Kommentar:
Vel blåst!
Norges ettermæle i FNs sikkerhetsråd er overveiende positivt. Men det skorter på evnen til å formidle hva som har stått på spill de to siste årene, skriver Tove Gravdal.
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Journalist og forfatter
I romjulen snakket jeg med Kenyas FN-ambassadør Martin
Kimani på video fra New York om afrikanske lands oppfatning av krigen i Ukraina.
Intervjuet var over da han la til: «Norge har brukt sine to år i FNs
sikkerhetsråd godt. Flere nordmenn burde bli klar over det.» Kenya har sittet
sammen med Norge i rådet, de to landene har samarbeidet tett, og ambassadøren
forklarte videre hva han mente var Norges fortrinn:
«Den norske delegasjonen lytter mer enn andre gjør. Diplomati går ut på å forstå hvor folk kommer fra, for så å hjelpe til med å løse konflikter.» Kimani påpekte at Norge har håndhevet prinsipper, men har greid å kombinere dem med praktiske løsninger for å redde menneskeliv.
«Norge er det mest pragmatiske av alle land i Europa. Erfaringen med fredsdiplomati har gjort dere veldig oppmerksomme på nødvendigheten av å forstå andres posisjon», sa Kimani, som selv har fått mye ros for sin opptreden i FNs sikkerhetsråd, særlig i de mange møtene om Russlands krigføring i Ukraina.
Flere bragder
Kenyas anerkjennelse av Norge får støtte fra Richard Gowan, FN-direktør i tankesmien International Crisis Group (ICG). Han sa til meg i desember at han mente Norge hadde gjort det bra som rådsmedlem frem til Russlands invasjon av Ukraina 24. februar i fjor.
«Men det norske diplomatiets styrke har vært tydeligst etter 24. februar», sa Gowan, og viste til at Norge blant annet loset i havn et fornyet mandat for FN-operasjonen i Afghanistan, som var truet av et russisk veto. Det skjedde i mars, rett etter invasjonen i Ukraina, da all kommunikasjon mellom vetomaktene USA og Russland var brutt, og samarbeidsklimaet i rådet var på et historisk lavmål.
Videre klarte Norge og Irland i juli 2022 å fornye et mandat for å sende nødhjelp til fire millioner mennesker i opprørskontrollerte områder av Syria. Det greide de igjen på overtid: 9. januar vedtok rådet enstemmig å forlenge mandatet på nytt. Det var oppsiktsvekkende at både Russland og Kina stemte for Syria-resolusjonen denne uken, i stedet for å avstå eller i verste fall nedlegge veto, og dermed stanse den livgivende nødhjelpen over grensen fra Tyrkia. Deres ja skal ha vært resultat av forhandlinger Norge og Irland ledet til siste slutt som rådsmedlemmer.
Gowan har i VG slått fast at Norge har utført flere bragder i Sikkerhetsrådet. Han påpeker, som Kimani, at Norge har opptrådt pragmatisk og konstruktivt, og har evnet å samarbeide med Kina. Norge og Kina sto for eksempel sammen om å be partene inngå en våpenhvile da det pågikk kamper mellom Israel og palestinske Hamas i Gaza i mai 2021. Da var det Norges allierte USA som satte ned foten for en uttalelse fra Sikkerhetsrådet så lenge kampene pågikk.
Man kan lure: Er Gowans skryt resultat av at ICG får pengestøtte fra det norske utenriksdepartementet? Eller er Kimanis ros et forsøk på å sikre Kenya mer bistand fra Norge? Nei, det tror jeg faktisk ikke.
Profesjonelle aktører
Jeg har fulgt utallige møter i FNs sikkerhetsråd de to siste årene, både på FNs egen tv-kanal, og i selve salen en uke i desember. Et aktivt observatørkorps av journalister og kommentatorer har på Twitter og i andre fora formidlet hva som har foregått i rådet, og inntrykket fra disse kildene er at Norge har klart seg bra og har evnet å sette merkbare spor. Jeg vil ikke utelukke at jeg har latt meg påvirke av de profesjonelle, norske diplomatene i New York som har fremsnakket egne prestasjoner. Men her er noen observasjoner jeg har gjort:
FN-ambassadør Mona Juul er en kjendis i FN-miljøet, takket være rollen hun og ektemannen Terje Rød-Larsen hadde da Norge tilrettela for hemmelige forhandlinger mellom Israel og Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) i 1993. Hun ser ut til å ha hatt innpass i de fleste miljøer, og det virker ikke som om hun er blitt svertet av at ektemannen måtte gå av som direktør for tankesmien International Peace Institute. Det skjedde rett før Norge ble medlem av rådet, etter avsløringer om at han hadde mottatt penger fra Jeffrey Epstein, som var dømt for sexkjøp av en mindreårig.
