Meninger:
Norske partier svekker kampen for trosfriheten
Hvorfor vil et konservativt og verdiorientert parti som Høyre og flere andre partier svekke kampen for trosfriheten i sine stortingsprogrammer?
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentenes egne.
Generalsekretær i Stefanusalliansen
Redaktør i Stefanusalliansen
Verdens to mest folkerike land blir mer og mer autoritære. I India har ti år med en hindunasjonalistisk regjering undergravd demokratiet og den grunnlovfestede trosfriheten. Volden mot muslimer og kristne, utført av hindunasjonalistiske paramilitære grupper og mobb, har økt år for år.
Vi kan glede oss over at regjeringspartiet BJP tapte sitt rene flertall i fjorårets valg. Men de hatefulle kreftene som er sluppet løs, fortsetter å herje. Den amerikanske kommisjonen for internasjonal trosfrihet, USCIRF, fastslår at «trosfriheten kollapser».
Det skjer mens Norge og andre kjemper om Indias gunst i en polarisert verden.
Ingen oppmerksomhet
Under Xi Jinping har Kina i samme periode tatt tragiske skritt mot det totalitære. Undertrykkelse og forfølgelse rammer alle grupper kommunistpartiet ikke tåler.
De godt kjente overgrepene mot uigurene rammer også deres trosfrihet. Undertrykkelsen av all religion i Kina skjer dessverre nesten uten oppmerksomhet i Norge. Templer, moskeer og kirker er revet, og pastorer og prester er fengslet.
Mens Iran fyrer opp konflikter i en rekke land, beskyldes landets bahaier og kristne konvertitter helt urettmessig for å gå i ledtog med ayatollaenes fiender. Bare i fjor ble 96 kristne dømt til til sammen 263 år i fengsel for fredelig praktisering av sin trosfrihet i husmenigheter.
Buddhistisk ekstremisme støtter militærjuntaens krig mot etniske og religiøse minoriteter i Myanmar. I Afrika herjer terrorgrupper også i målrettede angrep mot både muslimer og kristne – der desidert flest dødsoffer er kristne.
Etniske konflikter om ressurser er kompliserte. Men det er en myte at de ikke har noe som helst med religion å gjøre.
Fjernet trosfriheten
Vi kunne håpe at norske partier, i en slik verden, ville styrket sine formuleringer om internasjonal tros- og livssynsfrihet i sine programmer for de neste fire årene. Det motsatte er dessverre i ferd med å skje.
Høyre har i alle fall i åtte år programfestet sin støtte til internasjonal trosfrihet. Det er derfor skuffende at partiets programkomité i forslaget til nytt stortingsprogram ikke nevner verken trosfriheten eller beskyttelse av religiøse minoriteter.
I første utkast het det, merkverdig generelt, at partiet vil arbeide for at «menneskerettighetene respekteres i alle land». I seg selv er det viktig.
Men når intet mer sies, er det som om utenrikspolitikk skulle formuleres som «arbeid for fred i alle land».
Langt fra godt nok
Vi utfordret Høyre (og alle andre partier) på denne tausheten. I det endelige programforslaget fra Høyres programkomité er formuleringen om respekten for menneskerettigheter utvidet med ordene «med særlig vekt på utsatte minoriteter». Det er et fremskritt, men langt fra nok.
For det første: mennesker som tortureres og fengsles i et diktatur, Aleksej Navalnyj som døde i Putins fangeleir for ett år siden, bør kjenne Høyres støtte, selv om han ikke tilhørte en minoritet.
For det andre: I en rekke land blir også mennesker som hører til majoritetsreligionen forfulgt – av regimer eller ekstremister – fordi deres tro enten avviker fra statsgodkjent versjon av majoritetstroen, eller fra voldelige fundamentalisters «rene lære». Hvor står Høyre i kampen for dem?
For det tredje: Selv om Høyres formulering kan inkludere forfulgte religiøse minoriteter, er den fortsatt for generell siden partiet ikke definerer minoriteter.
Konkret når man vil
For det fjerde: Høyres programkomité har, under nestleder Henrik Asheims ledelse, i siste runde lagt til et nytt punkt om lhbtiq+-personers rettigheter. Vi argumenterer ikke mot det, men vil påpeke: Høyre viser vilje til å være konkret når man ønsker det. Hvorfor ikke også være konkret om rettigheter som trosfriheten, ytringsfriheten og forsamlingsfriheten?
Men vår utfordring har gått og går til flere partier.
Under nestleder Tonje Brennas ledelse kastet Arbeiderpartiet (Ap) sin programkomité åpenbart bevisst ut trosfriheten i sitt første programutkast.
I dagens program vil Ap «styrke ytrings-, tros-, forsamlings- og organisasjonsfriheten». I første utkast til nytt program var trosfriheten erstattet med forhandlingsretten. Vi forstod ikke hvorfor trosfriheten måtte ut fordi Ap ville kjempe for forhandlingsretten?
I Hurdalsplattformen, grunnlaget for dagens regjering, heter det: «Arbeide mot innskrenking av folkestyret og menneskerettighetene og kjempe mot folkeretts- og menneskerettsbrudd uansett hvor de måtte finne sted, med særlig vekt på ytrings-, tros- og forsamlingsfrihet.»
Gledelig nok er trosfriheten tilbake igjen i det endelige programutkastet, uten at Ap har måtte rive ut andre rettigheter. Ros for dette er fortjent.
Nå utfordrer vi Høyre til å, frem mot landsmøtet, innlemme trosfriheten og beskyttelse av mer og mer utsatte religiøse minoriteter.
KrF har lovet å få trosfriheten på plass. Frp har den allerede i programutkastet. Så ber vi Senterpartiet, Venstre, MDG og gjerne SV og Rødt om også å ta ansvar for de forfulgte.
Norges stemme må være tydelig
Norges stemme i kampen for universelle menneskerettigheter blir ikke mindre viktig i en mer og mer polarisert verden. Norge skal ivareta norske interesser, men har også ansvar for å forsvare menneskerettighetene.
I tillegg har Donald Trump vist farlig vilje til å undergrave demokratiet på hjemmebane. Vil kampen for trosfriheten globalt bli et maktpolitisk middel? I så fall kan det gjøre mer skade enn gagn.
De som vil styre norsk utenrikspolitikk, bør i alle fall tydeliggjøre at Norge har en viktig rolle i kampen for demokrati og grunnleggende rettigheter, som kampen for religiøse minoriteter og for trosfriheten og dens beslektede friheter.
