Hva skjer hvis forsvarerne av menneskerettighetene forsvinner?

Ingeborg Moa

Daglig leder i Menneskerettighets-fondet

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

For noen år siden hadde Natteravnene i Norge en video om sitt frivillige arbeid som het «Det som ikke skjedde». Videoen viste en situasjon der politi og ambulansepersonell ble intervjuet. De sa ting som at «det var her, for kort tid siden, at en ung mann i 20-årene ikke ble stukket ned og livstruende skadet», og «det var akkurat her to ungdommer ikke kom i håndgemeng».

Det var en elegant måte å vise fram verdien av ideelle organisasjoners arbeid. Resultatene kan rett og slett være at noe kriminelt ikke skjer.

Dette gir gjenklang hos oss i Menneskerettighetsfondet. Vi støtter rundt 150 lokale menneskerettighetsorganisasjoner verden over. Hadde ikke de vært der de er, og gjort arbeidet sitt, ville mengden menneskerettighetsbrudd i verden nok vært langt større. 

Det er mange menneskerettighetsbrudd som ikke skjer fordi de er der. Det er mye urettferdighet som rettes opp fordi de er der.

Lokale menneskerettighetsorganisasjoner består av kvinner, menn, skeive, bønder, urfolk i regnskogen og arbeidere på tekstilfabrikker. De har opplevd at slektninger er «forsvunnet» og drept, at sjefen på fabrikken trakasserer dem eller at geriljagrupper eller militæret fordriver dem fra hjemstedet.

På grunn av menneskerettighetsarbeidet sitt opplever de trusler om at familiene deres vil drepes, at fabrikkerte nakenbilder spres av dem på nettet for å true dem til taushet eller at de fengsles og tortureres.

Hvordan ville verden vært uten disse menneskene, deres organisasjoner og sosiale bevegelser? Vi er sikre på at den ville vært et verre sted. 

Svært mange mennesker og lokalsamfunn kan takke disse organisasjonene for at de kan få sannheten om slektninger som ble drept av myndigheter eller andre, at de fortsatt har rettigheter til jorda de dyrker og huset de bor i, at de har rettigheter på arbeidsplassen, at de kan være den de er og elske den de vil.

Etter at Trump-administrasjonen har stanset all bistand fra USAID, har vi hørt fra organisasjoner vi støtter at dette får umiddelbare negative effekter på muligheten deres til å utføre livsviktig menneskerettighetsarbeid. I møte med den autoritære utviklingen i mange land er det behov for sterke organisasjoner og et aktivt menneskerettighetsmiljø som kan ta kampen. Dette blir nå vanskeligere, og de som tjener på det er de som ikke ønsker en regelstyrt verden der menneskerettighetene og demokratiet står sterkt.

Hva kan Norge gjøre? Denne situasjonen er i hovedsak USAs ansvar. Norge kan ikke «fylle alle hull» etter Trumps nedstenging av USAID. Men Norge kan gjøre mer enn i dag.

Ap/Sp-regjeringen kuttet i statsbudsjettet for 2025 i støtten til den posten på Utenriksdepartementets del av statsbudsjettet som heter Menneskerettigheter (Kapittel 152, post 70). Ikke bare må kuttet reverseres, men Ap-regjeringa må legge på mer midler til modige menneskerettighetsforsvarere i revidert nasjonalbudsjett.

I det lange løp er det disse menneskerettighetsforsvarerne og organisasjonene som er vårt bolverk mot autoritære krefter verden over.