Store, fredelige protester brøt ut fra juni 2019 i Hongkong. Bildet er fra en demonstrasjon i West Kowloon, Hongkong, 7. juli samme år.

Foto: Hector Retamal / AFP / NTB

Meninger:

Gåsemyr tåkelegger Hongkong-protestene

I vår tid har samfunnsforskere en viktig rolle. De gir oppdatert informasjon for å orientere oss om hvilken vei verden er på vei. Men av og til kommer det uttalelser fra ekspertene som ikke er klargjørende, men snarere tåkeleggende.

Publisert torsdag 27. juni 2024 - 09:19

Arne Melsom

Nestleder for Hongkongkomiteen i Norge

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentenes egne.

Jessica KaYi Chiu

Leder for Hongkongkomiteen i Norge

I et intervju med OsloMet-publikasjonen Journalen uttrykker NUPI-forsker Hans Jørgen Gåsemyr sin forståelse for at Folkerepublikken Kina måtte reagere mot protestene som bølget gjennom Hongkongs gater fra juni 2019 til januar 2020. Av og til var det voldelige innslag i protestene.

«Vi må erkjenne at hvis denne type bølger hadde funnet sted i andre land, så hadde myndighetene grepet inn», sier Gåsemyr.

Med denne historiefortellingen tåkelegger Gåsemyr hva som skjedde i Hongkong i disse månedene: Det underslås at den katastrofale utviklingen i all hovedsak utvilsomt ble drevet fram av myndighetene, ikke av demonstrantene.

Det manglende oppgjøret med diktaturet og deres marionetter i Hongkongregjeringen gjør at ansvaret feilplasseres. Her følger en grundig gjennomgang av utviklingen i Hongkong i disse skjebnetunge månedene.

Utleveringsloven og en forspilt mulighet

Hongkongs autonome status fram til 2047 ble garantert fra sentralmyndighetene i en FN-registrert avtale, og bekreftet gjennom minigrunnloven Basic Law, som Beijing innførte i Hongkong i 1997. En grunnstein i autonomien var et uavhengig rettsvesen og en egen sisteinstansdomstol som ikke kunne overprøves fra Beijing.

Med sitt lovforslag fra våren 2019 som åpnet for utlevering av ettersøkte til fastlands-Kina, åpnet Hongkongregjeringen slusene for å avvikle autonomien.

Ved flere anledninger tilbake i tid har Hongkongs myndigheter lagt forslag til side når befolkningen har protestert. Det skjedde da et forslag til sikkerhetslov ble lagt fram i 2006, og da skolepensum ble foreslått harmonisert med historiefornektende læremateriell i Fastlands-Kina.

I denne tradisjonen massemobiliserte Hongkongsamfunnet med fredelige markeringer i forkant av den planlagte behandlingen av utleveringsloven 12 juni 2019:

6. juni gjennomførte tusenvis av advokater kledd i mørkt en stille protestmarsj.
9. juni demonstrerte anslagsvis en million hongkongere mot lovforslaget.

Det er åpenbart at befolkningen også denne gangen hadde gitt byregjeringen en gyllen anledning til å lytte til folket, og trekke lovforslaget. Men Carrie Lam, byregjeringens leder, insisterte på at utleveringsloven skulle behandles som om ingenting hadde skjedd.

Amnesty konkluderte med at Hongkongpolitiet handlet i strid med internasjonal lov og normer for politiarbeid.

Myndighetene starter en voldsspiral

Lovbehandlingen 12. juni måtte avlyses etter at protesterende hongkongere okkuperte gatene rundt det lovgivende rådets forsamlingshus.

Men politiet angrep okkupantene med uproporsjonal vold, og satte hundrevis av liv i fare da de skjøt tåregassgranater inn i en tettpakket folkemengde som var trengt opp i et hjørne utenfor et kontorbygg.

I sin rapport om hendelsene konkluderer Amnesty med at Hongkongpolitiet handlet i strid med internasjonal lov og normer for politiarbeid. En sjokkert befolkning ga uttrykk for sin harme da hele to millioner protesterte i en ny, fredelig marsj 16. juni. Men fortsatt nektet byregjeringen å trekke lovforslaget.

