En ny arabisk vår i vente?

Liv Tørres

Leder for Internasjonal avdeling i LO

Våren 2011 våknet verden til en «arabisk vår» som mange håpet ville bringe demokrati og bedre levekår til det store flertallet i regionen.

Men som kjent gikk det slett ikke slik.

Det var kun i Tunisia at «våren» ledet fram til demokratiske framskritt, men selv her er fremskrittene nå kraftig reversert.

Med de kostnadene pandemien har medført de siste årene, ringvirkningene av klimakrisen og forventede konsekvenser av Ukraina-krigen, vil den neste «arabiske våren» kunne komme til å ramme enda hardere.

Tunisias tilbakefall

«Den arabiske våren» i Nord-Afrika og Midtøsten var i høyeste grad et opprør av ungdom som var sinte og fortvilte over vanstyre, korrupsjon og dårlige levekår, men også mangel på demokrati og framtidshåp.

Opprøret ble sparket i gang i Tunisia, før protestene spredte seg raskt til Egypt, Libya, Syria, Jemen og Bahrain. Det var kun i Tunisia man klarte å demokratisere.

Landet ble kjent for sivilsamfunnsledet dialog og press som ledet fram til ny grunnlov. Fire sivilsamfunnsorganisasjoner, inkludert arbeidsgiverorganisasjonen og fagbevegelsen, fikk fredsprisen for dette.

De siste årene har imidlertid Tunisia vært lammet av en alvorlig økonomisk krise, skyhøy arbeidsledighet, politiske maktkamper, gjentatte protestbølger og innskrenkninger i demokratiet.

Og der den nye grunnloven de fikk på plass lovet folkestyre, har dagens president nå avsatt parlamentet og er i ferd med å ta makta tilbake.

I folkeavstemningen forrige uke var det mindre enn 30 prosent som deltok, og avstemningen ble boikottet av opposisjonen.

De fleste av dem som deltok støttet presidentens forslag om å tilbakeføre makten til ham.

Stort bedre har det ikke gått i resten av regionen.

I Egypt har vi fått militærstyre med spenninger og konflikter i deler av landet. I Libya, Irak, Jemen og Syria har vi borgerkrig og/eller krig.

Libanon vakler på kanten av stupet. Israel og Palestina står på stedet hvil med liten vilje til fredsforhandlinger.

Støttespillerne til dagens konflikter

Da president Biden besøkte regionen i juli var det lite fokus på å få i gang nye forhandlinger eller å presse Israel til å respektere tidligere avtaler og internasjonale konvensjoner.

Mer overraskende var det kanskje at Biden valgte å overse grove menneskerettighetsbrudd og besøke Saudi Arabia for å vise stormaktsinteresser og sikre amerikansk tilgang på energi.

Både Iran, De forente arabiske emirater og Saudi Arabia er engasjert i stedfortrederkriger i resten av regionen.

Og mens amerikanerne har trukket seg noe tilbake fra regionen de siste årene og «Iran-avtalens» framtid er usikker, er alle de tre supermaktene involvert som støttespillere og bidragsytere til dagens konflikter.

2011 førte ikke til mer demokrati

Opprøret i 2011 feilet blant annet fordi maktbasene til de gamle regimene var for sterke og folkeopprørene for fragmentert og svakt organisert.

Forhold som skaper opprør er jo heller ikke forhold som alltid, eller ofte, skaper demokrati.

Opprør oppstår med bakgrunn i økonomiske forhold, ulikhet, frustrasjon og manglende håp for framtiden.

Demokrati trenger institusjoner, organisering, ledelse, utdanning og folkets støtte.

I mange av landene i regionen tapte ungdomsgrupper som hadde stått bak opprørene etterpå til islamistiske grupper, grupper som var bedre organisert og/eller til eliter tett knyttet til de tidligere autoritære lederne.

Alt i alt styrtet 2011-opprøret flere regimer og ristet andre i grunnvollene, men lite positivt kom ut av dette for demokrati, bærekraft og bedre fordeling.

Nye opprør og mobiliseringsbølger har fulgt i årene etterpå. Og flere vil komme.

MENA-regionen (Midtøsten og Nord-Afrika) har gått fra vondt til verre i årene som har gått siden den arabiske våren.

Arbeidsledighet er høyere enn noe annet sted i verden på grunn av høy befolkningsvekst, rigide arbeidsmarkeder, tunge offentlige sektorer og manglende samsvar mellom utdanning og arbeidsmarkedsbehov.

14 millioner barn var utenfor skolesystemet allerede før pandemien og flere har det blitt.

Regionen har større offentlige sektorer enn vi finner i andre land og langt høyere lønninger enn i privat sektor.

