– Norsk FN-støtte bør effektiviseres

 – Vi trenger en opprydding i norsk bistand. Med færre mellomledd, færre og tydeligere mål, færre overlappende budsjettlinjer, færre partnere og færre avtaler med den enkelte partner. Dette gjelder for hele den norske bistanden, inkludert multibistanden, sier Cindy Robles. 

Hun er seniorrådgiver i Langsikt og har tidligere jobbet i PwC, Norad og Verdensbanken. Sammen med kollegaene Jon Lomøy og Eirik Mofoss, har Robles brukt de siste månedene på å skrive en serie notater om hvordan norsk bistand kan forbedres, forenkles og effektiviseres.

Mens Lomøy er tidligere Norad-toppsjef og diplomat, er Mofoss tidligere fagdirektør i Norad.

– Best mulig

De tre har sett nærmere på flere sentrale deler av det norske bistandssystemet.

– Vårt utgangspunkt er ganske enkelt: Hvordan får vi på plass et system og en organisering der mest mulig av den bistanden Norge gir, kommer fram dit pengene faktisk skal brukes og bidrar til best mulig resultater der, sier Jon Lomøy.

I det første av fire notater, som ble lansert onsdag denne uka, kommer Langsikt med en rekke anbefalinger om hvordan det norske samarbeidet med FN og Verdensbanken kan forenkles og effektiviseres. Den norske støtten til disse organisasjonene var på rundt 24 milliarder kroner i 2023. 

Færre avtaler

Et hovedpoeng i notatet er at det bør kuttes kraftig i antallet partnere, avtaler, mekanismer og initiativ som Norge støtter via FN og Verdensbanken. 

Langsikt-teamet mener dette vil bidra til mindre administrative kostnader, færre mellomledd, mindre dobbeltarbeid, mindre fragmentering av bistanden samt styrke nasjonalt eierskap og øke effekten av den norske støtten. 

– Norske myndigheter har 86 avtaler med FN-organisasjonen UNDP alene. En liten FN-organisasjon som UN Women, har 27 avtaler med Norge. Tenk hvor mye tid som går til vurderinger, avtaleinngåelser, utbetalinger, årlige møter og rapporteringer med så mange avtaler og så mange partnere på prosjektnivå. Det trengs åpenbart en opprydning, sier Robles. 

Markeringsbehov 

I notatet påpeker Robles, Lomøy og Mofoss også hvordan det stadig opprettes nye fond og mekanismer i bistandsbransjen, samtidig som de eksisterende aktørene vokser. De mener veksten i antall bistandsaktører ofte bidrar til at pengene går gjennom flere fordyrende mellomledd før de når fram til de som faktisk skal gjøre arbeidet.

Som eksempel på denne utviklingen, trekker Langsikt-teamet fram norskstøttede Education Cannot Wait (ECW). Det var først et «initiativ» med fokus på utdanning av barn i kriser. Så ble det et fond med eget sekretariat, administrert av Unicef.

Når Norge støtter ECW i dag, går pengene gjennom minst fire ledd, som alle har administrasjonskostnader. Ifølge Langsikts beregninger blir minst 18 prosent av pengestøtten fra Norge brukt opp underveis. Altså før pengene når de som jobber med utdanning på bakken i utviklingsland. 

I notatet påpekes det også at norske politikeres ønske om synlighet har bidratt til at Norge stadig støtter nye fond og finansieringsmekanismer. Langsikt mener norsk finansiering av FN er preget av «til dels ekstrem fragmentering», blant annet gjennom at Norge har over 300 aktive finansieringsavtaler med FN alene.

– Det er for eksempel ikke effektivt at en rekke avdelinger i UD og Norad har egne avtaler med UNDP eller UN Women, eller at de har mange fondsavtaler med Verdensbanken når midlene enkelt kan kanaliseres gjennom Det internasjonale utviklingsfondet (IDA) i Verdensbanken. Det er fordyrende og medfører også at man fra norsk side bruker mye ressurser på å administrere multi-bistanden i stedet for å bruke tid på strategisk dialog, sier Lomøy. 

