene, måtte de også plante kaffe- og cashewplanter innimellom lokale treslag.

Siden 2014 har 270.000 kaffeplanter blitt satt i jorden – avlinger som gir inntekt til over tusen familier, forteller Galante.

– Levestandarden i området har økt betraktelig, sier han og forteller om kvinner som har startet transportselskaper, taxiselskaper og andre virksomheter.

– Tidligere ble det mest plantet mais og bønner for å sikre husholdningen. Nå får de i tillegg en inntekt fra kaffen.

Og etter hvert som inntektene øker, minker belastningen på naturen, forklarer Galante. Færre trær felles, krypskytingen minsker, og flere har råd til å kjøpe rent vann i stedet for å være avhengige av forurensede vassdrag.

Politiske spenninger

Men alt ville være forgjeves hvis de politiske spenningene mellom regjeringspartiet Frelimo og erkefienden Renamo blusser opp igjen. Det var nemlig her, i skogene rundt Gorongosa, at voldelige sammenstøt brøt ut i 2017 etter over tjue år med fred.

– Soldatene brente ned husene våre og drepte hønsene. Vi kunne ikke engang bevege oss fritt, sier kaffebonden Raúl Kalimo, som var i begynnelsen av 20-årene da regjeringsstyrker angrep flere landsbyer i området.

De som ble mistenkt for å sympatisere med opposisjonsbevegelsen Renamo, ble forfulgt, forteller han.

Det skal ikke mye til for å rive opp igjen sårene fra den lange og blodige borgerkrigen, da mer enn en million mennesker ble drept. Raúl Kalimo er for ung til å huske det, men sier at traumene som hans slektninger opplevde har preget ham gjennom hele oppveksten. Og da konflikten blusset opp igjen for sju-åtte år siden, ble frykten for en ny krig vekket til live igjen.

– Jeg håper det ikke blir flere kriger, sier han.

Forsoning

Trommene og sangen høres på lang avstand. En gruppe eldre kvinner og menn har samlet seg i en sirkel under skyggen av et tre i landsbyen Muanza, like utenfor nasjonalparkens grenser, hvor tidligere opprørssoldater og landsbyboere møtes hver uke for å snakke om forsoning og veien videre.

Bare litt over ett år har gått siden opposisjonspartiet Renamo la ned sin siste militærbase i skogene utenfor Gorongosa, og nå skal over 5000 opprørssoldater integreres i samfunnet. Mange av dem var barn, noen så unge som 12 år, da de ble tvunget til å bli med i kampen.

En av dem er 63 år gamle João Lisboa, som var 17 år da han ble rekruttert av opprørsarmeen. Nå lærer han for første gang å lese og skrive gjennom fredsklubben i landsbyen. Å samarbeide med mennesker som gjennom hele hans voksne liv ble fremstilt som fiender, har ikke vært bare lett, forteller han.

– Politikerne har gjort sitt og lagt ned våpnene, nå er det opp til oss å forsone oss, sier han.

Han husker både frigjøringskrigen og årene med blodige kamper om makten i landet.

– Vi har mistet altfor mange år på å kjempe, sier han.

Fikk ikke dyrke handelsvarer

Solens siste stråler kaster lange skygger over den tørre bakken. Parkdirektør Pedro Muagura har nettopp sluppet av noen gjester utenfor resepsjonen og setter seg ned bak skrivebordet på kontoret sitt.

– Beklager rotet, sier han og peker på papirbunkene.

I tre tiår har han engasjert seg for å beskytte dyr og natur, og da han så effektene av avskogingen rundt Gorongosa, bestemte han seg for å bidra til å snu utviklingen.

Han ble ansvarlig for treplantingen og senere kaffeplantingen, og etter hvert som trærne vokste, steg han i gradene. Å se landsbyene vokse, både økonomisk og utviklingsmessig, ser han som prosjektets største suksess.

Under kolonitiden fikk mosambikere ikke engang lov til å dyrke kaffe, og heller ikke ferskener, mango eller appelsiner, som også ble ansett som handelsvarer, forteller han.

– Onkelen min ble mishandlet av politiet etter at han prøvde å frakte noen appelsinplanter.

Den helhetlige visjonen om å skape varig fred gjennom å ta vare på naturen påvirker alt fra forskning til turisme, forklarer Muagura. 

Omtrent 80 prosent av turistinntektene brukes på forskjellige tiltak utenfor naturreservatet, og det er omfattende planer for videre utvikling både av jordbruket og utdanningsmulighetene i området.

– Det er lett å manipulere sultne mennesker og få dem til å ty til våpen. Men når folk er utdannede, kan lese og skrive, og også forstår en større sammenheng, er det lettere for dem å se at de blir utnyttet.

Et gjerde av bikuber

På den andre siden av elven Pungwe, som avgrenser naturreservatet i sør, rører 32 år gamle Anastacia Samo kraftig i den tykke maisgrøten. Skolen er over for dagen, og fembarnsmoren forbereder middagen som, foruten grøt, består av stekte tomater og gresskarblader. 

Landsbyen er omgitt av et 58 kilometer langt gjerde med bikuber som skal holde elefanter og bøfler unna kjøkkenhagene.

Det hender likevel at elefanter kommer seg inn, forteller Samo. Hun har bygget en silo av sement for å beskytte kornet som tidligere ble spist av sultne dyr.

– Jeg har blandede følelser, sier hun om det å bo rett ved nasjonalparken.

– Vi får mye, som skole og muligheter til å søke de jobbene som blir skapt der, men nå må vi også dele med de ville dyrene.

– Hva tenker du om turister som kommer hit for å se elefanter?

– Ja, hva skal jeg si, svarer hun med et smil. Jeg vil gjerne dra på safari en gang.