Her ble 12 flyktninger drept, i landet hvor dansker og briter vil sende sine asylsøkere
Rwandas håndtering av en flyktningprotest i 2018 kaster lange skygger over Storbritannias og Danmarks planer om å tvangssende asylsøkere til landet. Minst tolv kongolesiske flyktninger ble drept da det rwandiske politiet skjøt med skarpt mot demonstranter. Mens politiet gikk fri, ble ofrenes talspersoner fengslet.
«…et av de tryggeste land i verden, globalt anerkjent for å ønske migranter velkommen og integrere dem.»
Fra og med i dag vil alle som tar seg inn i Storbritannia ulovlig, samt alle de som har ankommet ulovlig siden 1. januar, bli videresendt til Rwanda.
Statsminister Boris Johnson, i en tale 14. april 2022
Slik lød daværende
statsminister Boris Johnsons beskrivelse av samarbeidslandet Rwanda da britene lanserte sine nye asylplaner 14. april i år.
Den konservative regjeringssjefen lovet at alle asylsøkere som ankom Storbritannia fra da av, ville bli sendt til det lille tettbefolkede landet i Afrika. Lignende uttalelser har også kommet fra Danmarks sosialdemokratiske regjering, som nylig undertegnet sin avtale med Rwanda.
Storbritannias og Danmarks planer om å sende asylsøkere til Rwanda er kontroversielle og møter motbør både internt i landene og utenlands. Blant ankepunktene for mange er både hensynet til asylsøkernes egne rettigheter og Rwandas rykte som en beinhard autoritær stat.
– Dette er brutale og kyniske planer. De representerer en total fraskrivelse av ansvar for internasjonale forpliktelser og manglende respekt for asylsøkeres rettigheter, sier Human Rights Watch sin direktør for Sentral-Afrika, Lewis Mudge, til Bistandsaktuelt.
Han mener at det som skjedde i Kiziba-flyktningleiren i 2018, er illustrerende for hva som gjør president Paul Kagames regime uegnet som en partner for et asyl-samarbeid.
Kutt i matpenger skapte uro
Både Human Rights Watch og Amnesty har – tross myndighetenes motvilje – gjort grundige undersøkelser av det som skjedde i leiren som huser om lag 16 000 kongolesiske flyktninger. Leiren, som ble etablert i 1996, administreres av den rwandiske staten og drives den av FNs høykommisær for flyktninger (UNHCR) og Verdens matvareprogram (WFP), med støtte fra flere andre bistandsorganisasjoner.
De spontane protestene i leiren, som Bistandsaktuelt nylig besøkte, brøt ut da FN-organisasjonene i starten av 2018 så seg nødt til å redusere pengestøtten til flyktningenes kjøp av mat.
Beløpene ble kuttet med 25 prosent. Opprinnelig sum var 7600 rwandiske franc (tilsvarende 70 kroner med dagens kurs), før den ble kuttet ned til 5700 RWF (cirka 53 kroner). Beløpene gjaldt per flyktning per måned.
Reduksjonen i støtten skyldtes at WFP dette året opplevde en ekstraordinær svikt i bistandsgivernes finansiering. Samtidig gikk det rykter blant flyktningene om at enda verre innskrenkninger kunne være på gang.
Protestmarsj mot FN-kontor
Mennesker som flykter fra krig, konflikt og forfølgelse, fortjener medfølelse og empati. De skal ikke behandles som varer og sendes til utlandet for behandling.
UNHCRs assisterende høykommissær for beskyttelse, Gillian Triggs, 14. april 2022 etter at Boris Johnson hadde kunngjort avtalen.
«Om morgenen 20. februar 2018 tok hundrevis av kongolesiske flyktninger med seg sine eiendeler og gikk fra Kiziba flyktningleir til UNHCRs lokalkontor i Karongi, i protest mot nylige nedskjæringer i hjelp som de hadde mottatt og ut fra en uro over ytterligere foreslåtte endringer i levekår», skriver Amnesty i en rapport publisert ett år etter hendelsene.
