En ny generasjon barn kjenner bare et land i krise

Moren til tiåringen Valerie Torres har prøvd å beskytte henne fra de verste konsekvensene av Venezuelas årelange krise: demonstrasjoner med dødelig utfall, syke som trygler om hjelp, underernærte barn med synlige ribbein. På skolen snakker ikke lærerne om saken.

Lille Valerie skjønner imidlertid mer enn alderen skulle tilsi. Hun vet at en elev påsto at han hadde glemt en skolebok hjemme, når han i virkeligheten ikke har råd til å kjøpe den. Hun vet også at naboer, venner og til og med hennes egen bestemor har rømt landet.

Og hun vet at moren har råd til stadig mindre mat. Ulikt tiåringer flest vet hun godt hva inflasjon er. I Venezuela har valutaen bolivar blitt så svak at den i praksis er erstattet med amerikanske dollar.

Ti år med krise

Valerie er del av en generasjon barn i Venezuela som kun kjenner til krise og harde tider. De har kun levd under én president, Nicolás Maduro. Søndag var det ti år siden han overtok makten etter at mentoren Hugo Chávez døde av kreft.

Han overtok makten samtidig med at oljeprisen begynte å falle kraftig. I Norge steg arbeidsledigheten litt. I Venezuela bidro oljeprisfallet, vanstyre og senere amerikanske sanksjoner til økonomisk kollaps.

Oljen hadde finansiert store velferdsprogrammer under Chávez' 15 år lange regjeringstid, mens barn nå vokser opp i matmangel. Foreldre emigrerer, klasserommene forfaller og undervisningen holder elendig kvalitet.

Nær tre av fire venezuelanere lever på mindre enn 1,9 amerikanske dollar dagen, som er den internasjonale definisjonen på ekstrem fattigdom. Minstelønna tilsvarer i dag knappe fem dollar måneden, eller 52 kroner. Imens anslås det at en familie på fire må ha minst 372 dollar i måneden for å leve.

Foreldre står over måltider

Lærere streiker jevnlig for å demonstrere mot elendige lønninger, og mange jobber deltid som alt fra hjelpelærere til strippere. Andre har forlatt yrket. De som blir igjen, må lære opp barna i skitne, mugg- og myggbefengte bygg.

Tolv år gamle Kevin Paredes går på en slik skole i hovedstaden Caracas. Bygget fikk et nytt strøk maling i fjor, men byggverket er like falleferdig som før. I tredje klasse begynte han å lære gangetabellen. Samme år skulle han ha fått bryne seg på divisjon. Han venter fortsatt. Nylig måtte han bli hjemme fra skolen i flere uker fordi familien ikke hadde råd til skrivebøker.

– Jeg har plantet en paprika, sier han fornøyd utenfor skolen.

Foreldrene jobber begge som syere og tjener knapt nok til å kjøpe tre eller fire matvarer av gangen. Faren Henry emigrerte til Ecuador i 2018 og tjente nok til familien ved å høste bananer.

Men han kom hjem da han la merke til hvor hardt fraværet hans tæret på Kevin. Ofte står Henry over måltider slik at barna får mat.

– Jeg overlever, men det gjør ikke barna. De ber om brød og bananer.

Verdens matvareprogram er i landet

Myndighetene og regjeringspartiet PSUV distribuerer tørrvarer til venezuelanske familier hver måned, og familiene betaler litt over en halv dollar. De som kan betale det dobbelte, kan også kjøpe litt kjøtt fra tid til annen.

Verdens matvareprogram (WFP) anslo i 2020 at drøyt en av tre venezuelanere er underernærte. Siden 2021 har organisasjonen jobbet med å få ut mat til venezuelanerne gjennom skolene. I januar anslo de at de nådde ut til 450 000 personer. Langt flere barn går på skolene der WFP har kommet inn.

Barnelegen Huniades Urbina, som er styremedlem ved Venezuelas medisinske akademi, sier at barn har begynt å henge etter på skolen på grunn av underernæring. Ofte kommer de på skolen uten å ha spist noe som helst på tolv timer. Han sier barn som ble født under krisen, i snitt er 5–6 centimeter lavere enn de som kom før.

Vil til Miami

Flere enn syv millioner venezuelanere har forlatt landet under krisen. De reiser til mer velfungerende naboland, særlig Colombia, og til USA. Valerie håper å bli en av dem en dag. Hun drømmer om å bli modell, eie en Ferrari og ha et herskapshus i Miami. Men hun kommer ikke utenom virkeligheten hun lever i, og stiller ofte spørsmål.

– Hun kan finne på å spørre hvorfor folk ikke liker Maduro. Jeg svarer at hun er så heldig at hun har alt hun trenger, men at det er mange som ikke har det, sier moren Francys Brito.

Hun og mannen betaler 100 dollar i måneden for at Valerie og søsteren skal få gå på privatskole, der de får en bedre utdannelse. Resten av inntektene fra mannens jobb på kasino og bigeskjeft går til mat og andre nødvendigheter.

– Jeg håper og streber etter at mine døtre blir selvstendige, arbeidsomme og framfor alt lykkelige, sier Brito.