– Fjerner du støtten, kutter du ikke bare i programmer – du kutter liv

Deogratius Rutatwa, administrerende direktør i National Council of People Living With HIV and AIDS, lener seg tilbake i stolen og puster tungt ut. Han har nettopp avsluttet en lang telefonsamtale og slenger mobiltelefonen på skrivebordet. 

Der ligger det også en bunke rapporter om Tanzanias vanskelige kamp mot hiv-viruset.

Tallene hjemsøker ham: millioner av mennesker er avhengige av antiretrovirale (ARV) legemidler, klinikk-kapasiteten er allerede sprengt, og de oppsøkende programmene har knapt greid å holde hjulene i gang. 

Og det var før president Trump, med en enkelt ordre om å fryse mesteparten av amerikansk bistand,  fikk det til føles som bakken er i ferd med å rase sammen under dem.

– Dette er et hardt slag i magen, sier Rutatwa og slår ut med hendene.

– Har vært en livline

– I årevis har USAID vært en livline, ikke bare for medisiner, men for hele støttesystemet rundt – utdanning, forebygging og oppsøkende virksomhet i lokalsamfunnene. Hva skjer nå? spør han.

Den brå stansen av amerikansk bistand har kuttet en viktig finansieringsstrøm til viktige helseinitiativer i kampen mot hiv i Tanzania, men også i land som Kenya, Sør- Afrika,  Botswana, Ethiopia, Mosambik, Namibia, Nigeria, Rwanda, Uganda og Zambia.

Helsevesenet i Tanzania alene mottok i 2024 rundt 450 millioner dollar gjennom PEPFAR  – et gigantisk USA-finansiert program for å bekjempe hiv og aids i fattige land.

Rundt 1, 4 millioner tanzanianere med hiv får dekket sine antiretrovirale medisinske behandling av PEPFAR. Det er medisiner som holder hiv-infeksjonen i sjakk og dermed holder dem i live. 

Men nå er det altså bråstopp.

– Kutter liv

Over natten går programmer som det har tatt flere tiår å bygge opp, en usikker fremtid i møte. Rutatwas innboks er full av meldinger fra lokale organisasjoner, som alle stiller det samme desperate spørsmålet: Hva gjør vi nå?

– Jeg skulle ønske at de som tar disse beslutningene, kunne se det jeg ser, sier han og rister på hodet.

– De sitter på kontorene sine og snakker om budsjetter og politikk. Men her, på bakken, handler det om en mor som går flere kilometer for å få barnet sitt testet. Det handler om en tenåring som nettopp har funnet ut at han er hivpositiv og trenger rådgivning, ikke fordømmelse. Det handler om å holde folk i live.

Rutatwa kjenner tallene og den kalde virkeligheten som følger manglende finansiering. Han vet også hvordan det føles å se inn i øynene til noen som nettopp har fått beskjed om at de ikke lenger kan få den behandlingen de er avhengige av.

– Når du fjerner finansieringen, kutter du ikke bare i programmer – du kutter også i liv. Og på grunn av hva? Politikk? Skiftende prioriteringer? Vi snakker om virkelige mennesker her.

Han lener seg fremover med hendene tett sammen.

– Vi har kjempet hardt for å forhindre at dette tilbakeslaget skal ødelegge alt vi har oppnådd. Men sannheten er at uten hjelp, uten en erstatning for det vi mister, aner jeg ikke hvordan vi skal fylle dette tomrommet. Det gjør jeg virkelig ikke.

 – Jeg er redd

En av de mange som er direkte rammet av president Trumps bistandsfrys er 17 år gamle «Imani». 

Det er fortsatt mye skam og tabu knyttet til å ha hiv/aids i Tanzania, og den spedbygde jenta vil derfor ikke la seg avbilde eller intervjue under sitt egentlige navn. 

Vi møter henne utenfor skuret hvor hun og moren bor, i en av Dar-es-Salaams fattige uformelle boligområder.

Imani forteller at hun ble født med hiv og har gått på medisiner hele livet. Mandag sist uke klokka ni på morgenen  stilte hun seg som vanlig i kø utenfor hiv-klinikken ved regionssykehuset i Temeke i Dar-es-Salaam.

