Mye tyder på at vi egentlig ikke vil ha privat kapital inn i bistanden

Elisabeth Fosseli Olsen

Forsker ved TIK Senter for teknologi, innovasjon og kultur, Universitetet i Oslo, og partner i Future Horizons

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

I slutten av juni samles verdens ledere i Sevilla til den fjerde internasjonale konferansen om finansiering for utvikling (FfD4), med Norge som en av hovedaktørene.

På agendaen står det som nærmest har blitt et dogme i utviklingssektoren, nemlig at fremtiden ligger i å mobilisere privat kapital for å nå bærekraftsmålene.

Men til tross for ambisiøse mål og politiske erklæringer, viser realitetene at vi ligger langt bak i å mobilisere den nødvendige private kapitalen.

Forklaringen kan være at verktøyene utviklet for å tiltrekke privat kapital, holder den borte.

Liksom-finans

Forskningen min fra Tanzania på blandede finansieringssamarbeid, der offentlige, filantropiske og private midler kombineres, og impact-investeringer, som ønsker sosiale og ikke bare økonomiske resultater, viser hvordan bistandsprogrammer mislykkes i å tiltrekke seg investorer. I stedet forsterker de bistandsstrukturene de forsøker å gå bort fra.

Det som begynner som initiativer for å kombinere bistand og privat finans, ender ofte opp som ren bistand. Det skyldes ikke mangel på innsats eller kapasitet blant utviklingsaktører, men at systemet er konstruert slik.

Giverfinansierte akseleratorprogrammer for oppstartsbedrifter i Tanzania etterligner venturekapitalens språk og formål – med oppstartsstøtte, mentorordninger og kapasitetsbygging for entreprenører. Men de gjør ikke investeringer.

Tvert imot: De er fullt ut bistandsfinansierte, drevet av utviklingsorganisasjoner, og står til ansvar overfor statlige givere – ikke finansmarkedene.

Dette ansvarsforholdet er nøkkelen: Programmer som framstilles som initiativer for å tiltrekke privat kapital, forblir i realiteten tradisjonelle utviklingsintervensjoner.

Paradokset

For å være i tråd med globale utviklingsprioriteringer må slike bistandsprogrammer tilpasse seg verktøy som bærekraftsmålene, endringsteorier, logiske rammeverk og OECD utviklingskomité (DAC) sine evalueringskriterier.

Dette påvirker ikke bare hva som teller som bistandsresultater, men også hvordan organisasjonene må operere. Selv aktører med sterk forankring i startups må prioritere giverstyrte måleindikatorer for å fortsette å motta støtte.

Disse verktøyene har stor makt. De er ikke bare måleinstrumenter, men styringsverktøy. Når de tas i bruk, forskyves bistandsprogrammets tyngdepunkt fra entreprenøriell vekst til giverstyrt etterlevelse.

For eksempel: Under utvelgelse av oppstartsselskaper i ett av programmene jeg fulgte i Tanzania handler spørsmålene sjelden om vekstpotensial, evne til å tiltrekke videre investeringer eller skalering.

I stedet spørres det: «Hvordan bidrar selskapet til delmål 3.7 i bærekraftsmålene?» eller «Passer det inn i vår teori om endring?» Økonomisk levedyktighet kommer i andre rekke når rapporteringen starter.

Det er ikke bedriften som evalueres, men programmets evne til å oppfylle utviklingspolitiske mål, og særlig 2030-agendaen. Suksess måles etter OECDs bistandskriterier.

Og her ligger problemet: Private investorer investerer der det finnes tydelig potensial for avkastning. Når resultater defineres ut fra giververktøy, blir investeringer målt mot utviklingsprioriteringer – ikke finansielle prioriteringer.

Programmet styres ikke av investorer, men av utviklingsinstitusjoner. Finans holder seg unna, ikke fordi den ikke forstår terrenget, men fordi den aldri fikk reell tilgang.

Tallene viser dette tydelig: Under tolv prosent av alle blandede finanspartnerskap skjer i lavinntektsland – og andelen synker. Til tross for all retorikk og iverksetting av politikk om mobilisering av kapital, når svært lite frem dit det trengs mest.

Utviklingsverktøyenes makt

Verktøy som bærekraftsmålene og kriteriene fra OECD, er det jeg kaller utviklingsverktøy: små, tekniske instrumenter som bærer autoriteten til globale avtaler. De gjør mer enn å måle fremgang. De styrer hva som teller som verdi, hvem som får finansiering og hvordan resultater skal forstås.

De holder verdiskapingen innenfor utviklingskretsløpet – et lukket system som binder sammen giveres prioriteringer, bistandslogikk og rapportering, og som i liten grad involverer markedslogikk eller – enda viktigere – lokale forhold.

I Tanzania hadde de fleste entreprenørene jeg møtte aldri hørt om bærekraftsmålene. De var ikke del av det lokale språket, og ikke særlig synlige i nasjonal politikk. De jobbet med reelle problemer som å sikre raskere betaling til bønder, tilby helsetjenester og skape arbeidsplasser. Men for å få støtte måtte de oversette sitt arbeid til «bærekraftmål-språk» – fordi det er det skjemaene, rapportene og giverne etterspør.

Resultatet? Verktøyene som skulle tiltrekke kapital, etablerer i stedet donorstyring på nytt. Lokale behov og investorlogikk fortrenges. Oppstartene havner i periferien. Det som settes i sentrum er bistandsaktørenes evne til etterlevelse av globale avtaler.