Kamp mot kjønnslemlestelse er en global plikt, ikke et individuelt ansvar

Ubah Aden

Forfatter av boken «WomanKiller» om kjønnslemlestelse (FGM) og medlem av Norges team for FNs resolusjon 1325

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Kjønnslemlestelse av kvinner, også kjent som Female Genital Mutilation (FGM), er en brutal og smertefull praksis som påfører kvinner og jenter livslange fysiske og psykiske traumer.

230 millioner jenter og kvinner som lever i dag har blitt utsatt for kjønnslemlestelse, ifølge Unicef. Hver dag blir 12 000 nye jenter utsatt for den skadelige praksisen, og 4,4 millioner jenter står i fare for å bli utsatt hvert år, ifølge Unrics.

Kampen mot FGM er en kamp som ikke bare angår de som rammes direkte, men hele samfunn. For å forstå alvoret i denne grusomme tradisjonen, kan vi sammenligne den med æresdrap. Mens æresdrap avslutter et liv på brutalt vis, påfører FGM-ofrene en evigvarende smerte, krenkelse og traumer.

Hver menstruasjon minner offeret om overgrepet. For kvinner i områder med dårlig medisinsk tilgang, kan FGM være en livsfarlig praksis der hver fødsel bærer med seg stor risiko. 

Dette er et spørsmål om liv eller død for mange kvinner, spesielt der helsevesenet er lite fungerende. I konfliktområder forsterkes lidelsene ytterligere, og de langsiktige konsekvensene blir vanskeligere å håndtere.

Mer enn et medisinsk inngrep

FGM er ikke bare et medisinsk inngrep, men en sosial norm dypt forankret i kulturelle oppfatninger om kvinners ære, seksualitet og ekteskapsverdi. I mange samfunn blir jenter lemlestet fordi det anses som en nødvendighet for å bli sett på som en passende ektefelle.

Noen ser det til og med som en religiøs plikt, til tross for at ingen av verdens store religioner faktisk krever det. Derfor handler kampen mot FGM ikke bare om lovgivning, men også om å utfordre og endre holdninger og normer som har eksistert i århundrer.

Norge har tidligere vist handlekraft i kampen mot skadelige tradisjoner. På 1990-tallet kom tvangsekteskap på den offentlige dagsordenen gjennom historier som Sima og Nadia, to unge jenter utsatt for tvang og vold.

Simas sak i 1992, hvor hun ble mishandlet og isolert av sin familie i Pakistan før hun fikk hjelp av den norske ambassaden, var en av de første som fikk bred medieoppmerksomhet. I 1997 ble Nadia bortført til Marokko av foreldrene sine.

Disse sakene førte til økt debatt, og i 1998 la daværende stortingsrepresentant Erna Solberg (H) frem Norges første handlingsplan mot tvangsekteskap – den første av sitt slag i Europa.

Denne planen var en milepæl som førte til systematiske tiltak og økt kunnskap, og den la grunnlaget for Norges implementering av Istanbulkonvensjonen, Europarådets avtale om bekjempelse av vold mot kvinner. Erfaringene fra dette arbeidet viser at målrettet innsats kan føre til reell endring.

Internasjonalt samarbeid og institusjonell styrking

Fattigdom er en av de største drivkreftene bak kjønnslemlestelse av kvinner. Mange familier anser praksisen som nødvendig for å sikre døtrenes ekteskapsmuligheter og deres økonomiske trygghet.

Erfaringene fra Norges arbeid mot tvangsekteskap og satsing på utdanning viser at målrettede tiltak kan skape reell endring og bryte slike skadelige mønstre.

Når jenter får tilgang til skolegang og høyere utdanning, øker deres økonomiske uavhengighet, og tradisjonelle kjønnsroller utfordres. Likevel står millioner av barn fortsatt uten skolegang, noe som forsterker sårbarheten for skadelige praksiser.

Kampen mot kjønnslemlestelse (FGM) er en kompleks utfordring som krever en helhetlig tilnærming. Fattigdom, mangel på utdanning og fastlåste sosiale normer fører til at mange familier ser FGM som en nødvendighet for å sikre døtrenes ekteskapsmuligheter og økonomiske trygghet.

Dette skaper en ond sirkel der tradisjonelle kjønnsroller og økonomisk avhengighet gjør at mange jenter blir utsatt for denne grusomme praksisen. For å bryte syklusen, er utdanning en av de mest effektive drivkreftene for endring. Når jenter får tilgang til skolegang og høyere utdanning, utfordres tradisjonelle kjønnsroller, og deres økonomiske uavhengighet reduserer presset for å følge skadelige tradisjoner.

