Én tredel av bistanden til utdanning er kuttet av denne regjeringen – blir det enda et kutt nå?

Arina Aamir

Bystyrerepresentant i Oslo for Høyre og medlem av Kultur og utdanningsutvalget

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Det har gått tre år med en rødgrønn regjering. Det har betydd en trangere økonomi for norske familier, høyere skatter, at staten er rikere og at verdens fattigste er enda fattigere.

Med Arbeiderpartiet og Senterpartiet ved makten har Norge kuttet én milliard kroner i utdanningsbistanden på tre år. Gjennom disse kuttene er én tredel av denne bistanden borte.

Kuttene sender et urovekkende signal til verden. Nemlig at Norge, som en gang var en forkjemper for utdanning og utvikling, nå snur ryggen til de mest sårbare barna på vår felles klode.

I en verden hvor 119 millioner jenter fortsatt står utenfor skoleportene, kunne disse pengene ha forandret liv, gitt håp og åpnet dører til fremtiden.

For utdanning er mer enn bare skolegang – det er veien ut av fattigdom, nøkkelen til å skape trygge samfunn og et fundament for varig fred.

Møtet med Malala

Det hører med i historien at fredsnasjonen Norge for ti år siden ga Nobels fredspris til Malala Yousafzai. Jeg møtte henne i London for noen uker siden, og jeg mener vi i dag ser en paradoksal utvikling: Norge som for ti år siden hyllet utdanningens kraft, har nå systematisk kuttet støtten til dette avgjørende arbeidet.

Det er å snu ryggen mot de verdiene vi tidligere pleide å stå for. Det er også urovekkende fordi vi vet at utdanning er et effektivt verktøy for å styrke samfunn, forebygge arvet fattigdom og gi jenter selvstendighet uavhengig av en mann og familie. 

Vi må ville mer på vegne av disse jentene og barna. Dette er ikke bare en moralsk forpliktelse – det er en investering i en mer stabil, rettferdig og fredelig verden.

Løfter uten handling

Det hjelper derfor ikke å ha en regjering som har medfølelse med dem. Det hjelper ikke å ha en regjering som gir store lovnader, men i praksis gjør det motsatte.

Det verdens fattigste barn trenger er en regjering som bryr seg, som stiller opp og som bevilger penger til å gi utdannelse og muligheter til barna. Det er det minste man kan forvente av ett av verdens rikeste land.

Når vi har så mye, skulle det bare mangle at vi investerte i utdannelse for de som er mindre heldige. Det handler om å bry seg, stille opp og prioritere riktig. Dagens regjering har nedprioritert alt. 

Skal vi virkelig fortsette å kutte i et budsjett som har potensial til å gi millioner av barn og unge en fremtid? Jeg håper svaret på det er nei. Norge kan bedre.