Jenna (13) drømmer om å bli lege – til sommeren blir skoletilbudet hennes kanskje borte

Elevene i engelskklassen sitter som tente lys idet timen starter etter friminuttet. Vanligvis er de over 40 elever, men grunnet regn og ramadan er det i dag kun et tjuetalls jenter til stede. 

Samtlige 13-åringer sitter med tykke vinterjakker denne kjølige mars-formiddagen. Skolen mangler nemlig budsjett til både oppvarming om vinteren og nedkjøling om sommeren.

Engelsk er yndlingsfaget til Dara, som sitter på andre rad. Planen hennes er å bli engelsklærer, forteller hun med et lurt smil. 

Venninnen hennes, Tolin, som sitter skrått foran på første rad, forteller ivrig at hun foretrekker vitenskap – og at hun planlegger å bli forsker.

– Gymlærer! 

En energisk jente på fremre rad roper ut etter å ha rukket opp hånda.

– Fordi jeg er elsker sport.

En fjerde jente inntil vinduet – Jenna - rekker opp hånda. 

– Jeg har lyst til å bli lege.

Men nå henger utdanningen til 13-åringene i en tynn tråd. 

Eksistensiell krise 

Panorama Nyheter besøker den UNRWA-drevne flyktningleiren Amman New Camp i Jordan, som er hjemmet til nesten 62.000 registrerte palestinske flyktninger i hovedstaden. Leiren bistår også mange tusen flere flyktninger som bor i de omkringliggende nabolagene.

Leiren, som ble påbegynt allerede i 1955 for å huse palestinske flyktninger fra krigen i 1948, er en av UNRWAs ti flyktningleire i Jordan. 

Leirene er i dag hjemmet til omtrent 20 prosent av landets over 2,4 millioner registrerte flyktninger, men yter også bistand til de som ikke bor i leirene – inkludert flyktninger fra andre land.

Etter 75 års drift, står UNRWA nå midt i en eksistensiell krise, forteller UNRWAs landdirektør i Jordan, Olaf Becker, til Panorama Nyheter.

Han kan ikke få understreket nok hvor alvorlig situasjonen nå er for 5,9 millioner palestinske flyktninger i UNRWAs fem regioner – Gaza, Vestbredden, Syria, Libanon og Jordan.

– Slik situasjonen er nå har vi midler til å drive tjenestene våre ut juni, sier han da vi møter ham på kontoret hans i Amman.

Etter at Israel beskyldte 12 UNRWA-ansatte i Gaza for å ha deltatt under angrepet 7. oktober, valgte 16 land å trekke eller redusere økonomisk støtte til UNRWA.

– I starten var støtten redusert med 50 prosent. Nå har flere land snudd igjen, men vi mangler fremdeles 42 prosent av finansieringen vi hadde før beskyldningene.

Han beskriver det som et sjokk da han så Israels beskyldninger.

– Dette var svært alvorlige beskyldninger, som UNRWA tok på største alvor. De mistenkte ble sagt opp umiddelbart slik at organisasjonen skulle kunne fortsette det viktige arbeidet. UNWRA anmodet også om å sette i gang uavhengige etterforskninger.

Likevel mener direktøren at den internasjonale responsen var uproporsjonal i forhold til de faktiske anklagene.

– 12 personer var anklaget, av totalt 13.000 ansatte i Gaza. Så velger flere land å trekke støtten umiddelbart, selv før anklagene er ferdig etterforsket. Og dette når alle vet at vi er ryggraden til humanitær støtte for to millioner mennesker i Gaza. Vi driver bokstavelig talt livreddende arbeid, hver eneste dag. Situasjonen påvirker alle palestinske flyktninger vi yter bistand til i hele regionen, sier han. 

Roser Norge 

Landdirektøren trekker fram viktigheten av at Norge valgte å fortsette støtten tross anklagene.

– Norge var standhaftige fra første stund. Og det norske bidraget – som er både fleksibelt og forutsigbart – gir umiddelbar virkning i Gaza.