 Debatt på Stortinget

Morten Wold, stortingsrepresentant for Frp, brukte onsdag notatet som utgangspunkt for flere spørsmål til utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim under spørretimen på Stortinget.

Han spurte blant annet om Tvinnereim er enig i at norsk multilateral bistand er ineffektiv, og lite koordinert, og om hvordan hun planlegger å følge opp anbefalingene i notatet.

Tvinnereim svarte med å vise til at det hadde skjedd en fragmentering av den multilaterale bistanden under regjeringen Solberg, og fortsatte så:

– Det var jo nettopp derfor denne regjeringen i Hurdalsplattformen gjorde det klart at vi skulle gjennomføre en kritisk gjennomgang av bruken av globale fond for å sikre mer effektiv bistand. Dette arbeidet er regjeringen godt i gang med. Vi har hatt en dybdegjennomgang av 240 av disse fondene og fondslignende mekanismene, nettopp for å rydde opp og redusere den fragmenteringen som vi så en skarp tendens til under forrige regjering.

Delvis enig

Til Panorama poengterer Tvinnereim at hun er enig i at det er viktig å effektivisere norsk bistand, og at hun også langt på vei er enig i at det er for stor fragmentering innen bistanden generelt. 

Utviklingsministeren påpeker imidlertid at det ofte er gode hensikter bak etableringen av nye programmer, fond og avtaler.

– Det kan for eksempel være for å løfte et tema, eller samle givere om en satsing eller et svar på en akutt situasjon. Men kanalisering av store midler gjennom tematiske fond har gått på bekostning av fleksibilitet og kjernebidrag til etablerte multilaterale institusjoner og organisasjoner. Dette er bakgrunnen for at regjeringen i Hurdalsplattformen prioriterte å gå kritisk gjennom bruken av globale fond.

– For høyt

– I notatet fra Langsikt pekes det også på at enkelte partnere har veldig mange avtaler med Norge – noe som «medfører fragmentering, duplikasjon og lite hensiktsmessig byråkrati». De viser blant annet at Norge har 86 avtaler med UNDP alene. Det høres ikke veldig effektivt ut? 

– Norge har 67 aktive avtaler med UNDP. Vi er enig i at tallet er for høyt, og derfor var dette et tema i de bilaterale konsultasjonene Utenriksdepartementet hadde med FN-organisasjonen i desember i fjor, svarer Tvinnereim. 

Hun forklarer at Norge er en av de største giverne av kjernestøtte til UNDP, mens mange andre givere kutter. 

– Fordi UNDP sentralt ikke har nok midler til prosjektene de ønsker gjennomført, søker landkontorene og de ulike ambassadene om midler, og det er da antall avtaler skyter i været, sier hun.

En viktig anbefaling fra Langsikt er at Norge bør øke kjernestøtten til FN og Verdensbanken. Tvinnereim understreker at den sittende regjeringen har prioritert dette.

– Noe av det viktigste Norge kan gjøre er å opprettholde høye kjernebidrag, og videre følge opp FNs «funding compact» – som har som mål å øke andelen kjernestøtte og redusere øremerket støtte til FN. Diskusjonen om fragmentering av den internasjonale bistandsarkitekturen er noe vi tar med oss inn i arbeidet mot den internasjonale konferansen om finansiering for utvikling i Sevilla i sommer.

– Ikke for bistandskutt

Robles og Lomøy understreker til Panorama at innspillene og kritikken de kommer med både i det første notatet og de som kommer, har som formål å forbedre norsk bistand. 

– Vi ønsker mer bistand, ikke mindre. Med stadig større behov og flere giverland som reduserer bistanden sin, er det viktig at Norge opprettholder eller øker bistandsnivået. Men like viktig er det å bruke bistanden effektivt, sier Robles.