I 2011 lå den offisielle arbeidsledigheten på ti prosent, mens den ti år senere i 2021 var enda høyere, ifølge ILO, FNs internasjonale arbeidsorganisasjon. Mørketallene er store.

Kvinners rettigheter og sysselsetting av kvinner er lavere enn noe annet sted.

Unge, men ikke håpefulle

Først og fremst er det ungdom som rammes.

Ungdomsledigheten er på minst 26 prosent. Den er høyere og har økt 2,5 ganger fortere enn noe annet sted. Vanskeligere skal det bli.

Befolkningen i regionen har tredoblet seg siden 1970-tallet og teller nå 359 millioner, men forventes å øke til hele 598 millioner innen 2050.

Det vil bli mange munner å mette.

Mer enn 33 millioner nye jobber må skapes innen 2030 for å dekke behovene. Og uten jobber og inntektsgrunnlag øker fattigdommen.

Håpet svinner. Inntektsnivået er blant verdens laveste, men her er det ikke kun fattigdom som forårsaker sinne.

Dagens realitet

Andelen som lever i fattigdom er lavere i Midtøsten og Nord-Afrika enn i mange andre land i Afrika og Asia, men har det siste tiåret økt mer her enn andre steder.

Og alle som har fulgt utviklingen for eksempel i Libanon vet hvordan kombinasjonen av dårlig styresett, korrupsjon og forverrede levekår kan skape sinne, demonstrasjoner og uro.

Når det gjelder løsninger ligger regionen langt bak.

Den er verst i verden når det gjelder beskyttelse av arbeidstakerrettigheter. Nesten alle landene undergraver retten til å streike. Like mange undergraver i praksis retten til å forhandle.

Kun 13 av 21 land har ratifisert retten til å organisere seg. Og retten til å forhandle kollektivt er det bare 17 av 21 land som har signert.

Få har bærekraftige løsninger på hvordan de skal svare på ungdomsledigheten. Få har ønsker om å møte kravene om rettferdig fordeling eller reell medbestemmelse.

Og omfordeling er det lite av, og liten vilje til, i en av de regionen i verden som har det høyeste gapet mellom rike og fattige.

Historien gjentas

Fattigdom, arbeidsledighet og lite medbestemmelse utgjorde en viktig del av bakgrunnen for 2011-opprøret. Slett ikke ulikt den situasjonen vi har i regionen dag.

Midtøsten og Nord-Afrika ble hardt rammet av pandemien.

Nå er ringvirkningene av krigen i Ukraina i ferd med å ramme enda hardere. Regionen importerer mer mat enn noe annet område i verden.

Mye av den maten kommer fra Russland og Ukraina. Egypt alene importerer rundt halvparten av melet sitt fra disse landene.

Land som allerede er hardt rammet av inflasjon og humanitære kriser har fått omfattende problemer med økte priser på mat og mangel på mat, noe som innebærer at millioner av mennesker nå er på randen av å sulte.

Økte matpriser har ført til opprør flere ganger gjennom regionens historie og ikke minst i 2011.

Konsekvensene av en ny «vår»

Den arabiske våren ble en katastrofe med religionskrig, borgerkriger, kupp og konflikter.

Det med flere hundre tusen drepte som resultat og millioner av mennesker på flukt.

Den neste arabiske våren kan bli minst like kaotisk, anarkistisk og ha store konsekvenser for omverdenen.

Nye opprør har bølget fram siden 2011, blant annet i Sudan, Algerie, Irak og Libanon. Og hvis forholdene i regionen forverres ytterligere, vil vi se flere.

Det blir ille for de millionene som bor der. I tillegg vil dette ha ringvirkninger for nabolandene og hele regionen, med etterfølgende flyktningstrømmer for Europa.

Mye tyder også på at Kina og Russland nå er i ferd med å feste sine interesser i regionen på måter som gjør at vestlige land med interesse i både energimarkeder og demokrati burde følge nøye med.

– Har ikke råd til å overse dette

Massive investeringer må gjøres for å forhindre nye opprør.

Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken må gi støtte. Norge, EU og andre europeiske aktører må bidra.

Og hjelp og støtte må innrettes slik at dialogprosesser gjenetableres.

Målet må være å skape utdanningstilbud, yrkesopplæring og jobber med en lønn til å leve av for det store antallet ungdommer som nå har mistet håpet.

Vi har ikke råd til å overse dette.

Hvis vi virkelig mener alvor når vi snakker om å hjelpe til i nærområder, og med investeringer som kan forhindre de største krisene, er det her og nå vi må handle.

Det er både i regionens og vår interesse.