Den fortsatte støtten sender et signal til palestinske flyktninger om viktigheten av menneskerettigheter – uavhengig av hvor man er i verden, mener han.

– En betydelig del av pensum i UNRWA-skolene er rettet mot demokrati, menneskerettigheter, solidaritet, og parlamentariske system. Verdier som Norge og UNRWA deler. Men jeg hører ofte lærerne våre si: «Hvordan kan jeg lære dem om menneskerettigheter når vi ser det som skjer i Gaza?».

Gratis helsetjenester til over 1 million flyktninger 

UNRWAs tjenester i flyktningleirene omfatter blant annet utdanning, sosiale tjenester, infrastruktur og utbedring av leiren (inkludert avfallshåndtering), mikrofinansiering av lån, opplæring i kriserespons og samt gratis helsetjenester.

Helsesenteret tilknyttet Amman New Camp ligger i en murbygning vis a vis jenteskolen.

Når Panorama besøker senteret, er resepsjonen og venteværelset fylt med et tjuetalls personer – stort sett kvinner, barn, og eldre menn, som venter på konsultasjonen fra en av senterets syv leger og to spesialister. 

Senteret tilbyr gratis helsehjelp til nesten 230.000 flyktninger i området, og hver lege har gjennomsnittlig 71 pasientkonsultasjoner hver dag, viser statistikk fra UNRWA.

UNRWA drifter totalt 24 helsesentre i Jordan, som yter helsetjenester til 1,1 millioner flyktninger i landet.

Regnvær og ramadan gjør at det er mindre trykk på helsepersonellet enn vanlig, og mange av benkene i korridorene er tomme.

Men en av de som har trosset været er fembarnsmoren Amani Abu Tuaemeh, som i dag er innom for å vaksinere tvillingene Adam og Karam (1).

Hun skryter av oppfølgingen hun og familien har fått på senteret etter at hun kom hit for 11 år siden fra Gaza.

– Hver gang jeg kommer hit kjenner jeg meg trygg og ivaretatt, forteller hun med lille Adam på fanget.

Etter litt ventetid blir familien sluppet inn på kontoret til Dr. Salam Ghanem, som også er daglig leder i Amman New Camps helsesenter.

Daglig er han bekymret for at helsetjenestene må stanse driften. 

– Det ville hatt dramatiske konsekvenser for alle flyktningene, sier han. 

De vanligste plagene er diabetes og høyt blodtrykk, men de ser også mange tilfeller av infeksjoner og luftveissykdommer, forteller legen.

Helsesenteret fokuserer på primære helsetjenester og forebyggende medisin, samt familieplanlegging, prevensjon, vaksinasjoner, og oppfølging før og etter fødsel, forklarer Ghanem.

Tuaemeh har fem barn og sier hun følte seg ivaretatt gjennom alle graviditetene. Hun setter pris på at det er lav terskel for å oppsøke helsetjenestene. 

Når vi spør hvordan det hadde føltes ut om senteret måtte stenge, svarer hun tydelig: 

– Det ville vært en katastrofe!

– Fulgt meg gjennom hele livet

 Mohammed Adarbeh er også innom helsesenteret i dag, for å hente diabetesmedisin for seg og kona. 

Han har bodd i Amman New Camp helt siden 1967, da han som femåring måtte flykte med familien fra hjembyen Jericho under seksdagers-krigen. Allerede året etter begynte han på UNRWA-skolen, og utdannet seg etter hvert innen medisin og ble avdelingsleder på et sykehus i nærheten.

Adarbeh forteller oss at UNRWAs økonomiske situasjon daglig er samtaletema blant flyktningene i leiren.

– Alle er bekymret – hva skal vi gjøre hvis dette tilbudet forsvinner? Hvor skal jeg og kona få tak i diabetes-medisinen vår da?