I hånden hadde hun det lille plastkortet som viser at hun er en av Tanzanias 1,4 millioner hivpositive. 17-åringen hadde kommet for å hente ut de antiretrovirale medisinene (ARV) som holder henne i live, slik hun gjør hver måned. 

Men da det ble hennes tur, ristet sykepleieren i skranken på hodet.

– Det er slutt på gratis medisiner, sa hun bare, og la til at nå må hun kjøpe dem selv, forteller Imani.

– Jeg ble helt stiv og skjønte nesten ikke hva hun sa. Jeg har jo ikke penger til å betale for medisinen. Ikke moren min heller.

Moren, som selger grønnsaker i labyrinten av boder på det travle markedet i Temeke, tjener knapt nok til mat på bordet.

Imani forteller at tankene har kvernet i hodet helt siden hun måtte gå hjem fra klinikken uten de livsviktige medisinene.

– Jeg er veldig redd. Hva om jeg blir syk og ikke får tak i medisiner? Det føles som om jeg har blitt etterlatt for å dø, sier hun med lav stemme.

En amerikansk bistandssuksess

United States President's Emergency Plan For AIDS Relief (PEPFAR) ble lansert av president Georg W Bush i 2003. Det året døde rundt 2,5 millioner mennesker av hiv/aids i Afrika sør for Sahara.

Noe måtte gjøres og USA tok globalt ansvar. Siden har amerikanerne brukt rundt 110 milliarder dollar på å bekjempe hiv/aids, først og fremst i Afrika sør for Sahara.

Store summer er blitt brukt på blant annet å betale for ARV-medisiner til pasienter som har hiv, testing, opplæring av helsepersonell i fattige land, samt en rekke andre tiltak for å forhindre spredning av sykdommen.

PEPFAR regnes som en enorm bistandssuksess. Blant annet anslås det at programmet har bidratt til å redde rundt 25 millioner liv, samt at PEPFAR har bidratt til at rundt 5,5 millioner barn, som har mødre med hiv/aids, er blitt født helt friske. 

Men president Trumps ordre om frys av amerikansk bistand har ført til at mye av PEPFARs arbeid også er stanset. 

Først ble det sagt at frysen skulle vare i 90 dager, men ifølge New York Times blir perioden trolig utvidet til 180 dager.

– Komplett og brå nedleggelse

I likhet med Deogratius Rutatwa er Catherine Joachim også bekymret. Hun er fungerende administrerende direktør for Tanzania Commission for AIDS (Tacaids). Hun forteller at hun de to siste ukene har brukt mye tid på å forsøke å roe ned desperate ansatte ved helseklinikker som har ringt henne og lurt på hva de skal gjøre. Restene av tiden har hun brukt på å sitte i ulike krisemøter.

– Dette er ikke bare kutt i bistanden. Det er en komplett og brå nedleggelse. I nesten to tiår har PEPFAR vært ryggraden i Tanzanias hiv-innsats. Det har reddet liv. Det har holdt familier sammen. Det er virkelig så trist å se at den livlinen nå er borte, sier Joachim til Panorama Nyheter.

Hun forklarer at Trumps bistandsfrys veldig raskt har fått konkrete konsekvenser på bakken.

– Vi så effekten overalt nesten umiddelbart. Pasientene dukker opp på klinikkene og blir avvist. Noen har gått flere dager uten medisiner, og det er ikke bare å avbryte behandlingen når det når det gjelder hiv. Når du slutter, slår viruset tilbake.

Uten medisiner vil immunforsvaret til pasientene svekkes, bi-infeksjoner vil sette inn, og de siste to tiårenes hardt tilkjempede fremgang vil rakne i løpet av bare måneder.

– Folk er ikke klar over de langsiktige konsekvensene av dette politiske skiftet. Hvis vi mister kontrollen over epidemien nå, kan vi få en oppblomstring av hiv på nivåer vi ikke har sett siden tidlig på 2000-tallet, sier Joachim.

Prøver å finne løsninger

Hun nekter likevel å la fortvilelsen ta overhånd og insisterer på at Tanzanias regjering jobber på spreng for å finne løsninger.