19. juli ble reisende på metroen kledd som demonstranter overfalt av et hundretalls menn fra triadene, Hongkongs mafia. 45 personer ble skadet. Hongkongpolitiet grep ikke inn, og en profilert pro-Beijingpolitiker ble filmet da han gratulerte triademedlemmene. I slutten av august gikk politiet til et voldsomt angrep mot demonstranter på vei hjem etter en protestmarsj. Politiet nektet medisinsk personell adgang til stasjonsområdet der angrepet fant sted. Disse og andre episoder førte til et ras i folkets tillit til politiet.

Voldsepisodene fortsatte utover høsten, både fra politiets side og fra radikale demonstranter. Det hele toppet seg med konfrontasjoner på to universitetscampuser i november.

Med dette bakteppet gikk Hongkongerne til valgurnene i et lokalvalg 24. november. Den pro-demokratiske opposisjonen vant i 86 prosent av valgkretsene.

Dette ble et vendepunkt: I desember 2019 og januar 2020, før pandemien kom til Hongkong, var det en betydelig nedgang i antallet voldsepisoder.

Svik mot Hongkongs befolkning og mot FN

I flere måneder misbrukte myndighetene og politiet sitt maktmonopol. I fredelige protestmarsjer som trakk hundretusener, av og til én million eller mer, kom det krav om demokratireformer og at politiet måtte granskes.

Demokratireformer var gitt som et løfte til befolkningen i Basic Law, og i FN gjennom den kinesisk-britiske felleserklæringen for Hongkong. En viktig side ved protestbevegelsen var altså forsvar av lovverket.

Utenlandske eksperter ble trukket inn i en intern granskning av politiet. I desember 2019 trakk alle seg i protest mot manglende tilgang til informasjon. Demokratiløftene ble knust under kommunistpartiets jernhæl da en sikkerhetslov myntet på forfølgelse av demokratitilhengere ble innført sommeren 2020.

Alle ønsker om en demokratisk utvikling ble begravd med en ny valglov året etterpå. Det er dette Gåsemyr omtaler som en forutsigbar reaksjon på Hongkongs kamp for frihet, demokrati og ansvarliggjøring av overgripere.

De tapte muligheters tragedie

Det kan ikke herske noen tvil om at den tragiske utviklingen i Hongkong ble drevet fram av myndighetenes mange feilgrep.

Utleveringsloven burde aldri sett dagens lys. Da den skulle behandles, burde regjeringen lyttet til befolkningens protester, slik det fantes presedens for i byens nylige historie. Politiet misbrukte sitt voldsmonopol på det groveste, uten at noen ble holdt ansvarlig.

Gang på gang kunne myndighetene grepet inn, og snudd utviklingen til fordel for Hongkongs befolkning, i forsvar for sin egen lovgivning. Myndighetene i andre land hadde grepet inn, sier Gåsemyr. Når refleksjonen over hvilke alternativer som stod til rådighet er fraværende, framstår Gåsemyrs utsagn som en støtte til narrativet om at hongkongerne har seg selv å takke.

Gåsemyr siteres altså på at andre land ville grepet inn i en slik situasjon. Hvilke land er det som har reagert med å fengsle samtlige opposisjonspolitikere, når ingen av dem har oppfordret til voldshandlinger, langt mindre tatt del i dem? Hvilke andre land er det som har knust befolkningens sivile rettigheter på permanent basis? Hvilke andre land har gjennomført en systematisk historieforfalskning, og satt historiens bærere i fengsel? Hvilke andre land har reagert med å kvele all opposisjonspresse, og fengsle eiere og redaktører?

Opprettholdelse og etterlevelse av Hongkongs lovgivning og løfter var blant protestbevegelsens essensielle krav. Etterkommelse av disse kravene, sammen med en uhildet gjennomgang av politiets rolle, ville utvilsomt gjenskapt ro i Hongkong.