Erfaringene fra Norges arbeid mot tvangsekteskap viser at målrettede tiltak innen utdanning kan bidra til å bryte destruktive sykluser og skape varig endring. Ved å etablere rettferdige skattesystemer, styrke rettsvesenet og bygge solide helse- og utdanningssystemer, kan vi gjøre fremskritt.

Politisk vilje, lovgivning som følges opp i praksis, og samarbeid med lokalsamfunn har vist seg å være effektive virkemidler. Denne tilnærmingen er også viktig i kampen mot FGM, som kan vinnes gjennom felles ansvar av alle parter.

Møtet med Somalias kunnskapsminister

Til tross for fremgang på enkelte områder, er global tilgang til utdanning fortsatt en stor utfordring.

I 2023 møtte jeg Somalias kunnskapsminister, Farah Sheikh Abdulkadir, som delte at fem millioner barn i skolealder står uten skoletilbud i landet.

Dette tallet, som tilsvarer nesten hele Norges befolkning, illustrerer hvordan en hel generasjon blir fanget i en sirkel av manglende muligheter. For å bryte dette mønsteret er det avgjørende å prioritere utdanning for jenter. 

Internasjonale aktører må investere i utdanningsprosjekter i utsatte områder, slik at flere jenter får muligheten til å forme en fremtid uten frykt for FGM. Dette krever et globalt engasjement og samarbeid på tvers av landegrenser.

Religiøse ledere er viktige aktører

Religiøse ledere spiller også en viktig rolle i kampen mot FGM. Deres innflytelse kan både opprettholde og utfordre tradisjonene.

I mitt arbeid med FGM, og spesielt i utgivelsen av boken Women Killer – WadHaween, ble det tydelig at mange religiøse ledere støtter at FGM må kriminaliseres, men de er forsiktige med å offentlig uttrykke dette av frykt for sosial utstøtelse.

I land som Etiopia, har samarbeidet mellom myndigheter og religiøse ledere vært avgjørende for å endre synet på FGM som et religiøst krav. Kristne og muslimske ledere har sammen offentlig erklært at FGM ikke er et religiøst påbud, noe som har vært viktig for å utfordre den tradisjonelle oppfatningen og endre holdningene i samfunnet.

25 år siden 1325

Les også: Kvinner, fred og sikkerhet: – Mange planer, men ingen endring

I 2025 markerer vi 25-årsjubileet for FNs resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet, som anerkjenner kvinners viktige rolle i fredsprosesser og beskyttelse mot kjønnsbasert vold, inkludert kjønnslemlestelse (FGM).

Til tross for betydelige fremskritt på papiret, er implementeringen av resolusjonen fortsatt utfordrende, spesielt i konfliktområder der FGM er utbredt. Økende klimaendringer, flere konflikter og minkende handlingsrom for sivilsamfunnet gjør at utfordringene for kvinner i disse områdene blir enda større. Økt politisk vilje og ressurser er avgjørende for at resolusjonen skal få den ønskede effekten.

Den globale kampen mot FGM krever en koordinert innsats som involverer lovgivning, utdanning, økonomisk utvikling og kulturell endring. Det er ikke nok å innføre lover som forbyr praksisen; sosiale strukturer, familieforventninger og press fra lokalsamfunn kan fortsatt gjøre det vanskelig for enkeltpersoner å motsette seg tradisjonen.

For å lykkes med å avskaffe FGM, må vi kjempe imot de strukturelle mekanismene som opprettholder praksisen og endre holdninger på samfunnsnivå.

Gir resultater

I tillegg må vi revurdere hvordan vi gir bistand, spesielt i lys av avsløringer om ineffektiv bruk av bistandsmidler i Norge. Ifølge Riksrevisjonen har det vært betydelige mangler i hvordan Utenriksdepartementet og Norad håndterer risikoen for økonomiske misligheter i bistanden.

Dette understreker behovet for å hjelpe svake stater direkte, slik at de kan beskytte sine egne innbyggere gjennom styrking og gjenoppbygging av landets infrastruktur.

Erfaringene fra Norges arbeid mot tvangsekteskap viser at vedvarende politisk innsats, lovverk som følges opp i praksis og samarbeid med lokalsamfunn kan gi resultater. En lignende tilnærming er nødvendig for å avskaffe FGM globalt.

Kampen mot FGM er en kamp vi kan vinne, men det krever langsiktig og koordinert innsats fra alle aktører – myndigheter, sivilsamfunn, religiøse ledere og internasjonale organisasjoner.

For å lykkes, må vi se på FGM som en del av et større bilde som involverer utdanning, bærekraftsmålene og et verdenssamfunn som står sammen for kvinner og for alle jenter som fortjener en fremtid uten frykt.

Denne kampen er mer aktuell enn noen gang, og det er på høy tid at vi tar de nødvendige skrittene for å avskaffe FGM en gang for alle.