– Vi sitter ikke bare og ser på at dette skjer. Vi er i dialog med andre internasjonale partnere, private givere og vår egen regjering for å fylle dette finansieringsgapet, sier Joachim.

Og det finnes glimt av håp. Helsedepartementet har lovet å omdisponere en del av budsjettet for å holde liv i viktige forsyninger med medisiner. Og det er en mulighet – om enn liten – for at andre giverland kan gå inn for å støtte Tanzanias hiv-respons.

– Vi ser på alle mulige alternativer. Vi kan ikke, og vil ikke, svikte de menneskene som er avhengige av ARV-medisiner. De har rett til å få behandling, og vi vil gjøre alt i vår makt for å sikre at de får fortsette med den, sier Joachim.

Finansieringskrisen er reell. Men inntil videre holder Joachim fast ved en ting: Tanzania har stått overfor utfordringer før. Og på en eller annen måte har landet alltid funnet en vei videre.

– Dette er et alvorlig tilbakeslag for oss, men det er ikke verdens undergang, sier hun.

Selv om det finnes håp, sier lokale eksperter at Tanzanias nasjonale helsebudsjett rett og slett ikke kan dekke de rundt 260 amerikanske dollarene det koster å gi hver pasient behandling med ARV-medisiner i ett år. 

I gjennomsnitt bruker hver person som lever med hiv 15–20 amerikanske dollar i måneden på antiretrovirale medisiner, hvorav de fleste har vært subsidiert gjennom PEPFAR-bevilgninger kanalisert gjennom USAID.

En nasjon i fare

Gjennom tilgangen til arv-medisin har Tanzania gjort enorme fremskritt i bekjempelsen av hiv og aids. Men sykdommen er fortsatt en av Tanzanias mest presserende folkehelsekriser. Blant annet lever rundt 110.000 tanzanianske barn med viruset. 

Sykehusene merker allerede presset. På Bagamoyo distriktsykehus har Julius Lymo, medisinsk ansvarlig ved hiv/aids-avdelingen, sett med fortvilelse på at pasienter kommer for å få påfyll, men blir avvist.

– Jeg har pasienter som trygler meg om å gi dem bare noen få piller for å klare seg gjennom uka. Men vi har ikke nok medisiner på lager. Vi ser at folk raskt blir dårligere, sier han.

Uten ARV-behandling risikerer hivpositive at viruset blusser opp igjen, noe som kan føre til infeksjoner som tuberkulose og lungebetennelse. 

Helseeksperter advarer om at ubehandlede tilfeller kan føre til minst 30.000 flere hiv-relaterte dødsfall i Tanzania i løpet av de neste to årene.

Kampen i frontlinjen

For de som jobber i lokalsamfunnet, utspiller krisen seg i sanntid. Hilda Mwarabu, som jobber med hjemmetjenester ved Allamano-senteret, har de siste ti årene hjulpet hivpositive pasienter med å administrere behandlingen sin. 

Nå ser hun hjelpeløst på at folk som har vært stabile i årevis, begynner å få tilbakefall.

Mwarabu har viet sitt liv å holde folk i live. Det siste tiåret har hun, som veileder for hjemmetjenestene, gått langs de smale grusveiene i Dar-es-Salaams fattigste nabolag med pakker med medisiner i veska, og sørget for at pasientene tar dem, og at de forstår at viruset kan få ny kraft hvis de bare går glipp av noen få doser. 

Hun har sett mennesker som en gang var sengeliggende, reise seg, vende tilbake til arbeidslivet og stifte familie.

Nå ser hun med forferdelse på at de samme pasientene begynner å få tilbakeskritt.

– Det er en kvinne jeg har hjulpet siden hun fikk hivdiagnosen i 2015. Hun har tatt medisinen sin flittig i ni år. Men nå har hun sluttet. Hun sier at hun ikke har råd, sier Mwarabu.

Kvinnen kom gråtende til henne noen dager tidligere, en trebarnsmor som jobber som gatekokk og tjener akkurat nok til å dekke mat og skolepenger. Da klinikken hennes sluttet å motta PEPFAR-finansierte medisiner, skjøt prisen på de antiretrovirale medikamentene hennes i været over natten.

