En norsk røys i Rangoon

Dette er en ytring. Meninger i teksten er skribentens egne.

Historien begynner med et skip fullastet med norsk is. Året er 1878, britene har kontroll på det sørlige Burma.

I Norge hører kaptein Andreas Salvesen fra Borøya utenfor Tvedestrand rykter om at den britiske kolonimakten har behov for is. Markedet i London og New York er mettet. Rangoon trenger kuldegrader.

I seilskutetidens storhetstid er veien kort til å realisere en forretningsidé, selv for sindige sørlendinger. Andreas Salvesen har kontrakt om å utvinne is fra to tjern på Borøya. Han bygger barken Tordenskjold hos en lokal skipsbygger i Sagesund, dekker lasterommet med sagmugg, fyller det opp med is, isolerer med tepper, skalker lukene og setter kursen for Rangoon.

Det blir starten på et eventyr, en drøm og en stor fadese.

Vakre krystallblokker

Salvesen får med seg sjøfolk fra Borøya og seiler sørover langs den europeiske og afrikanske vestkysten, runder Kapp det gode håp og vender nordøstover mot Bengalbukta og Burma, godt hjulpet av monsunvindene.

Det er flere nautiske mil mellom sydspissen av Afrika til Rangoon enn over «bukta» fra Norge til USA, men til tross for en orkan på veien, går turen tilsynelatende fint.

Kapteinen rapporterer til Kongen og fedrelandet i oktober 1878: «Nogle Uger efter Sumatra sigtede, og indenom Nicobarøerne, kom til Bestemmelsesstedet Rangoon med Skibet ½ Fod lettere i Bunden, end da Lasten var inde i Christiania.»

Det han egentlig sier, er at isen ikke har smeltet. Barken ligger nesten dypt i vannet.

En engelsk korrespondent skriver begeistret i Morgenbladet: «Deres Landsmand Mr. Salvesen har med Skib Tordenskiold innført hertil en smuk Isladning. Han er den første som har bragt Is til Indien. Med to Oxer trukket Kjærre hvorpå der laa store Blokke af denne Is, kjørte Mr. Salvesen gjennom Rangoon, og Folk siger, de aldrig have seet saa vakre Krystalblokke før. Efter sigende venter han en ny Ladning i October.»

Ingen ny ladning

Det kom aldri en ny ladning. Det er nok lettere å selge is i Indien enn sand i Sahara, men de der hjemme var lunkne til prosjektet.

Kapteinen skriver at «ingen i mitt kjære Fædreland bryder seg om mine Telegrammer». Ingen ville investere, ingen ville sende en ny båt med is sørover.

«Var denne last kommet, havde den norske is faaet fast marked i Østindien, og saaledes havde jeg faaet mit store, tunge og kostbare arbeide tilfredsstillet», skriver Salvesen.

Det han ikke visste, var at det allerede fantes to isfabrikker i Rangoon. Begge stanset produksjonen mens den norske isen ble solgt på billigsalg. Salvesen lastet skuta med burmesisk ris på returen, uten at det veide opp for tapet. 

Standhaftig kaptein

Historien om Andreas Salvesen har vært fortalt før, først av NRK i tv-programmet «Anno 1880» på 1980-tallet som tok utgangspunkt i en artikkel i Morgenbladet.

Borøybolten Aslaug Eirheim vokste opp med historien om kapteinen på Borøya som hadde større eventyrlyst enn forretningssans. Hun inkluderte historien i en lokalhistorisk bok fra Borøya.

Det finnes sikkert mange norske eventyr fra Burma og Øst-India. Norge-Danmark hadde kolonien Trankebar på østkysten av India frem til midten av 1800-tallet. Men de fleste avisartiklene om Burma fra slutten av 1800-tallet handler om britenes kolonisering.

Et unntak er historien om den standhaftige kapteinen fra Borøya. 

Jade og rullestein

For kapteinen lot seg ikke knekke. Allerede før han forlot Rangoon hadde han kommet opp med en ny idé, om mulig enda villere enn den første.

Han hadde lagt merke til at burmesere likte smykker av blanke steiner. Trolig var det jadestein han hadde sett, oftest grønn eller hvit, som har vært høyt verdsatt i mer enn 7000 år.

For aztekere og mayaer var jade mer verdt enn gull. For egypterne symboliserte jade balanse, harmoni, kjærlighet og sjelefred. Kineserne har i 3000 år sett på jade som en kongelig eller keiserlig edelsten.

På 1800-tallet hadde jadens popularitet spredd seg til vestlige land, med Alfred Nobel og J.P. Morgan som noen av fanebærerne.

Andreas Salvesen var ikke overbevist. Han sto der i Rangoon og tenkte på de glatte og runde steinene hjemme på den lille øya Målen utenfor Borøya og Tromøy, like ved Møkkalasset fyr. Der dukker endemorenen opp etter siste istid. Morenen strekker seg fra Russland til Norge med runde steiner som er polert av is og vann.

For Andreas Salvesen var dette en «penere stein» enn jade, og han var overbevist om at burmeserne ville tenke det samme. Vel hjemme på Borøya lastet han Tordenskjold på nytt, denne gangen med Målenstein, og satte igjen kursen mot Rangoon.

Det gikk som det måtte gå. Burmeserne var null interessert i de runde steinene. De delte ikke den norske kapteinens fascinasjon, og kapteinen hadde oversett jadens historiske og religiøse verdi.

Ifølge Aslaug Eirheim fikk han ikke solgt en eneste én. I stedet ble en skipslast med stein dumpet i nærheten av havna i Rangoon. Der har steinrøysa blitt liggende i snart 145 år. Det såkalte Salvesenfjellet ble senere en severdighet for sjøfolk fra Borøya, en røys eller varde i Rangoon med stein fra Målen. 

En varde

Steinen er for lengst forsvunnet under bygningsmassen i dagens storby, men historien lever videre. Kapteinen var en sann eventyrer, men valgte feil eventyr. Det kostet ham gård og grunn.

Salvesenfjellet står som et monument over en feilslått eventyrlyst, der drømmen overgår realitetene, og der lokal kulturforståelse fordampet som is på sommervarm stein fra Målen. Varden i Rangoon er godt skjult, men viser samtidig vei.