Juul fremstår som litt keitete, med en nølende, engelsk språkføring. Det kan også ha vært en fordel for Norge. «Hun virker ikke belærende, noe mange vestlige diplomater ofte gjør», kommenterte en europeisk diplomat ved starten av Norges periode i Sikkerhetsrådet.
Juul har opptrådt med stor autoritet i rådet, ikke
minst i de nærmere 50 møtene som er avviklet om krigen i Ukraina. Hun har i
hvert møte fordømt Russlands krigføring sterkt, og ikke veket unna for å
konfrontere den russiske ambassadøren, som har hatt fast plass ved siden av Norge.
Det samme gjorde statsminister Jonas Gahr Støre på et møte i rådet i september,
da han gikk i rette med president Vladimir Putins påstand om at Russland er
truet av Nato.
Mindre stormaktsskvis
En av spådommene jeg og andre lanserte før rådsperioden, var at Norge kom til å havne i skvis mellom mektige vetomakter. Takket være ytre omstendigheter ble skvisen mindre enn ventet. Joe Biden beseiret den FN-fiendtlige Donald Trump og ble USAs president, noe som gjorde FNs viktigste medlemsland til en naturlig alliert i forsvaret av menneskerettigheter og demokratiske verdier.
Pandemien bragte Kina mer på defensiven enn vi har sett i FN de siste årene, og Russlands invasjon i Ukraina bragte Norge ut av en mulig vanskelig balansegang overfor vårt naboland i øst. Nå var det ikke annet å gjøre enn å fordømme Putins halsløse krigføring, i trygt selskap med våre nærmeste allierte.
De vestlige landene har jobbet tettere og mer effektivt sammen i rådet den siste toårsperioden enn de gjorde i Trumps presidenttid. Det har gitt noen konkrete resultater, som en historisk resolusjon om Myanmar som ble vedtatt rett før jul. Det tok nesten to år fra militærkuppet 1. februar 2021 til rådet samlet seg om en folkerettslig bindende tekst. Her ble Myanmar pålagt å stanse voldsbruken og å løslate alle politiske fanger. Etter mange ukers forhandlinger ble den vedtatt. Kina, Russland og stormakten India, som også har vært medlem de to siste årene, avsto fra å stemme, men det var tross alt bedre enn et kinesisk eller russisk veto.
Myanmar-resolusjonen er et godt eksempel på hvordan det er å jobbe i FNs sikkerhetsråd: Teksten er langt fra så kraftfull som Norge ønsket, den er et kompromiss. Så kan man spørre, hjelper det med utvannede resolusjonstekster? Noen dager etter at resolusjonen ble vedtatt, ble Myanmars fengslede, sivile leder Aung San Suu Kyi ilagt nok en politisk motivert fengselsdom. Men så, 6. januar, varslet militærjuntaen at den løslater flere tusen andre fanger. Det siste kan tolkes som et svar på resolusjonen i FNs sikkerhetsråd. Selv ikke Myanmars junta er upåvirket av internasjonalt press.
Synlig i New York
Norge var aktivt med i forhandlingene om Myanmar-resolusjonen, og har hatt klare meninger om alt fra borgerkrig i Etiopia, kupp i Sudan og Mali, til klimaendringer som en sikkerhetstrussel. I mange tilfeller har Juul uttalt seg til mediene før og etter rådsmøter om disse temaene, noe pressekorpset i FN har satt pris på.
Det er en kontrast til hvordan Norge opptrådte som medlem av Sikkerhetsrådet forrige gang, i 2001–02. Da brukte Norge i liten grad muligheten til å drive internasjonal omdømmebygging – det så jeg på nært hold, siden jeg var presseråd ved den norske FN-delegasjonen høsten 2002.