Menneskerettighetsorganisasjonen forteller at flyktninger på
forhånd hadde bedt FNs høykommisær for flyktninger (UNHCR) om hjelp til å sende dem til DR Kongo eller å få dem overført til andre land. Dette var blant annet
uttrykt i brev fra flyktningenes valgte ledere til UNHCR i januar og tidlig i
februar samme år.
Da flyktningene hadde gått cirka 15 kilometer, ble de møtt av rwandisk politi som blokkerte veien for dem og ga dem ordre om å returnere til leiren. Men flyktningene unnlot å følge ordren, og begynte å bevege seg forbi politisperringen.
Ordensmakten reagerte da på sin måte. Minst to flyktninger ble skutt av politiet og fikk skader i bein og nakke, skriver Amnesty som intervjuet en rekke vitner.
«Sitt ned»-aksjon varte i tre dager
Skuddene til tross fortsatte de desperate flyktningene mot bestemmelsesstedet – UNHCR sitt lokalkontor i byen Karongi ved Kivusjøen.
I et åpent område foran kontoret iverksatte de en «sitt ned»-aksjon. Den varte i tre dager. Hovedkravet var at de skulle sendes til Kongo.
UNHCR skal ha svart at det var mulig for de kongolesiske flyktningene å reise hjem på eget ansvar, men uten noen form for økonomisk støtte.
Anslagene for antallet deltakere i demonstrasjonen varierer. Mens det rwandiske politiet anslår 500 menn, kvinner og barn, er UNHCRs estimat 700.
Tross ulike oppfordringer fra UNHCR, politiet og lokale myndigheter nektet flyktningene – de fleste i 20- og 30-årene – å forlate stedet. Den tredje dagen stilte politiet et nytt krav: at kvinner og barn skulle trekkes seg unna de øvrige demonstrantene. Det nektet de å etterkomme, ifølge Amnestys rapport.
Tåregass og skarpe skudd
Om lag 15 minutter senere begynner politiet å kaste tåregassgranater inn i folkemengden, mens noen demonstranter starter å løpe unna, beskriver Amnesty i sin rapport.
Omtrent samtidig har noen flyktninger begynt å kaste stein mot politiet for å forsvare seg mot tåregassen, forteller et vitne til organisasjonens granskere. Det samme vitnet forteller at det så en politimann som blødde fra et sår i hodet.
Det er i denne kaotiske situasjonen – med et røykteppe av tåregass over området – at rwandisk politi begynner å skyte med skarpt mot demonstrantene. UNHCR oppgir at til sammen elleve flyktninger blir drept. Åtte ved FN-kontoret i Karongi, og – senere - tre under en protest rettet mot politiposten i Kiziba-leiren.
Totaltallet på døde varierer ut fra ulike kilder. Amnestys undersøkelser – publisert ett år etter hendelsen – sier elleve. Human Rights Watch sine undersøkelser sier tolv. Den britiske nettavisen Byline Times, kjent for gravejournalistikk, mente i september i år å kunne dokumentere 13 døde.
Fra flyktninger i leiren fikk Amnesty i etterkant av undersøkelsene en liste med navn på 14 døde og 34 skadde. Blant de døde på denne listen var det inkludert to for tidlig fødte spedbarn. Menneskerettighetsorganisasjonen opplyser at den ikke har kunnet foreta uavhengige undersøkelser for å bekrefte tallene eller navnene på denne listen.
UNHCR: Uforholdsmessig maktbruk
I en uttalelse fra UNHCR noen dager etter drapene i februar 2018 sier FN-organisasjonens sentrale ledelse at det rwandiske politiets maktbruk i møte med demonstrantene var «uforholdsmessig». De ber samtidig om at myndighetene etterforsker omstendighetene rundt tragedien.
Rwandas myndigheter ga derimot Rwanda National Human Rights
Commision i oppdrag å granske saken. Denne kommisjonen, som er en del av
myndighetsapparatet, kom med sine helt egne konklusjoner stikk i strid med de
to menneskerettighetsorganisasjonenes rapporter.
