FN-rapport om Venezuela viser hva som skjer når demokratiet opphører

Matias Ludvig Littauer

Journalist og kommentator

Dette er en kommentar. Meninger i teksten er skribentens egne.

Det venezuelanske valget skulle ha vært annerledes. I månedene i forkant blåste forandringens vinder ut fra høyttalerne på opposisjonens valgmøter, der opposisjonslederen María Corinna Machado og presidentkandidaten Edmundo González Urrutia talte til titusenvis av håpefulle tilhengere.

Barbados-avtalen, som regjeringen og opposisjonen inngikk i 2023 med Norge som tilrettelegger, hadde åpnet døren for at presidentvalget 28. juli skulle bli friere enn normalt. 

Avtalen ble sett på som en reell mulighet for at Venezuelas autoritære kurs kunne snus i en demokratisk retning, kanskje til og med uten de voldelige sammenstøtene som så ofte følger med autoritære regimers fall.

Det var naturligvis bekymringer. 

Regimet hadde blokkert opposisjonens foretrukne kandidater og brutt flere andre punkter i avtalen om valget. EUs valgdelegasjon og andre observatører var blitt nektet adgang, og Nicolás Maduros regime kontrollerte alle vesentlige institusjoner i landet, inkludert valgmyndighetene.

Likevel sto opposisjonen for en gangs skyld samlet bak én kandidat, som meningsmålinger viste lå an til å få omtrent 70 prosent av stemmene. I tillegg hadde de to viktige kort på hånden: Tusenvis av valgmedarbeidere som hadde trent til dagen, samt et effektivt elektronisk stemmetellingssystem som ville være vanskelig å manipulere.

Ikke desto mindre lot resultatene vente på seg. 

Etter mer enn fem timers forsinkelse dukket lederen for landets valgkomité endelig opp i en sal fylt med pressefolk, hvor han lot folk forstå at ventetiden skyltes et cyberangrep på stemmesystemet. Heldigvis hadde de klart å telle 80 prosent av stemmene, og det var nok til å konstatere en «irreversibel tendens» og erklære Nicolás Maduro som vinner med 51 prosent av stemmene.

Det var fullstendig ulogisk

Hvis det manglet 20 prosent av stemmene, kunne Maduros 51 prosent umulig være en irreversibel tendens. Det var ingen tegn på et cyberangrep, og valgdagsmålinger viste dessuten at González Urrutia hadde fått over to tredjedeler av stemmene.

Som om det var koordinert, trådte en jublende Nicolás Maduro likevel ut på scenen ved Miraflores-palasset tre minutter etter annonseringen. 

Foran et uentusiastisk publikum, hvor mange ifølge CNNs journalist på stedet hadde blitt fraktet inn med busser, holdt Maduro en tale som gjorde det klart at de eneste som kan vinne et valg i Venezuela, er de som planlegger å videreføre arven etter den tidligere presidenten Hugo Chávez.

«I Venezuela, Bolívars og Chávez' land, vil fascismen aldri få makten. Verken i dag eller noen gang», sa Maduro som lenge har kalt opposisjonen for fascister, selv om den består av en bred samling partier fra både venstre- og høyresiden av det politiske spekteret.

«Min eneste ambisjon i livet var å være soldat for Hugo Chávez. Bare de som har vært lojale, har ren nok samvittighet til å se sine barnebarn, sine barn, sin familie og sine landsmenn i øynene», sa Maduro.

Brutalitet over legitimitet

Regimet lovet at de endelige resultatene ville komme innen en uke. Nå har det gått nesten to måneder, og ingen resultater er offentliggjort. Det elektroniske stemmesystemet fungerte altså som det skulle.

I dagene etter valget offentliggjorde opposisjonen resultater fra tellingen av de fysiske stemmesedlene på over 80 prosent av valgstedene, som viser at González Urrutia fikk over to tredeler av stemmene. 

Både Washington Post og andre har verifisert dokumentasjonen som ble lagt ut på en åpen nettside. Den grundige forberedelsen av valgmedarbeidere hadde båret frukt. Men det gjorde ingen forskjell.

Blottet for folkelig legitimitet har Nicolás Maduros regime tydd til brutal undertrykkelse for å bevare kontrollen. Enhver som anerkjenner González Urrutia anses som forræder. 

Opposisjonens dokumentasjon brukes av regimet som bevisbyrde for at González Urrutia har forfalsket dokumenter, tilskyndet til brudd på landets lover og sabotasje. I starten av september søkte han asyl i Spania for å unngå å bli fengslet.

Anklagene mot González Urrutia er bare toppen av isberget. En ny FN-rapport beskriver hvor omfattende regimets undertrykkelse av motstandere har vært siden valget. I rapporten konkluderer FN med at regimet har brukt «hele statsapparatet» til å kvele enhver motstand, samt at brutaliteten har nådd et «hittil usett» nivå. 

Det sier ikke så lite for et land som i mange år har vært i søkelyset til menneskerettighetsorganisasjoner, og hvor en rekke av landets politiske og militære ledere undersøkes for menneskerettighetsbrudd.

Etter de første protestene mot valgresultatet lanserte myndighetene Operación Tun Tun, hvor sikkerhetstjenesten ble sendt på døra til folk som hadde deltatt i demonstrasjoner. Flere tusen har blitt arrestert siden valget, ifølge både organisasjoner og regimets egen informasjon. 

FN sier at dette inkluderer over 150 mindreårige og dusinvis av journalister, aktivister og sentrale personer fra opposisjonen.

Undertrykkelsen har inkludert «tortur, umenneskelig, grusom eller nedverdigende behandling, samt seksuell og kjønnsbasert vold». Mange av de prominente fangene menes nå å være i tortursenteret El Helicoide, som – symbolsk for Venezuelas utvikling – opprinnelig var tenkt som et kjøpesenter.

Når demokratiet opphører

Venezuela står i dag som det klareste eksempelet på hvorfor ideologi aldri må settes over demokrati.

Regimets bestrebelser på å forbedre forholdene for landets fattigste og skape et mer egalitært samfunn var fra Hugo Chávez kom til makten i 1999 alltid ledsaget av vedvarende angrep på demokratiske institusjoner. Både Chávez og Maduro har vektet lojalitet høyere enn kvalifikasjoner.

Det har ødelagt landets økonomi. En undersøkelse fra den spanske avisen El País viste denne uken hvordan regimets folk stjal 4,2 milliarder dollar fra det statlige oljeselskapet PDVSA under både Chávez og Maduro. 

I en overlappende periode døde hundrevis av barn av sult på grund av landets avhengighet av importerte matvarer, ifølge en undersøkelse fra New York Times.

Ifølge FNs høykommissær for flyktninger lever godt en firedel av venezuelanerne allerede utenfor hjemlandet sitt. Nå frykter mange at regimets brutale reaksjon, samt eventuelle sanksjoner fra USA og andre land, vil bety at enda en bølge av venezuelanere velger å rive opp sine røtter.

Fremfor å bli et vendepunkt, har presidentvalget med andre ord bare intensivert de problemene som lenge har karakterisert landet. Det største av dem alle er fraværet av demokrati.

Sunniva Kvamsdal Sveen

Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.