Ble en søppeldynge 

En annen viktig funksjon driftet av UNRWA, er vedlikehold av infrastruktur i leiren. Her er avfallshåndtering svært viktig, forteller leirbestyrer Mohammed Khalid.

Med over 60.000 innbyggere på 0,48 kvadratkilometer, er leiren tett befolket. I praksis fungerer leiren også mer som et nabolag hvor folk kan komme og gå som de vil, og daglig4 strømmer flere tusen av Ammans innbyggere til områdets markeder, basarer og kiosker. 

Det genererer mye avfall, forklarer Khalid mens vi vandrer gjennom de trange smugene i leiren.

Hva et bortfall av avfallshåndtering kan føre til, fikk de se da renholdsarbeiderne streiket i noen dager.

– Etter et par dager så hele leiren ut som en søppeldynge. Det var helt katastrofe, forteller han.

Rett bak jenteskolen møter vi på renholdsarbeideren Mahmoud Ali Jaser– en av 40 palestinske flyktninger som er lønnet av UNRWA for å plukke søppel og koste gatene.

Han ble født i leiren i 1982, og bodd her hele livet. Jobben som renholder har han hatt i snart ti år, det gjør at han kan brødfø familien og barna.

– Jeg får tjene penger, og gjøre gatene rene, det er veldig fint, sier han.

Forsvinner jobben, står han på bar bakke, legger han til.

Usikker fremtid 

I full drift har UNRWA kun midler til noen måneder til. Det er uklart hvordan organisasjonen skal håndtere prioriteringene fremover, forklarer Olaf Becker.

– Det er daglige møter om dette, og det er utrolig vanskelige beslutninger som må tas. Skal vi avslutte en eller flere av tjenestene våre? Skal vi begrense kapasiteten? Eller skal vi fortsette til alle midlene tar slutt?

Etter en liten pause, fortsetter han; 

– Skal vi fortelle barna at de i morgen ikke lenger får gå på skolen? Eller at de fra i morgen ikke får gå til legen? 

En annen, underkommunisert konsekvens av UNRWAs nedleggelse, er påvirkningen det vil ha på vertsnasjonenes sosiale tjenester. Der er som regel kapasiteten sprengt, legger Becker til.

– UNRWA er strukturert slik at våre tjenester skal overføres til vertsnasjonene når en fremtidig politisk løsning er funnet på flyktningsituasjonen. Men fram til da har vi forpliktet oss til å ta hånd om hundretusenvis, ja millioner av flyktninger. 

Å frasi seg den forpliktelsen, og la vertsnasjonene ta regningen, er ikke akseptabelt, understreker direktøren.

Som alternativ til å fortsette støtten til UNRWA, har det blant annet blitt foreslått å finansiere andre FN-organisasjoner til å gjøre samme type arbeid.

– Igjen – det er ingen andre organisasjoner som er strukturert som oss, hvor vi yter tjenester direkte fra våre egne ansatte og egne fasiliteter. Vi har hundrevis av skoler. Dersom et annet FN-organ skulle tatt over vår funksjon, måtte midlene også gått til tredjeparter som utgjør de faktiske bidragene.

Flere scenarioer har blitt undersøkt, og samtlige ender opp med å bli mellom to og fire ganger dyrere enn om UNRWA fortsetter sitt arbeid, sier Becker.

I tillegg representerer UNRWA et håp for flyktningene, da organisasjonen var ment å eksistere helt til en rettferdig og varig politisk løsning ble funnet for palestinerne, legger han til.

– Det er egentlig en misoppfatning om at denne klausulen blir borte hvis UNRWA slutter å eksistere – da det er fastslått i FN-vedtak 194 at flyktningene burde få tillatelse til å returnere til hjemmene sine ved tidligst mulige dato. Men likeledes symboliserer vi et håp hos palestinerne som har levd gjennom flere generasjoner i over 70 år nå.

Og hva skjer når flere millioner mennesker mister håpet, spør Becker retorisk.

– Vi har sett dette før, og det er aldri en bra ting, avslutter UNRWAs landdirektør.