Til kamp på 1. mai

Liv Tørres

Leder for Internasjonal avdeling i LO

Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.

Dere kjenner bildet: Vi har flere konflikter samtidig enn noen gang siden andre verdenskrig. Russernes angrepskrig mot Ukraina har vart i over tre år. Vi har klimakrise. Nær tre av fire lever i land uten demokratisk styresett. Gapet i ressurser mellom små eliter og folket har skutt i været.

Under ulmer uroen og sinnet. Polariseringen øker. Vi har en handelskrig under utvikling. Oligarkene ser ut som om de har overtatt styringa mange steder. Milliardærer har rett og slett kuppet folkestyrer. 

Og i landet som vi på mange måter lærte fagorganisering og 1. mai fra, nemlig USA, er fagbevegelsen nå under kraftige angrep fra presidenten og hans administrasjon.

Har vi feiret for mye og passet på for lite?

Glemte vi bort at demokratiene og framtidstroa som fosset fram på 90-tallet, ble kjempet fram av sterke fagbevegelser og et godt organisert sivilsamfunn?

For under denne «demokratiske bølgen», hvor det ene landet etter det andre i Øst-Europa, Latin-Amerika, Asia og Afrika innførte demokrati, var det fagbevegelse, kvinneorganisasjoner, studentorganisasjoner som mobiliserte for politiske endringer med streikebølger, demonstrasjoner, okkupasjoner og kampanjer.

Det var fagbevegelsen som stod i spissen for demokratiseringen i land som Brasil, Polen og Sør-Korea og som felte apartheid i Sør-Afrika.

Mer enn noen gang ser vi nå behovet for sterke organisasjoner, organisert folkemakt og en demokratisk uavhengig fagbevegelse som kan presse på for fred og legge premissene nedenfra for konfliktløsning, rettferdig fordeling og dialog.

Men organisasjonsretten er under økt press og har vært det i mange år. Det kan se ut som om ledere, fristet av autoritære tendenser, har delt oppskriften seg imellom for hvordan undertrykke demokrati.

For det samme skjer overalt: sivilsamfunnet, organisasjonsretten og ytringsfriheten angripes først. Og når sivilsamfunnsorganisasjoner og organisasjonsretten er kneblet, er det andre institusjoner som står under press deretter.

Nye protestbølger og bevegelser vinner fram

Alt i alt har vi sett et sivilsamfunn som har endret seg mye de siste tiårene. Medlemsorganisasjoner som presser fram politiske reformer og som bygger demokratisk bevissthet, tillit og fellesskap har opplevd økende motgang.

De utkonkurreres av andre ikke-statlige aktører. Presses av arbeidsgivere og myndigheter. Uthules av sporadisk engasjement på nettet. Taper støtte på grunn av byråkratisering og mindre kontakt med medlemmene. Mister energi fordi folk tror seirene de kjempet for ble vunnet en gang for alltid og ikke trenger forsvar etterpå. Eller rett og slett, fordi utålmodige individer heller vil få ut sinnet på gata enn i langvarige møter i et lokallag.

Nye typer sosiale bevegelser og nye protestbølger uten organisert forankring vinner fram. Det kan være spontane aksjoner på gata eller kampanjer på nett. Mobiliseringsbølger uten klare sentrale ledere og særlig koordinering.

De mer spontane, løselig organiserte massebevegelsene, vinner fram. Fordi de store organisasjonene undertrykkes, er svekket, virker byråkratiske eller forsvinner. Og fordi det virker kjappere, enklere og mer effektivt å gå i demonstrasjonstog enn å gå på medlemsmøter.

De folkelige protestene og uroen, som øker i volum og kampånd, har også endret karakter og flyttet seg ut på gata eller til internettet uten koordinert ledelse, organisasjoner i bunn eller en velregissert samlet plan.

Ifølge Chenovath gjør dette også at slike folkelige bevegelser har mindre gjennomslagskraft i dag enn de hadde før.

Splittet fagbevegelse

De profesjonelle ikke-statlige organisasjonene har blitt viktigere. Mange av dem er proffe og tilbyr tjenester som humanitær hjelp, vann, medisinske tjenester, mat eller grønn omstilling. 

De sitter også ofte på stor kunnskap om saker etterspurt i nasjonale og globale fora, men representative er de ofte ikke.

De gir heller ikke den samme politiske læringsprosessen og demokratitreningen som medlemsorganisasjoner med møtevirksomhet, flertallsbeslutninger, tillitsvalgte og vedtekter kan tilby.

Internasjonal fagbevegelse splittes om dagen av ulike posisjoner både når det gjelder krigen i Ukraina og Israel/Palestina-konflikten. Vi ser også at mange av partnerne vi har hatt de siste tiårene, ikke er uavhengige, men tvertimot tett koblet til politiske maktapparater i sine regjeringspartier.

Vi ser at det i praksis mobiliseres mot demokrati, folkeretten og menneskerettigheter også internt i fagbevegelsen. Polariseringen har kommet også til oss. Og ofte i sentraliserte, elitestyrte organisasjoner som slettes ikke styres nedenfra sine klubber og medlemmer, men fra sentralstyrte partier og ledere.

Lyspunkter

Samtidig ser vi lyspunkter.

I Ghana har fagforeninger kjempet fram bedre pensjonsordninger i løpet av det siste året. Fagbevegelsen på Filippinene har sikret bedre helsedekning. I Colombia øker antallet tariffavtaler og arbeidsforhold og faste kontrakter er bedret blant medlemmene.

I Peru oppnådde fagbevegelsen en økning i minstelønnen. På Zanzibar har fagbevegelsen klart å få gjennomslag for styrking av rettigheter i nasjonal politikk og lover.

Landsorganisasjonen i Indonesia ledet kampen som resulterte i at konstitusjonsdomstolen erklærte mange av regjeringens forslag om å redusere arbeidslivsbeskyttelsen grunnlovsstridige. 

I Thailand fikk de gjennomslag for å øke fødselspermisjonen. Mange fagbevegelser i det globale sør øker også kvinneandelen i ledelsen. 

Ledelsen i Belarus sin uavhengige fagbevegelse kjempet standhaftig for demokrati, og mange av dem sitter i dag fengslet for denne kampen. I land som Tunisia, Sør-Korea og El Salvador står de i tilsvarende kamper og nekter å gi seg.

Amerikansk fagbevegelse mobiliserer for øvrig voldsomt mot Trumps oppsigelser, massedeportasjoner og undergraving av demokrati og maktfordelingsprinsipp. 

Det finnes heldigvis også en rekke andre eksempler. Og vi må få flere.

Demokrati må bygges nedenfra

Vi trenger interesseorganisasjonene som bygger demokrati og organisatorisk kollektivt press nedenfra. Som fungerer som vaktbikkjer overfor myndighetene. Som er representative og med legitimitet kan tale på folks vegne i politiske fora eller på gata. Som bygger tillit, fellesskap og motstandskraft nedenfra overfor nye kriser og forhindrer anarki på gata.

Hvis den krisen vi nå står etterhvert skal vinnes for demokrati og mer rettferdig fordeling, må vi sørge for at organisasjonsretten flagges høyere i norsk utenriks- og bistandspolitikk, at de ordentlige og representative organisasjonene forsvares.

Organisasjons- og forhandlingsretten må, sammen med forbud mot barnearbeid og tvangsarbeid, innarbeides i Menneskerettsloven vår. Et organisert sivilsamfunn er den siste forsvarsmuren vi har i kampen for demokrati, godt styresett og fred. Og her er fagbevegelsen den største.

Det er dette vi bør slåss for 1. mai.