– Denne saken er illustrerende for det meste av det som er galt ved Rwanda som destinasjon for asylsøkere. Mennesker har ingen reell ytringsfrihet, rettsvesenet mangler uavhengighet, fri presse eksisterer ikke, kritiske ytringer tolereres ikke og det er manglende transparens i myndighetsapparatet, sier Lewis Mudge.
30. april 2018 rapporterte den rwandiske nettavisen KT Press at Rwandas regjering med umiddelbar virkning hadde bestemt at Kiziba-leirens valgte
styre skulle oppløses. Dette skjedde etter at politiundersøkelser hadde fastslått at
det var disse som sto bak den pågående voldelige uroen i leiren for
kongolesiske flyktninger.
Leirens ledere
«Regjeringen: Kiziba-leirens ledere sto bak voldelig uro», lød overskriften.
Tidligere samme dag har Rwandas departement for katastrofeforvaltning og flyktninger kommet med en offisiell uttalelse der flyktningleirens valgte styre beskyldes for å ha mobilisert flyktninger til å gjøre opprør.
Avisen siterer kun politiet og offisielle myndighetskilder – og unnlater å nevne at minst elleve flyktninger ble skutt og drept.
Ifølge nettavisen hadde leirlederne mobilisert flyktninger for å gjøre opprør mot myndighetspersoner og deres samarbeidspartnere. De demonstrerende flyktningene ville samtidig nekte de sistnevnte tilgang til leiren. Gjennom å skape kaos blant flyktninger hadde de også til hensikt å gjøre leiren og de omkringliggende områder utrygge, ifølge avisen.
63 ble arrestert
Etter urolighetene i Karonga og Kiziba ble til sammen 63 flyktninger arrestert av rwandisk politi, ifølge UNHCR.
Human Rights Watch-representant Lewis Mudge viser til at politiets undersøkelser helt og holdent fokuserte på flyktningenes skyld og ansvar, mens man unnlot å se kritisk på at egne polititjenestemenn skjøt med skarpt mot demonstranter.
Det samme gjaldt for granskingen som ble gjort av Rwanda Human Rights Commission, et nasjonalt menneskerettighetsorgan som sjelden eller aldri ytrer kritikk av myndighetene.
Da kommisjonen kom med en erklæring 9. mars om sine pågående, men foreløpige undersøkelser, uttalte den at politiet «ble angrepet mens det prøvde å stanse volden» og at protestaksjonen «førte til skader og død blant noen av de som protesterte». Den endelige rapporten er aldri offentliggjort.
– Fant Human Rights Watch i sine undersøkelser noen tegn på at demonstrantene utøvet vold mot politiet?
– Nei. Det var aldri noen tegn på virkelig vold eller forsøk på oppstand. Det var noen steiner og jordklumper som ble kastet, men ingenting som på noen måte kan forsvare politiets overdrevne, aggressive bruk av skytevåpen. Dette reflekterer jo snarere måten myndighetene er vant med å håndtere opposisjon og protest. Den virkelige volden ble utført av politiet, sier Mudge.
Erklært skyldig, dømt til 15 års fengsel
Ifølge Human Rights Watch ble de arresterte flyktningene tiltalt for å ha deltatt i illegale demonstrasjoner, opprør og nektet å overholde ordre gitt av ordensmakten.
Tre av leirens styremedlemmer ble også anklaget for «å ha spredd falsk informasjon med å et mål om å skape en fiendtlig internasjonal holdning til den rwandiske staten».
Alle de tre hadde 5. januar 2018 sendt et brev til UNHCRs hovedkvarter i Genève der de uttrykte bekymring for at flyktningene – etter foreslåtte kutt – måtte leve på «0,20 dollar per dag» og uttrykte frykt for at flyktninger skulle dø av sult, skriver menneskerettighetsorganisasjonen.
En flyktning ble også
beskyldt for å dele informasjon med Human Rights Watch. Han ble 31. oktober erklært
skyldig og dømt til 15 år i fengsel, ifølge HRW.
34 andre fikk også fengselsdommer fra tre måneder og oppover.
– Ingen tør å snakke om slike saker
Fem år etter demonstrasjonene og de tragiske voldshendelsene ligger saken som et tungt og taust teppe over bølgeblikktakene, søledammene og de trange smugene i Kiziba-leiren.
