Tiden er inne for å endre Ukrainas barnevern

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentenes egne.

Anna Hamre

Humanitærrådgiver i SOS-barnebyer

Sissel Aarak

Generalsekretær i SOS-barnebyer

Krig utgjør en ekstra stor risiko for barn. Og spesielt for barna som er alene, er skilt fra familien, er i sårbare familier, som har funksjonsnedsettelser eller bor på institusjon.

For alle aktører involvert i krigen eller hjelpearbeidet i Ukraina må derfor beskyttelse av barn være hovedfokus så lenge krigen pågår.

Samtidig må man benytte det rommet en slik konflikt skaper, til å prøve å endre på systemer og strukturer som har vært negative eller ødeleggende før krigen oppstod. Det gjelder også barnevernssystemet i Ukraina, som i stor grad har vært preget av skadelig institusjonalisering.

Mer enn 100 000 barn på institusjon

Forskning viser at det er skadelig for barn å bo på institusjon. 

Og som en kommentar til Ukrainas søknad til EU, uttalte EU-kommisjonen at Ukraina er ett av landene med flest barn på institusjon i verden – med 100 000 barn, altså omtrent 1,5 prosent av alle ukrainske barn, på institusjon før krigen. Nesten halvparten av disse barna hadde en funksjonsnedsettelse.

Situasjonen med så mange barn på institusjon er svært bekymringsverdig, og må endres på så fort som mulig.

FN om alternativ omsorg

Ifølge en Unicef-rapport om situasjonen for barn i alternativ omsorg står disse barna i stor fare for å oppleve omsorgssvikt, skader og misbruk. I tillegg vil det å vokse opp på en stor institusjon i stedet for i en familie eller familieliknende omsorg, negativt kunne påvirke barns utvikling og sjanser til å få et godt liv som voksen.

Rapporten viser også at gate keeping-mekanismene som er til for å unngå at barn havner på institusjon, ikke er gode nok. Og at minst 90 prosent av institusjonsbarna i Ukraina hadde minst én levende forelder med foreldrerettigheter.

Foreldre i Ukraina som har slitt med å ta vare på barna sine, har i altfor mange tilfeller blitt møtt med at første løsning er å sette bort barnet på institusjon. Det i stedet for å få hjelp inn i familien. Ukraina har også mangel på nok og godt nok utviklede alternative omsorgssystemer.

Det finnes fosterfamilier, men for få og systemet fungerer ikke alltid optimalt. Det har blant annet vært tilfeller av fosterfamiliesituasjoner som har vart altfor lenge, i praksis mer betalt adopsjon enn fosteromsorg slik det skal fungere.

Les også: Ukraina – på vei mot nyliberalt kaos?

Tiden etter krigen 

SOS-barnebyer Ukraina har lenge jobbet for å endre Ukrainas barneverns- og omsorgssystem, og har økt nødhjelp, mental helsehjelp og langsiktig hjelp til barn som følge av krigen.

Slik humanitær hjelp vil fortsette å være fokuset for alle aktører som jobber for barns rettigheter og omsorg, så lenge krigen består og denne type livreddende hjelp er nødvendig. Men tiden er også inne for å se fremover og bruke tid og kapasitet på oppgaver som har en mer langsiktig effekt.

En krise, som den Ukraina er inne i nå, gir muligheter for å endre på fastsatte strukturer og systemer som kan være vanskelig å endre i normale tider.

Utfordringene i Ukrainas barneverns- og omsorgssystem er av så alvorlig karakter at det haster å endre måten barn uten omsorgspersoner og sårbare familier blir tatt vare på.

I tillegg vil tiden etter krigen gi en tilbakekomst av svært mange barn som har flyktet fra krigen, enten til utlandet eller internt i Ukraina.

Noen av disse vil ha behov for alternativ omsorg, enten fordi de allerede manglet omsorgspersoner eller at de har mistet dem i løpet av krigen.

Det vil dermed være et enormt behov for et bedre og mer velfungerende fosterfamiliesystem, familieliknende institusjoner for alternativ omsorg og en nedbygging av de tradisjonelle, store barnehjemmene.

Barna må lyttes til 

Dette arbeidet kan ikke vente til krigen er over.

Barn og sårbare familier allerede er kommet hjem. Da er sjansen svært stor for at disse igjen havner inn i de gamle strukturene og systemene, siden dette er det eneste som finnes og det er så utrolig mange andre gjenoppbyggingsoppgaver å ta fatt i for den ukrainske staten.

Arbeidet med å bygge ned institusjonene, jobbe for å øke forståelsen for viktigheten av omsorg i familier, bygge ut antall fosterfamilier og ikke minst jobbe forebyggende i lokalsamfunnene med å styrke sårbare familier for å unngå at foreldre ikke klarer å ta vare på barna sine, må prioriteres nå.

Det krever støtte fra det internasjonale samfunnet, både finansielt og politisk.

Krigen skaper et unikt momentum for å kunne jobbe for umiddelbare og radikale reformer i Ukraina. Den sterke tilknytningen til EU, sammen med den økende globale støtten fra FNs medlemsland, har skapt et rom for å kunne jobbe med påvirkningsarbeid mot de ukrainske styresmaktene. Dette påvirkningsarbeidet bør ta sikte på å skape en intern og internasjonal forståelse av behovene for barn uten omsorgspersoner, og hvilke reformer og arbeid som må igangsettes for å møte disse behovene.

Ikke minst må barn i målgruppen selv få en stemme inn i hva som må gjøres for at deres situasjon skal bli bedre.

Sunniva Kvamsdal Sveen

Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.