Meninger:
Norsk idrettsbistand fyller 40 år – på tide å evaluere innsatsen?
I 1984 ble «Idrett for alle» startet på Tanzanias nasjonale stadium i Dar-es-Salaam. Med det hadde Norges idrettsforbund fått sitt første utviklingsprosjekt, og norske idrettsledere et eksotisk reisemål og nye utfordringer. I år fyller idrettsbistanden 40 år. Det er en anledning til å se seg tilbake og etterspørre en evaluering, som grunnlag for framtidige tiltak.
Tidligere utviklingsarbeider, diplomat (Norad og UD) og styreleder for Asker Fotball
Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.
Ideen om at norsk idrett har en rolle å spille i utviklingsland ble først introdusert i 1980 i en kronikk jeg skrev med tittelen «Norsk idrett og utviklingslandene» i Dagbladet.
Kronikken var et direkte resultat av en tjenestereise til Tanzania og Kenya for Norads informasjonskontor, der jeg var ansatt. Formålet var å kartlegge de frivillige organisasjonenes arbeidsvilkår i de to landene med fokus på idrett som redskap for fremme av folkehelse, velferd og sosial mobilisering.
På sensommeren samme år presenterte jeg ideen for Eldar Hansen, presidenten i Norges Fotballforbund. «Femmåls-Hansen» tok utfordringen på sparket og ble med betydelig entusiasme en drivkraft for det videre arbeidet.
Det trengs svar på om idrettsbistanden har hatt virkning på barn og unges helse og velferd i samarbeidslandene, om den har vært bærekraftig og hvordan vi skal ta den videre.
En ny idrettslig verdensorden
Et resultat av møtet ble seminaret «Norsk idrett og utviklingslandene». Det fant sted 27. september under «internasjonal uke» i Trondheim med Norad og Fotballforbundet som arrangører.
Det var deltakere på høyt nivå, deriblant Ole Jacob Bangstad, styremedlem i Den norske nasjonalkommisjonen for UNESCO og Fotballforbundets nylige avgåtte president Einar Jørum til stede.
Her ble bistandsinitiativet også satt inn i en større ramme: en «ny idrettslig verdensorden». Det innebar at spørsmål ble stilt ved maktforholdene i den globale idrettsbevegelsen.
Det var på høy tid – mente flere – å støtte idretten i utviklingslandene og deres krav om større innflytelse i de internasjonale særorganisasjonene, Den internasjonale olympiske komité og FNs organisasjon for utdanning, vitenskap og kultur (UNESCO).
Trondheims-konferansen førte til at idrettsledere og politikere begynte å snakke sammen om initiativet. Det gjaldt særlig Ole Jacob Bangstad, statsråd Einar Førde i det daværende Kirke- og undervisningsdepartementet og direktør Arne Arnesen i Norad.
Forslagene i Eldar Hansens oppsummering fra konferansen ble lagt til grunn for det videre arbeidet. Denne og alle innleggende ble samlet i rapporten «Norsk idrett og utviklingslandene» utgitt av Fotballforbundet i januar 1981, redigert av undertegnede.
Ett av Hansens forslag var å kontakte Norway Cup for å invitere et lag fra Tanzania til arrangementet. Det skjedde sensommeren 1981 da «Mwenge Stars» entret Ekebergsletta i sin første kamp mot Asker.
Den vant de 4-0. Statsminister Gro Harlem Brundtland viste i åpningstalen sin til at besøket markerte en konkret start på norsk idrettsbistand. Deltakelsen av lag fra norske bistands-samarbeidsland ble heller ingen engangsforeteelse, men i økende grad årvisse innslag finansiert av Norad og Utenriksdepartementet.
Norway Cup – et avgjørende forum
«Mwenge Stars» ble et populært innslag og fikk betydelig pressedekning.
Dagbladet, Norway Cup-avisa framfor noen andre, men også Aftenposten hadde daglige reportasjer fra Ekebergsletta.
De tanzanianske «stjernene» imponerte det norske publikumet med sine «tekniske finesser, offensiv fotball, tempo og en femmålsscorer», samt sin spesielle måte å varme opp på.
I jazzballettstil utførte grupper på to og fire stilfulle forberedelser. Det som imidlertid ikke falt i like god jord hos alle var at laget stilte til kamp i norske landslagsdrakter utlånt av Fotballforbundet.
Journalist i Aftenposten Ragnar Larsen, tidligere profesjonell i Italia og landslagsspiller, ga i artikkelform uttrykk for at han «først begynte å stusse, senere vantrives», og spurte i bekymring om respekten for flagget var borte når en kunne la spillere som ikke engang var norske, trekke i landslagsdrakt.
Mange reagerte på Larsens kommentar.
Finansieringen av reisen og oppholdet til det tanzanianske laget – som raskt ble utvidet til en turne i Sør-Norge – skjedde gjennom et spleiselag der Kirke- og undervisningsdepartementet sto for mesteparten med viktige bidrag fra Idrettsforbundet, Fotballforbundet og Norads informasjonskontor.