– Ingen flyktninger i leiren tør å snakke åpent om saken eller om de fengslede lederne, sier en person med god kjennskap til forholdene.
Bistandsaktuelt snakker med ham i forkant av besøket vårt i leiren. Av sikkerhetsmessige hensyn kan ikke vedkommende stå frem med navn, men Bistandsaktuelt kjenner hans identitet.
– Alle i leiren er redde for å snakke om slike saker. De er redde for å miste jobbene sine, bli fengslet eller til og med kanskje drept, sier kilden.
Han karakteriserer forholdene de fengslede lederne lever under som «prekære», men sier de er «litt mindre ille nå enn i starten».
Taust fra Rwanda
UNHCR i Rwanda opplyser at de har hatt tilsyn med flyktningene som sitter fengslet, siden de ansees som en del av flyktningbefolkningen. Snart fem år etter uroen i Kiziba har de ennå visitter å utføre.
– Åtte flyktninger sitter fortsatt fengslet. Vi har bidratt med noe hjelp, som madrasser, tannpasta og andre basisting, sier UNHCR Rwandas talsperson Lilly Carlisle.
Det mest «gjerrige, smålige og hyklerske» jeg har sett i nordisk politikk.
Flyktninghjelpens generalsekretær Jan Egeland om Danmarks plan om å deportere egne asylsøkere til Rwanda.
Hun opplyser at UNHCR også bisto med juridisk støtte til de innsatte under rettsprosessen.
– Det er så langt vi kan gå. Når folk blir dømt, så er vår praksis å akseptere dette. Som FN-organisasjon i et land anerkjenner vi landets lover og rettslige prosess, sier Carlisle.
Bistandsaktuelt har stilt flere spørsmål til justisdepartementet i Rwanda om hendelsene i Kiziba-leiren, undersøkelsene som ble gjort av saken og om noen politimenn eller politiledere ble sanksjonert. Ingen av våre henvendelser er blitt besvart.
Ledelse utpekt av myndighetene
Det tidligere valgte styret i leiren er erstattet av en ledelse utpekt av den rwandiske staten. Ingen vet hvem som kan være leirledelsens eller politiets informanter som vil rapportere uønskede holdninger videre til myndighetene i den gjennomkontrollerte autoritære staten.
Når vi besøker leiren
– med rwandisk tolk – og snakker med en rekke flyktninger, unngår vi bevisst å stille
inngående spørsmål om demonstrasjonene i 2018.
På dommens dag vil jeg få bedre karakterer enn de som kritiserer meg.
Rwandas president Paul Kagame i en sjelden kommentar til menneskerettighetskritikk, Africa Report 11. juli 2020.
– Det er trange kår, prisene øker og det er vanskelig å skaffe jobb og inntekt. Vi er trygge, men drømmer om et bedre liv, gjerne i utlandet, lyder omkvedet fra flyktningene vi snakker med.
Hva de egentlig mener om sin egen trygghet eller muligheten for å ytre seg internt i det rwandiske samfunnet, er derimot vanskeligere å vite.
Lewis Mudge sier at ytringsfrihetens kår i leiren ikke er veldig ulikt hva som gjelder generelt i det rwandiske samfunnet. Frykten for myndighetene og deres knallharde sanksjoner gjennomsyrer samfunnet fra topp til bunn, fastslår han.
– Ytringsfriheten er der, så lenge man er enig med regimet. For alle andre er den ikke-eksisterende, fastslår han.
Les også: Storbritannia og Danmark får sterk kritikk for plan om å sende asylsøkere til Rwanda
Les mer om Rwanda
-
Yolanda så mannen og deres tre barn bli drept
-
Giverlands glansbilde av Rwanda slår sprekker
-
Verden lukket øynene for et brutalt folkemord
-
Goma – en av verdens farligste byer, er blitt enda farligere
-
– Rwanda-regimet dreper og kidnapper fiender i utlandet
-
Minnesmerker for folkemordet i Rwanda på Unescos verdensarvliste