Men i forrige periode fikk Norges innsats i Sikkerhetsrådet større oppmerksomhet i norske medier enn den har fått denne gangen. I konkurranse med å dekke krigen på bakken i Ukraina, nedprioriterer selvsagt mediene å rapportere fra møter i FNs sikkerhetsråd. Men politikerne kunne likevel ha gjort mer for å nå gjennom med et tydelig budskap til opinionen om hva Norge har drevet med i rådet. Det gjelder begge de to regjeringene vi har hatt i rådsperioden.
I tillegg til det nitide diplomatiet, de mange møtene og åpne konfrontasjonene, så har Norge som medlem av FNs sikkerhetsråd først og fremst kjempet en beinhard kamp for vår eksistens. Intet mindre. FN ble opprettet i 1945 med et klart mål, nemlig å hindre at grusomheter som den andre verdenskrig skulle gjenta seg. Visjonen om fredelig sameksistens, demokratisk fremgang og respekt for menneskerettighetene overlevde den kalde krigen, og fikk fornyet tilslutning utover 1990-årene. For lille Norge var det helt grunnleggende å kjempe for en regelstyrt verden, der konflikter løses med forhandlinger, og hvor landegrenser bare endres når de involverte partene er enige om det.
Russlands mange folkerettsbrudd i Ukraina er en enorm trussel mot denne felles, globale ordenen. I tillegg til dramaet i Ukraina, ser vi også at demokratiene er i tilbakegang, respekten for menneskerettighetene er på retur, at flere mennesker sulter og antall flyktninger har økt. Det viktigste Norge har gjort i FNs sikkerhetsråd er å ha vært med på å motarbeide disse dramatiske og alvorlige trendene. Det er et utakknemlig sisyfosarbeid uten klare, politiske seire som resultat. Men om ikke Norge hadde satt inn ressurser på å kjempe for demokrati, menneskerettigheter og en regelstyrt verden i FN, hvem skal da gjøre det?
Til Stortinget
En fraksjon i norsk opinion mener at Norges og UDs ressursbruk i Sikkerhetsrådet har gått på bekostning av det verdifulle arbeidet med å pleie samarbeidet med EU, som tross alt står oss nærmest. Den samme kritikken ble reist mot Sverige, som var medlem av rådet i 2017–2018.
Utenriksminister Anniken Huitfeldt skal tirsdag 17. januar redegjøre for Stortinget om hva Norge har oppnådd som medlem av FNs sikkerhetsråd. Da må hun ta for seg hvorfor FN-innsatsen er viktig, og påvise hvordan den går hånd i hånd med diplomatiet overfor EU. De to innsatsområdene utfyller hverandre. Hun kan også påpeke det oppsiktsvekkende i at Norge som rådsmedlem har hatt mye tettere kontakt med Russland enn de fleste andre vestlige land har hatt siden Putin invaderte Ukraina. Det har beredt grunnen for at Norge kan spille en rolle den dagen Europa etter krigen i Ukraina skal utformes.
Deler av sikkerhetsrådsarbeidet kan imidlertid fremstå som temmelig formålsløst. Det gjelder særlig Norges innsats som leder av sanksjonskomiteen for Nord-Korea. Disse sanksjonene er de mest omfattende av alle regimer FN har innført, og av de 15 underkomiteene i rådet som overvåker at sanksjoner overholdes, er Nord-Korea den aller mest arbeidskrevende. Tre norske diplomater har jobbet med Nord-Korea-sanksjonene, med ytterst begrenset mulighet til å gjøre noe med alle sanksjonsbruddene som blant annet vetomaktene Kina og Russland står bak. Huitfeldt kommer neppe til å gå i detalj om arbeidet i sanksjonskomiteen, men hun må sannsynliggjøre at også denne tunge saksbehandlerjobben har hatt sin verdi.
Torsdag 19. januar skal så Stortinget debattere Huitfeldts redegjørelse. Da vil Frps Christian Tybring-Gjedde ventelig fastslå at toårsperioden var bortkastet, mens de andre partiene vil gi regjeringen – og seg selv – en klapp på skulderen med et «vel overstått». Det blir tyve år til neste gang, men gitt verdens tilstand nå, er det ikke en gang sikkert at det finnes noe FN i 2041.
Tove Gravdal er forfatter av boken «Til bords med de mektige: Historien om Norge og FNs sikkerhetsråd», som utkom i 2020.