Særlig på høyt administrativt nivå i Fotballforbundet satt støtten til en uforutsatt utgift av denne typen langt inne. Prosjektet ble her konsekvent omtalt som «negrene til Eldar».
Fotball-lederne sto overfor budsjettutfordringer de ikke hadde tenkt seg muligheten av. Det dreide seg om et lukket og konservativt forbund med liten global kontakt utover den europeiske.
Eneste landskamp mot et afrikansk lag til da, var mot Egypt i 1948 (1-1). At ideen og initiativet kom fra en konsulent i Norad falt også enkelte tungt for brystet og førte til store utslag på ryktebørsen.
Planleggingen skyter fart
På initiativ av statsråd Førde ble det 22. september 1981 vedtatt å opprette en hurtigarbeidende styringsgruppe for idrett og utviklingshjelp.
Den skulle kartlegge behovene for idrettsbistand i land i Øst-Afrika og ble ledet av Bangstad fra Idrettsforbundet. I gruppa var det representanter fra Fotballforbundet, Idrettsforbundet og Statens ungdoms- og idrettskontor. Norad valgte av prinsipielle grunner ikke å delta.
Etter en studietur til Kenya, Tanzania og Zambia var styringsgruppa enig om at det norske engasjementet burde konsentreres om masseidrett. Både mangelen på utstyr og opplæring i idrettsfaglig kompetanse var tiltak det ble foreslått å gjøre noe med.
Erfaringene fra den svenske idrettshjelpen til Tanzania – konsentrert om Arusha området i nordvest – bidro til å konkretisere de norske forslagene.
Det ble også etablert et viktig samarbeid mellom Dagbladets sportsredaksjon og Norad om en informasjonskampanje om idrett i Øst-Afrika.
Journalist Bjørn Taalesen og fotograf Johan Brun reiste til Øst-Afrika og formidlet allerede i 1981 gjennom en rikt illustrert artikkelserie idrettens begrensede vekstvilkår. Sportsredaktør Leif Isdahl var en viktig pådriver.
Selvsagt var det motstand mot ideen og initiativet. Men den reflekterte tanker og bevegelser i tiden.
På 1970-tallet ble kulturbegrepet utvidet
I 1973 la Korvald-regjeringen i en kulturmelding opp til «å bygge opp en kulturorganisasjon slik at alle kulturelle grupperinger i samfunnet skulle få være med og prege den offentlege kulturpolitikken».
Påfølgende meldinger fulgte samme linje, og slik ble idretten en del av kulturkonseptet i Norge.
Breddeidrettens gjennombrudd på 1970 tallet, særlig kvinneidrettens frammarsj, legitimerte også globale tanker om «idrett for alle».
Både i Norad og Utenriksdepartementet eksisterte skepsis til idrett som utviklingsredskap. Det var frykt for å «klatte ut» bistandspengene. Konsentrasjon om få land, sektorer og programmer/prosjekter var viktig.
Skepsisen hadde også sammenheng med at idrettsmyndighetene i viktige utviklingsland prioriterte eliten, prestasjoner og rekorder samt nasjonens ære.
Basert på erfaringene og forslagene fra studieturen ble et seks måneder langt pilotprosjekt vedtatt i Idrettsstyret 6. mars 1982. Hensikten var å legge en plan for organisert idrettslig aktivitet og utarbeide program for lokal opplæring av idrettsledere, tillitsmenn og instruktører.
Bydelen Kinondoni i Dar-es-Salaam ble etter forslag fra Tanzanias idrettsmyndigheter valgt. Fokuset her var på tre grunnskoler. Dette var en bydel hvor befolkningen var særlig tett og ung. I samarbeid med myndighetene skulle forprosjektet legge til rette for idrett for alle særlig rettet mot kvinner, barn og funksjonshemmede. Å trekke lærerutdanningen med var en viktig oppgave. Det ble opprettet samarbeid med Changombe College of National Education i Dar-es-Salaam.
Norsk ekspertise involveres
Til å forberede og drifte forprosjektet ble det ansatt to norske medarbeidere, Gunvor Leirvaag og Jostein Wigum. Den første med hovedansvar for å kartlegge behovet i området, den andre med fokus innen lederopplæring, utvikling av administrasjon og system for organisering.
Forprosjektet var over i mai 1983 og rapporten fra Wigum og Leirvaag dannet utgangspunkt for Idrettsforbundets søknad til Norads kontor for frivillige organisasjoner, som bevilget i underkant av 1 million kroner. I tillegg kom 20 prosent egenandel fra Idrettsforbundet.
Kontrakten ble underskrevet 29. august 1983 nesten nøyaktig fire år etter Trondheim-seminaret, som sådde ideen og initierte kontakten mellom partene.
«Idrett for alle»-prosjektet i Tanzania ble begynnelsen på et engasjement som fortsatt pågår, men i nye former og med nye aktører.