– Hun sa til meg: Mama Hilda, jeg må velge mellom å gi barna mine mat og å kjøpe medisin. Hva svarer du da? Hvordan forteller man en mor at prisen for å holde seg i live er å se barna sine gå sultne? sier Mwarabu.

Over hele byen utfolder det samme mønsteret seg. Folk som har vært stabile i årevis, dukker nå opp på sykehusene med feber, nattesvette og de første tegnene på bi-infeksjoner. Noen skammer seg over at de ikke kan betale, og slutter rett og slett å komme.

– Jeg møtte en mann i helgen – han fikk diagnosen i 2010. Han har aldri gått glipp av en eneste time. Nå er han tydelig bekymret. Han sa til meg: Jeg er tilbake der jeg startet, forteller Mwarabu.

– Hjerteskjærende

Mwarabu tar en pause og puster tungt ut. Hjertesorgen ligger ikke bare i tilbakefallene – den ligger i vissheten om at de kunne ha vært unngått.

– Vi har brukt flere tiår på å bygge opp dette programmet, lære opp folk og sørge for at pasientene forstår at hiv ikke er en dødsdom dersom du fortsetter behandlingen. Og nå, på bare noen få dager, ser vi at alt dette rakner, sier hun.

Med stetoskopet hengende over skuldrene går koordinatoren for hjemmetjenester fortsatt sine daglige visittrunder, banker på dører og ser til de pasientene som ennå ikke har gitt opp. Men hun vet at uten medisiner kan hun ikke gjøre annet enn å se på at de blir dårligere.

– Jeg ber dem om å holde ut. Men hvor lenge? Det er spørsmålet ingen av oss kan svare på, sier hun.

I Tunajali, som er et lokalsamfunnsbasert program, har frivillige som Julius Mwapasha sett en økning i antallet desperate samtaler.

– Vi får henvendelser fra foreldre som spør om det finnes noen måte å skaffe medisiner til barna deres på. Det er hjerteskjærende å fortelle dem at det ikke er noe vi kan gjøre, sier han. 

Noen pasienter har tydd til alternative, ofte farlige, løsninger. Undersøkelser viser at noen vurderer å dele ARV-medisinene – å dele dosene mellom flere pasienter for å strekke forsyningene. Andre har begynt å kjøpe medisiner på svartebørsen og risikerer å få forfalskede eller utgåtte medisiner.

Undersøkelser på lokale apotek avslører at en månedlig dose ARV-preparater selges for opptil 288.000 tanzanianske shilling (120 USD). Dette er langt over de fleste hiv/aids-pasienters økonomiske evne.

En voksende global krise

Tanzania er ikke alene. Over hele Afrika har stansen i PEPFAR-finansieringen skapt lignende kriser. I Uganda advarer helsemyndighetene om at anslagsvis 150.000 mennesker står i fare for å måtte avbryte behandlingen. I Zambia rapporterer klinikker om en 20 prosent økning i antall ubehandlede hiv-tilfeller i løpet av få dager etter kuttene.

Globale helseorganisasjoner har slått alarm. Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria advarer om at millioner av menneskeliv kan stå i fare verden over uten umiddelbar inngripen.

– Konsekvensene vil være katastrofale, sier Dr. Michel Sidibé, tidligere UNAIDS-direktør. 

– Vi snakker om en mulig reversering av flere tiår med fremgang i kampen mot hiv/aids.

Med usikker internasjonal finansiering står Tanzania overfor en desperat jakt på alternativer. Regjeringen har lovet å omdisponere midler fra helsebudsjettet, men eksperter advarer om at det vil ta måneder – om ikke år – å erstatte den tapte PEPFAR-støtten fullt ut.

I mellomtiden må pasienter som 17 år gamle Imani navigere i en umulig virkelighet.

Da hun gikk tomhendt hjem fra klinikken, tenkte hun på hva sykepleieren hadde sagt til henne: «Få tak i pengene, ellers får du ikke medisinen din».

Foreløpig aner hun ikke hvordan hun skal skaffe penger. 

Men én ting vet den unge jenta med sikkerhet: Hun har dårlig tid.