Afrikas beste keeper: – Næringslivet må på banen for kvinnefotballen

Lobbyen på Hotel Rihab i Marokkos hovedstad, Rabat, kunne vært hvilken som helst lobby i verden.

Myke, komfortable lenestoler, dempet jazzmusikk og imøtekommende resepsjonister i svarte uniformer, som tar telefoner og hjelper kunder med tunge kofferter.

Det er dagen før finalen i Afrikamesterskapet i fotball for kvinner, og Sør-Afrikas keeper Andile Dlamini kommer ut av heisen.

Foreløpig uvitende om at hun om få timer skal være med på å sikre hjemlandet seieren for aller første gang i mesterskapets historie.

Hun går langsomt mot meg, for anledningen iført det sørafrikanske landslagets paradedrakt med gul poloskjorte, svarte treningsbukser og sandaler.

Vi tar ikke hverandre i hånden når vi hilser. Spillerne er nemlig underlagt et strengt koronareglement og testes annenhver dag.

En positiv test, dagen før hennes største kamp noen sinne, ville være uutholdelig.

– Kan du slå meg?

Sør-Afrikas presseansvarlig har ikke gitt oss mye tid til intervjuet, sier jeg innledningsvis, så skal vi rekke å se oss rundt på det store hotellet må vi være effektive.

Dlamini reagerer prompte. Hun tar fatt i armen min og fører oss fra resepsjonen og ned en vindeltrapp, som ender i et stort treningsrom.

Spinningsykler, treningsmaskiner, medisinballer og yogamatter. Hotellet har alt eliteutøvere har behov for.

Dlamini kaster likevel ikke mange blikk på treningsutstyret, men trasker resolutt mot bordtenninsbordet.

– Kan du slå meg? Spiller du på den sørafrikanske måten?

Det kan jeg nok godt, svarer jeg, uten helt å få grepet om hva den sørafrikanske bordtennisstilen egentlig går ut på.

Dlamini server, og mens vi slår ballen over nettet, forteller hun ivrig om sitt første møte med fotballen.

Kjøpte slikkepinner for vinnerpenger

– Jeg startet å spille fotball med onklene mine på gatene i Thembisa (en av Sør-Afrikas største townships red. anm.), forteller Dlamini.

– Jeg hadde ingen ambisjoner om å bli fotballspiller, men de manglet en spiller. Først var de nødt til å forklare meg hvor målet var. Målet var en murstein, og den første gangen jeg traff den...det var en følelse jeg ikke hadde kjent før. Jeg husker den fortsatt.

– Vi spilte ofte om penger. En seier ga én rand (cirka 50 øre red. anm.), og for de pengene kunne jeg kjøpe to slikkepinner. Dengang spilte jeg alltid med gutter. Det fantes sikkert et jentelag, men jeg viste ikke om det. Jeg var spiss. En god dribler og superrask.

Det var først mange år senere, etter at sørafrikaneren hadde gått over til sin nåværende klubb, Mamelodi Sundowns, at hun ble keeper.

Lagets daværende målvakt var ofte fraværende og treneren var på utkikk etter en ny.

Han så på Andile Dlaminis store hender og lange fingre. Kanskje hun kunne bli en suksess mellom målstengene?

Treneren fikk raskt rett i sin antagelse, men ble møtt med laber begeistring da han først presenterte forslaget for Dlamini selv.

Hun ler høyt når hun tenker tilbake på sin reaksjon.

– Åh, nei! tenkte jeg dengang. Hvorfor valgte han meg?

Men hun fant seg raskt tilrette i den nye rollen. Få år etter at hun første gang tok på seg keeperhanskene debuterte hun på Sør-Afrikas U20-landslag.

Nå snakket alle i townshippen om henne, og selv om hun dengang gikk 10 kilometer for å komme seg på trening, så fremtiden plutselig lovende ut.

Føler seg hjemme på landslaget

Vi legger bort bordtennisracketene og sier takk for kampen. Det er bra at det er fotball og ikke bordtennis Andile Dlamini har dedikert tilværelsen til.

En heis tar oss fra kjelleren til hotellets øverste etasje. Med ett befinner vi oss i en overdådig frokostbuffet.

Egg, laks, salater, fargerike smoothies og søte, marokkanske kaker.

Dlaminis lagkamerater nyter frokosten i stillhet, med hodene i smarttelefonene.

Keeperen nøyer seg med et glass vann.

Hun faster, forteller hun. En avtale mellom henne og Gud.

Når Dlamini er sammen med landslaget føler hun seg hjemme. På laget er det nemlig tillat å være litt hardere i tonen, forklarer hun.

– Jeg vokste opp sammen med gutter. Og du vet hvordan gutter oppfører seg på banen. Når de sier "våkn opp", så våkner man opp.

– Slik er jeg også, og derfor trives jeg godt på landsslaget. Det var første gang jeg følte at jeg kunne uttrykke meg fritt uten at andre dømte meg.