Knoppskyting fulgte forholdsvis raskt i Zambia og Zimbabwe. Norad finansierte prosjektene med Norges idrettsforbund og Fotballforbund som operatører i samarbeid med nasjonale idrettsforbund og lokale aktører.
Fotballforbundet, med blant annet fotballpresident Per Ravn Omdal og Vålerenga-klanens Anders Krystad som drivkraft, begynte i 2001 et innovativt arbeid i Huế -regionen i Vietnam.
Utdanningsdepartementet var samarbeidspartner for organisering av skolelag. Opplæring i «livsferdigheter» var en viktig komponent. Suksessen er flere ganger prisbelønnet som en sosial innovasjon av Det asiatiske fotballforbundet og innføres nå i alle landets regioner.
For Norad ble Norway Cup en viktig arena. Deltakelsen (reise og opphold) av gutte- og jentelag særlig fra norske samarbeidsland ble i betydelig grad finansiert og informasjonskampanjer knyttet til tema som hiv/aids, FNs tusenårsmål med mer, gjennomført under turneringene.
Tove Strand, som ble direktør i Norad i 1997, var som visepresident i Idrettsforbundet blitt godt kjent med initiativet. Hun ble en viktig inspirator for videreføring av både den hjemlige og den «sørlige» innsatsen.
Paradigmeskiftene reflekteres
Paradigmeskiftene i internasjonal bistand de siste 40 årene er godt reflektert i tiltakene slik de ble utviklet. Nye perspektiver som miljø, menneskerettigheter / godt styresett, fred og forsoning og klima er kommet til.
Rettighetsdimensjonen ble særlig løftet fram av Johan Olav Koss i forbindelse med etableringen av «Olympic Aid», senere «Right to play».
Bevegelsen opererer i dag på grasrota i Afrika, Asia og Amerika.
Fredskorpset, nå Norec, har også blitt en viktig aktør for kulturforståelse og faglig bistand.
«Idrettsutvekslingen» er blitt Idrettsforbundets eget utviklingsprogram for unge ledere. Norske frivillige bidrar for tiden i Zambia og Zimbabwe med idrettsfaglig kompetanse på skoler, i idrettslag og lokalsamfunn. Ungdommer fra disse landene deltar også i utveksling i Norge og land i Sør.
Norges idrettshøyskole kom tidlig med og har vært viktig som faglig ressurs. Intensjonen om å bistå i utviklingen av en idrettshøyskole i Dar-es-Salaam ble imidlertid ingenting av. Men forskning og undervisning knyttet til idrett og utvikling er gitt en viss prioritet.
I dag reflekterer studiet «Idrett, kultur og utviklingsland» global kunnskapsutvikling i mer enn 100 år. Særlig Solveig Straumes masteroppgave i idrettshistorie «Norsk idrett som bistand» (2005) og doktorgradsavhandling «Sport for all» in new settings» (2013) er viktige bidrag til å forstå bakgrunnen for den norske innsatsen, tilnærmingene som ble valgt, aktørenes motivasjon og den nasjonale og globale konteksten.
Straumes medstudent på Norges Idrettshøgskole Anders Hasselgård – også bidragsyter til hennes avhandling – peker i artikkelen «Idrettsbistand, idrettens organisasjoner og norsk utenrikspolitikk» (2009) på at det mangler forskning som kan si oss noe om idrettsbistand og forholdet mellom idrettsorganisasjoner og norske myndigheter i utenrikspolitikken.
Gjennom eksempler fra Midtøsten ønsker han å sparke i gang interesse for et uutforsket felt.
Virkningsevaluering er nødvendig
Både Straume og Hasselgård etterlyser mer forskning om idrettsbistand og forhold knyttet til den.
Det som etter mitt syn savnes for å komme videre også med konkrete utviklingsinnsatser, er en evaluering av samlet norsk og nordisk innsats.
Det trengs svar på spørsmål om den overhodet har hatt virkning på barn og unges helse og velferd i samarbeidslandene.
Hva har relevansen, resultatene og virkningene vært i forhold til landenes idrettsorganisasjoner og maktstrukturer? Finnes det spor av bærekraft i innsatsene? Og framfor alt, hvordan skal vi ta dem videre enten det dreier seg om dekning av grunnbehov eller rettigheter?
Å vurdere virkningene av Norads mangeårige støtte til Norway Cup-deltakelse og holdningskampanjene vil også være viktig. Er for eksempel rasismen i idretten bekjempet?
Interessant å finne ut, vil det også være om det er sammenhenger mellom utviklingsinitiativene og den mer aktive, «progressive» rollen Fotballforbundet og Idrettsforbundet etter hvert har spilt i idrettens internasjonale organisasjoner.
Har vi, som følge av idrettsbistanden, fått en økt internasjonalisering av norsk idrett?
Sunniva Kvamsdal Sveen
Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.