Norges nye forsknings- og høyere utdanningsminister Sandra Borch (t.v.) har nå ansvaret for å gjennomføre regjeringens utdannings- og forskningspolitikk, mens utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim (t.h.) har sektoransvaret for utviklingsforskning og støtteordninger finansiert over bistandsbudsjettet.

Foto: Mikaela Berg / Dagens Næringsliv

Meninger:

Ikke mye global solidaritet fra regjeringen

Først forsvant Norads stipendprogram, så kvoteordningen og nå globale forskningsprogrammer. Det til tross for at tiltakene og programmene har satt varige spor.

Publisert 07.08.2023 - 10:55 Sist oppdatert 07.08.2023 - 13:37

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Johanne Sommerschild Sundby

Professor emerita i samfunnsmedisin og global helse ved Universitetet i Oslo

Jeg er en av mange universitetsansatte som har skrevet under på et opprop mot regjeringens politikk med stans i globale forskningsprogrammer og studieavgift for internasjonale studenter fra land utenfor EØS og Sveits.

Forsker Inge Tvedten mener derimot i en kronikk i Panorama at en stans i internasjonaliseringen ikke bare er negativt, fordi han mener det vi har gjort, ikke er evaluert nok til at man kan bevise at programmene har hatt ønsket utviklingseffekt.

Jeg skrev under på oppropet fordi jeg tror det å ta en pause for å sjekke om vi har satt spor etter oss, ikke er så enkelt som det Tvedten hevder. For hva skal man se etter? Hvordan kan man måle hva et bitte lite land som Norge, med svært begrensede midler, har bidratt med i stor målestokk?

En slik stans er feil vei å gå, fordi det vil sette en stopper for flere viktige og levende fagutviklingsområder på både norske universiteter og ved universiteter i Sør.

Det vi har bidratt med er en sakte oppbygging av kompetanse som kan brukes der kandidatene våre bor og virker. Det er dette som kan kalles «utvikling». Det er ingen tvil om at utvikling foregår, men «mange bekker små gjør en stor å», heller enn at hver enkelt handling setter store spor.

Vi kan godt evaluere, men ikke med en skeptisk undertone. Vi burde heller vise fram at det bra som har skjedd! Vi i akademia i Norge trenger å lære verden å kjenne.

Erfaringer fra programmene

Jeg har jobbet med forskning på global helse og utdanning i snart 30 år ved Universitetet i Oslo. Faktisk fikk jeg jobb som post-doktor og senere professor nettopp fordi staten og Forskningsrådet satset på å bygge kompetanse innen utviklingsforskning.

Både stillingen min og mange andres ble finansiert gjennom en satsning kalt «helse og befolkning i utviklingsland». Vi bygget opp kompetanse ved flere læresteder. Jeg ledet også styret til programmet «Utviklingsveier i Sør», som var et stort tverrfaglig forskningsprogram på 90-tallet.

Vi fikk midler til forskningssamarbeid gjennom programmer som NUFU, Norads stipendprogram og kvotestipendordningen (der studenter fra land i Sør fikk lån fra Lånekassen, som de slapp å tilbakebetale om de reiste tilbake til hjemlandet etter endt utdanning). Og studentene betalte ikke for å studere i Norge – slik de må etter innføringen av studieavgift.

Senere fikk vi mer fokus på å bygge opp bærekraftige undervisningsprogrammer i Sør, gjennom Norhed- og Norpart-programmene.

Vi tok initiativ til et engelskspråklig master- og doktorgradsprogram i Oslo, og et kortere sommerskoleprogram. Disse programmene har utdannet mange, deriblant universitetslærere hos samarbeidsinstitusjonene. Vi har også vunnet priser for programmene, og har samarbeidet med land som Botswana, Malawi, Tanzania, Mosambik, Burkina Faso, Gambia, Sør-Afrika, Etiopia, Sudan, Sør-Sudan, Nepal, Myanmar og Palestina. Vi har sendt norske studenter til Sør, og tatt imot studenter fra samarbeidsinstitusjonene våre i land i Nord.

Slik gikk det med dem vi utdannet

Jeg har ganske god oversikt over resultatene. Vi har publisert mangfoldig forskning sammen med våre partnere i Sør. De har blitt gode forskere, og har publisert uten oss i etterkant.

Mange av masterstudentene har gått videre og tatt en doktorgrad, har blitt universitetslærere i hjemlandet, jobber i ministerier eller med lokalt helsearbeid. Noen jobber også for FN og Verdens helseorganisasjon i andre land i Sør.

Generelt har få blitt her i Norge, men vi har fått tre professorer fra Sør på Universitetet i Oslo som startet med å ta masteren sin her. Det bidrar til globale perspektiver også her hjemme.

En av studentene mine, Mamady Cham, vokste opp i en landsby i Gambia, uten strøm, men med skole. Han fikk gå på videregående og ta en fagutdanning som sykepleier fordi han var flink. Etter det tok han en bachelorgrad, før han kom til Norge for å ta masteren sin her. Han var flink der også, så etter noen år i hjemlandet, tok han doktorgrad i Norge. Siden ble Cham helsedirektør i hjemlandet og en kompetent pådriver for evidensbasert sykehusdrift. Han har et stort fotavtrykk i Gambia og har blitt kåret til landets beste helsearbeider. Han ville nok aldri kommet dit uten kvotestipend og samarbeidsprosjekter.

En annen sykepleier, Belinda Gombachicka fra Malawi, tok master i Bergen. Deretter tok hun doktorgrad i global helse ved Universitetet i Oslo, finansiert gjennom NUFU-programmet, før hun ble professor i sitt hjemland. Nå har hun blitt utnevnt til «Deputy Vice Chancellor» ved Kamuzu University of Health Sciences i Malawi. Vi gratulerer!

Tre andre med doktorgrad drifter et helt institutt for folkehelse ved et universitet i Mosambik.

Det er mange slike historier. Det er grunnen til at også mange av våre tidligere studenter har skrevet under på oppropet. De vet at tiltakene og programmene setter spor.

Vi kan godt evaluere, men ikke med en skeptisk undertone. Vi burde heller vise fram at det bra som har skjedd! Vi i akademia i Norge trenger å lære verden å kjenne. Vi må skjønne mekanismer for kompetansebygging og utvikling, og beholde internasjonalisering også med middel og lavinntektsland som en viktig bærekraft.