– Filantropi kan bidra mer, men bistanden må effektiviseres

– Det har lenge vært behov for å effektivisere helsebistanden. Store bistandskutt har aktualisert behovet ytterligere. For mange organisasjoner må bruke for mye tid på ressursmobilisering, og på å rapportere til givere. Det er mye penger som kastes bort i dette systemet, sier John-Arne Røttingen til Panorama.

Den profilerte epidemiologen, forskeren og topplederen har siden 2024 ledet Wellcome Trust, en britisk stiftelse som hvert år deler ut rundt 20 milliarder norske kroner til forskning og innovasjon innen helse.

Røttingen var nylig i Oslo hvor han deltok i en panelsamtale i regi av tankesmien Langsikt og Laerdal Global Health, der kutt i internasjonal helsebistand og privat kapitals rolle var blant temaene som ble diskutert.

Les saken: John-Arne Røttingen blir ny direktør for stiftelsen Wellcome Trust

– Enorme endringer

Røttingen understreker at det er oppnådd store fremskritt innen global helse de siste 25 årene, som reduksjon av barnedødelighet, og av sykdommer som tuberkulose, malaria og hiv/aids.

– Noe av det kan definitivt tilskrives store helseinvesteringer. Men nå er den æraen over, sier han og viser til en generell nedgang i globale helseinvesteringer etter pandemien, forsterket av omprioriteringer i mange tradisjonelt store giverland.

I tillegg til USA har også Storbritannia signalisert kraftige bistandskutt de neste årene. Røttingen er klar på at disse kuttene vil få store konsekvenser.

– USA og Storbritannia er de to landene, sannsynligvis i tillegg til Norge, som historisk har prioritert helse innen utvikling mest. Det er en enorm endring i landskapet, sier Røttingen.

Les saken: Bistandskutt kan føre til 2,9 millioner flere hiv-dødsfall innen 2030

– WHO må slankes

Røttingen mener bistandskuttene ytterligere forsterker behovet for en effektivisering av internasjonal helsebistand. Han mener reformbehovet også gjelder de store globale helseinstitusjonene.

– WHO må ned minst til 80 prosent av dagens størrelse, kanskje ned til 70 prosent. Finansieringsmodellen med 20 prosent kjernefinansiering og 80 prosent øremerkede midler, og den fragmenterte organisasjonsstrukturen, gjør effektiv styring svært vanskelig. Organisasjonen må også bli tydeligere på sitt mandat, sier han, og legger til:

– Også Gavi og Det globale fondet må bli mer effektive og samarbeide bedre.

Som en av verdens største helsefilantroper, sammen med stiftelser som Gates Foundation og Novo Nordisk Foundation, er Wellcome Trust, tett på konsekvensene av USAs nye politikk. Store kutt til nøkkelprogrammer som PEPFAR og USAID har allerede konkrete følger for stiftelsens samarbeidspartnere.

– Vi hører om programmer som stenges ned, livreddende medisiner blir ikke levert, og partnere i Sør-Afrika og andre land har måttet stoppe oppfølging av pasienter på antivirale medisiner og annen behandling.

Les kronikken: Fødselsdebatten vi (også) skulle hatt

– Filantropien kan ta risiko

Røttingen mener at filantropiske aktører, også norske, både kan og bør spille en viktigere rolle i den nye situasjonen med redusert bistand fra stater.

Norske pengeutdelende stiftelser delte i 2021 ut til sammen 7,2 milliarder kroner til gode formål, ifølge Lotteri- og stiftelsestilsynet.

En del stiftelser har vedtektsfestet at de ikke kan støtte prosjekter utenlands. Men de som kan og vil, kan utgjøre en stor forskjell globalt ved å jobbe godt strategisk, ifølge Røttingen.

Han mener at allmennyttige stiftelser er svært godt egnet til å komplementere offentlige og private investeringer.

– Problemet med finansiering er ofte kortsiktighet og mangel på risikotaking. Filantropien kan tenke langsiktig og ta risiko der det offentlige og næringslivet ikke kan eller tør, og være katalytisk ved å bidra til å initiere nye tilnærminger, forskning og innovasjon, sier han, og fortsetter:

– Risikovilje innledningsvis kan være avgjørende for langsiktige resultater enten det gjelder tidligfase forskning og innovasjon, eller å operere i krevende internasjonale kontekster.

Røttingen mener at nettopp risikoevnen gjør filantropien spesielt godt egnet til å støtte skalering, innovasjon og implementering i nye kontekster.

– Og så må myndighetenes investeringer og kanskje det større bistandssystemet kunne ta seg av mer langsiktige finansieringsbehov, legger han til.

Røttingen oppfordrer filantroper til å søke samarbeid og partnerskap fremfor å bygge egne systemer.

– Vi må unngå mer fragmentering. Søk samarbeid og god strategisk styring som tildeler de ulike aktørene roller basert på de enkeltes ressurser, egenskaper og behov.

– Ulike roller 

Wellcome Trust har selv satt i gang koalisjoner der ulike aktører tar komplementære roller i en verdikjede for å maksimere samfunnseffekten.

– Noen er best egnet til å ta risikoavlastning og sikre et godt grunnlag i forsknings- innovasjons- og utviklingsfasen, og så kan andre ta implementering og oppskalering, forklarer Røttingen.

Stiftelsen utforsker også nye finansieringsmodeller, spesielt innen digital mental helse. Samarbeid med utviklingsfinansieringsinstitusjoner som Norfund, peker han ut som en annen lovende vei fremover.

– Det er flere som ser på lignende løsninger i USA. Det er en interessant modell for mange filantroper å gå inn i samarbeid med slike institusjoner, sier Røttingen, og oppsummerer:

– Hvem kan jeg samarbeide med? Hvem kan jeg lære av? Hvem kan jeg co-investere med? Alle med mye penger å gi bort, bør stille seg disse spørsmålene. Det blir et veldig fragmentert system hvis alle skal arbeide gjennom egne mekanismer.