Henry er borte – hvor går veien for Haiti?

Dette er en analyse. Meninger i teksten er skribentens egne.

Jørgen Sørlie Yri

Førsteamanuensis ved OsloMet og spansklærer ved Utenriksdepartementet

En FN-rapport fra 2023 viste at stort sett alle indikatorer på utrygghet pekte oppover i Haiti. Drap, seksuell vold, kidnappinger, tvungen migrasjon, for å nevne noen. 2024 startet med forverring. 

Våpen og ammunisjon flommer ulovlig inn i landet fra USA, og den eneste bransjen som blomstrer i landet for tida er privat sikkerhet. 

Gjenger styrer med jernhånd over stadig større områder, flere tusen fanger er på rømmen, og gjengene sverget at de ville kjempe til siste dråpe blod mot Ariel Henry, som har fungert som midlertidig statsminister og president. 

USA, Canada, Frankrike og EU støttet Henry i lang tid, men 11. mars var Henrys dager talte og han trekker seg fra embetet. En ny midlertidig statsminister skal utpekes.

Banditter i shorts, banditter med slips

Monique Clesca er en haitisk journalist bosatt i Haiti, og hun forteller i et intervju med Democracy Now! om hvordan befolkningen i Haiti nå i praksis har vært holdt som gisler, både av indre uro og ytre påvirkning. 

Hun peker også på en velkjent sammenheng mellom gjengene og landets maktstrukturer. 

Landet styres av banditter i shorts og banditter med slips, forteller Clesca. Bandittene med slips har i større grad enn tidligere mistet kontrollen over bandittene i shorts, og dermed eskalerer volden slik vi har sett de senere årene.

Problemene verken starter eller stanser med Ariel Henry, selv om de har tårnet seg opp under hans ledelse. Hva nå?

En som Bukele?

Mange flykter landet, og de med mye penger som fortsatt er igjen sitter låst inne bak høye murer og drikker seg bevisstløse, ifølge den haitisk-amerikanske professoren Robert Fattons nylige uttalelser til podkasten Nèg Mawon, der ulike haitiske fortellinger diskuteres ukentlig. Skoler er stengt, sykehus ute av drift, friheten til å leve i fred er en illusjon.

Fatton advarer mot en diktatornostalgi i en stund som dette. Var det ikke bedre under Duvalier-dynastiet? Da kunne man i det minste vandre gatelangs i Port-au-Prince.

Kanskje Haiti trenger en som El Salvadors Nayib Bukele, vil nok noen tenke. En såkalt sterk leder, som kaster alle i fengsel, flirer av tema som menneskerettigheter mens han omdirigerer sola til å sirkle rundt egen person. 

Bukele selv tenker ikke overraskende også i de baner, og han har annonsert at han «kan fikse dette», gitt at han får dekket alle kostnader, og at FNs sikkerhetsråd og Haiti gir ham grønt lys.

Toleransen for en autoritær leder vil være stor, frykter Fatton, og det er nokså arrogant å ikke forstå hvorfor. Det er ikke for mye forlangt å ville bevege seg fritt i sitt eget land. Om det kommer på bekostning av andres frihet, som i El Salvador, så kanskje mange vil kunne leve med det, i hvert fall en stund.

Det har egentlig ikke manglet alternativer til veien som har endt der vi står i dag, men nå framstår det som at våpen og ytterligere haitiske lidelser er eneste gjenværende løsning.

Spleiselag for krig går alltid litt raskere enn dem for fred.

Dollar til Kenya, ikke til Montana

Kenya skal nå sende politifolk til Haiti. Styrken på rundt 1000 menn og kvinner er tenkt å skulle opprette ro og orden ved å nøytralisere de rundt 200 gjengene. Hvordan skal de lykkes? De snakker ikke haitisk kreol, knapt nok noen få ord fransk, de har ingen erfaring fra landet, så hva annet enn død og ytterligere kaos kan de bringe?

Ulike menneskerettsorganisasjoner har advart mot å sende et politi som er anklaget for grove overgrep i sitt hjemland. Det er ikke mye å feste sitt håp til, men det finnes i det minste penger til denne løsningen. 200 millioner dollar er USAs bidrag, ifølge nyhetsbyrået Reuters.

At det antakelig vil koste mer, det er en annen historie, men Robert Fatton spår at haitierne vil motta kenyanerne med betinget optimisme, og at det vil ta kort tid før stemningen snur seg mot dem om de ikke lykkes. Erfaringene fra tidligere intervensjoner og langvarige internasjonale operasjoner i landet er ikke gode.

200 millioner dollar er lite til krig, men rekker mye lenger hvis målet er fred. Det fantes likevel aldri internasjonale penger av den størrelsesordenen til de mange haitiske initiativene i årene som har gått. Hvor mange dollar kunne man avsatt til den nå begravde Montana-plattformen? Den var en sammenslutning av aktører, organisasjoner og enkeltindivider fra sivilsamfunnet som sammen jobbet for det de kalte en haitisk løsning for Haitis framtid, men den døde på sotteseng.

Hvorfor er det tilsynelatende så kontroversielt eller komplisert å støtte kamp for haitisk selvstyre, mens det er så lett å samles rundt en desorientert og voldelig politistyrke fra Kenya?

Haitisk journalist: vi ber ikke om mye

Håpet på lang sikt ligger ikke i utenlandske soldater eller politifolk. Kanskje ligger det i stedet i historien. Haiti som nasjon ble født ut av noe som tross alt var tusen ganger verre enn nåtiden, nemlig Frankrikes fullstendig barbariske koloni Saint-Domingue.

Den første frie svarte republikk ble etablert i 1804, av en hær av tidligere slavegjorte mennesker som beseiret franskmennene etter tretten år med organisert kamp. Motstanden mot slavehandelen hadde vært der fra første stund, og flere årtier før noe annet land, forbød Haiti både slaveri og slavehandel. Haiti startet på den måten frigjøringen av Amerika, Europa og verden fra den bestialske praksisen som utgjorde kjernen i kolonitida, nemlig ideen om at europeerne hadde rett til å stjele mennesker, liv og land til egen berikelse.

Haiti er ikke ukjent med å måtte kjempe for egen frihet. De ønsker bare å få gjøre det selv.

Tilbake i nåtiden, og lommene av frihet og solskinn finnes fortsatt, men de blir færre for hver dag som går. Pierre Michel Jean er en journalist og filmskaper som bor i Port-au-Prince og vi snakker sammen av og til om hva som nå foregår. Han beskriver Haiti 2024 som en patetisk forestilling. Jean sier at Haiti ikke egentlig ber om mye.

Haiti har allerede kompetente menn og kvinner som er i stand til å rette opp situasjonen, mennesker som bare ber om å leve i fred i en stat som kan dekke deres minimumsbehov, en stat som kan få samarbeide med verden rundt seg, som kan få velge sine egne ledere uten innblanding utenfra.

Dette er ingen umulighet, avrunder Jean: «For å oppnå alt dette, trenger vi bare at våre «venner» lar oss være i fred. Vi ber om ikke mer». Før det skjer kommer flammene på nytt til å stå høyt i Haiti, og så får vi se hvem som står igjen når de stilner.

Sunniva Kvamsdal Sveen

Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.