Keeperens harde og bestemte tone har også båret frukter i klubbkarrièren.

Med Mamelodi Sundowns vant hun sist sesong både det sørafrikanske mesterskapet og den første Confederation of African Football Women's Champions League, en årlig turnering for Afrikas beste kvinneklubblag.

– Vi går gjennom så mye som folk ikke vet

For pengene hun har tjent har hun kjøpt et stykke land til familien sin.

– På et tidspunkt måtte jeg bruke alle sparepengene mine på å kjøpe en tomt. Ellers ville vi blitt hjemløse, hele familien min, forteller Dlamini.

– Min stefar, som sørget for at jeg og mine søsken fikk gå på skole, hadde blitt arbeidsledig.

At hun har råd til å redde familien fra et liv på gaten er i stor grad et resultat av den store utviklingen som har skjedd i sørafrikansk kvinnefotball de siste årene.

Men det er fortsatt mye som gjenstår, understreker keeperen og ser i retning av bufféten.

Hun peker mot et par lagkamerater, som småprater mens de legger frisk frukt på tallerkenene sine.

Det er ikke alle landslagsspillerne som lever av å spille fotball, forklarer hun så lavt at bare jeg skal høre det.

Mamelodi Sundowns er for øyeblikket den eneste klubben i Sør-Afrika som betaler spillerne så godt at de kan leve av idretten.

Hvis vilkårene i sørafrikansk kvinnefotball skal endre seg, må næringslivet på banen, gjentar Dlamini med stigende desibel.

– Mentaliteten må endre seg. Det man gjør for mennene, må man også gjøre for kvinnene, sier hun.

– Jeg bruker å si at sponsorene som investerer i kvinnefotball er de modigste. Så vær modig og bli med på å endre en jentes liv!

– Vi trenger sponsorer, for uten dem er det ingen fremgang. Hvis vi får flere sponsorer, så lover jeg at kvinnefotballen vil utvikle seg. Det er hjerteskjærende at noen av oss ikke blir betalt. Vi går gjennom så mye som folk ikke vet.

Fotball som motor for sosial endring

Dlamini legger ikke skjul på at det sørafrikanske samfunnet sliter med en lang rekke utfordringer.

Mange av utfordringene handler om misbruk, sier hun. Og selv om man kanskje tenker at slike temaer ikke umiddelbart er relatert til fotball, mener keeperen at sporten kan spille en avgjørende rolle i å endre samfunnet.

– Jeg snakker om små jenter og gutter som blir voldtatt. Men misbruk er også flere ting. Det er også emosjonelt misbruk. Hvordan snakker menn til kvinner? Hvordan oppfatter de dem? spør hun retorisk.

– Vi skal også huske på at det er både misbrukeren og ofrene som ser kampene våre. Hvis vi adresserer disse problemene, så kan det hende at en som misbruker andre stopper med det han gjør.

– I takt med at vi (landslaget red. anm.) blir mer populære, blir vi simpelthen nødt til å si i fra. Når folk ser at vi spillere forstår hva de går gjennom, så betyr det noe.

På tross av fotballens potensiale for sosial forandring er det få sørafrikanske spillere som er involvert i veldedighet. Det er logisk, mener Dlamini, fordi skal man kunne gi noe til andre må man først ha noe å gi av.

Vil lage mat til gatebarn

I fritiden trener hun en gruppe unge målvakter, og i fremtiden drømmer hun om å starte en organisasjon som skal hjelpe ofre for misbruk.

Men først har hun et veldig konkret mål hun vil innfri på, når hun etter finalen er tilbake i Sør-Afrika.

– Det er én ting jeg har tenkt å gjøre. Jeg vil kjøpe papptallerkener og store gryter, og så vil jeg lage masse mat, sier hun.

– Jeg vil dekke bord på gaten med tallerkenene og ta med maten ut. Sette meg med folk fra gaten og spise sammen.

– Det er alt. Når jeg har gjort det vil jeg være et fullkomment menneske.

Andile Dlamini unnskylder seg over at hun blir berørt, før hun skjuler ansiktet i hendene, bøyer seg over bordet og gråter lydløst.

En kort stund er den dempede jazzmusikken i matsalen det eneste som bryter tausheten.

Skal vi snakke om noe annet? spør jeg.

– Nei, det går fint, sier hun og retter seg opp i stolen.

Blank i øyene og med grøtete stemme fortsetter hun.

– Jeg kan nesten ikke vente med å få gjøre dette. Når vi vinner turneringen, kommer jeg til å gjøre det. Jeg vil gjerne hjelpe de som ikke har råd til et måltid mat, for det kan jeg så veldig relatere meg til.

Dagen etter intervjuet vant Andile Dlamini og Sør-Afrikas kvinnelandslag afrikamesterskapet for første gang noen sinne. Og hun ble kåret til turneringens beste keeper.

Ifølge sørafrikanske medier har hun mottatt en pengepremie på rundt en halv million norske kroner.