Meninger:
Boikott?
Vi bør se til kampen mot apartheidregimet i Sør-Afrika når vi diskuterer boikott av Israel. Det er nemlig ikke bare å boikotte et land – målrettede sanksjoner må skje sammen med press, organisering og dialog.
Dette er en kommentar. Meninger i teksten er skribentens egne.
leder for LOs internasjonale avdeling og har skrevet doktorgrad om hvordan apartheidstyret i Sør-Afrika ble felt
Parallelt med krigshandlingene i Midtøsten øker det internasjonale presset mot Israel. Kravene stiger fra mange organisasjoner i sivilsamfunnet om bruk av sanksjoner for å få Israel til å sette seg ved forhandlingsbordet og anerkjenne palestinernes rettigheter.
Generelt har slike krav om sanksjoner blitt stadig mer populære det siste tiåret. Viljen til å bruke sanksjoner har økt også i FN-systemet. Samtidig viser den globale databasen over internasjonale sanksjoner, European Economic Review, at suksessraten deres har gått betydelig ned siden 1995.
Det refereres imidlertid ofte til at sanksjonene mot Sør-Afrika på 70- og 80-tallet lyktes i å felle det rasistiske apartheidregimet og at vi ergo må bruke tilsvarende mot Israel.
Men var det virkelig sanksjonene mot Sør-Afrika som felte apartheidregimet? Og er forutsetningene som gjorde at noe eventuelt lyktes den gangen til stede for at nye sanksjoner skal lykkes nå?
Budskapet fra Sør-Afrika er ikke nødvendigvis å droppe sanksjoner, men å redusere søkelyset på generell handelsboikott og isteden satse bevisst på utviklingen av målrettede sanksjoner på områder som er strategisk viktig for målgruppen, samtidig som man bruker sportslig, kulturell og akademisk boikott som langsiktig virkemiddel.
Kampen mot apartheid i Sør-Afrika
Det internasjonale presset mot den rasistiske apartheid regjeringen hadde lang historie, men skjøt for alvor fart etter massakren i Sharpeville i 1960, der politiet skjøt ned og drepte 69 ubevæpnede svarte demonstranter.
På begynnelsen av 60-tallet vedtok FNs generalforsamling våpenboikott av apartheidregimet. Medlemsland ble også oppfordret til å avslutte all økonomisk samkvem med landet. Ingen av disse resolusjonene var imidlertid bindende, og de fikk lite støtte blant vestlige land og Sør-Afrikas viktigste handelspartnere.
Fra 70-tallet ble Sør-Afrika nektet deltakelse i internasjonale sportsarrangementer og utelukket av Den internasjonale olympiske komité. Etter hvert innførte FN også en sportsboikott.
Først i 1977 ble det vedtatt en forpliktende våpenboikott i FNs sikkerhetsråd. En rekke land støttet etter hvert også opp med nasjonale forbud mot handel, og internasjonale aktører erklærte forbud mot samkvem med landet innen kultur, sport, forskning med mer. FN vedtok kulturboikott i 1985.
Viktig var ikke minst den amerikanske Kongressens forbud mot all kommersiell handel med apartheidregimet fra 1987. Bak den endelige beslutningen om boikott stod flere tiår med internasjonal mobilisering og strategisk arbeid fra den internasjonale antiapartheidbevegelsen.
Norsk boikott?
På norsk side hadde boikott stor støtte i sivilsamfunnet. Men selv om vi innførte sanksjoner fra 80-tallet var det ingen andre som transporterte mer olje til landet enn norske redere. Elkems smelteverk var avhengig av sørafrikansk manganmalm og importen derfra fortsatte.
Apartheidstaten var dessuten et viktig marked for fiskehermetikken på Vestlandet.
Norge ønsket heller ikke å risikere de diplomatiske forbindelsene til Sør-Afrika. For hvis disse skulle kuttes ville det bli vanskelig å kanalisere støtte inn til den demokratiske opposisjonen. Andre land gjorde tilsvarende vurderinger.
Liten økonomisk effekt
Alt i alt hadde de internasjonale økonomiske sanksjonene beskjeden økonomisk virkning overfor apartheidstaten. Handelsstrømmene til landet dabbet ikke av med boikott. Den økonomiske veksten økte etter at sanksjonene ble innført. Ikke minst fikk en del hvite sørafrikanere tilgang til billig kapital ettersom utlendinger måtte trekke ut investeringene sine.
Da banken Barclay måtte selge seg ut i 1986, overtok for eksempel banken Anglo American til en billig penge. Våpensalg fortsatte også fra en rekke vestlige land, norske redere fraktet olje til landet og norske sardiner var fortsatt til salgs.
Samtidig måtte progressive krefter som samarbeidet med svarte sørafrikanere i mange tilfeller kutte kontakten. De internasjonale sanksjonene ble ellers fulgt av oppsving for høyresiden i Sør-Afrika, mange oppsigelser og kraftigere undertrykking av intern opposisjon.
Andre former for boikott
Kulturell, sportslig og akademisk boikott var trolig mer vellykket enn den økonomiske. Denne hadde bygd seg opp fra 70- og 80-tallet og ganske raskt fått betydelig oppmerksomhet.
Med unntak av Israel og enkelte artister, som Frank Sinatra og Cliff Richards, ville ingen ha noe med Sør-Afrika å gjøre, invitere sør-afrikanere til arrangementer eller besøke landet.
Og hver gang de få som brøt boikotten hadde kontakt med landet ble det arrangert store motdemonstrasjoner og antiapartheidbevegelsen vokste.
Samtidig fikk Little Steven med seg Bruce Springsteen, Miles Davis, Bob Dylan og mange flere i Artister Mot Apartheid som ikke ville spille i Sør-Afrika. Hver av deres utspill og konserter ga også oppmerksomhet til kampen.
Den akademiske boikotten skapte kanskje færre overskrifter enn både den kulturelle og sportslige boikotten, men bidro til å bygge ytterligere press. Alt i alt ga dette ikke bare jevnlig oppmerksomhet til kampen mot apartheid, det bidro også til å bygge antiapartheidbevegelsen. I tillegg bevisstgjorde det hvite sør-afrikanere om at de måtte endre politikken sin hvis de hadde lyst til å delta på internasjonale stevner, konserter, kongresser og kulturarenaer.
Finanssektorens avgjørende rolle
Den internasjonale sektoren, som kanskje hadde størst innflytelse over apartheidregimet, var finanssektoren med de internasjonale bankene og låneinstitusjonene. Finanssektoren var ikke omfattet av sanksjonene, men bankene syntes Sør-Afrika var et risikabelt land å ha lånt ut pengene sine til.
Når de krevde lånene sine tilbakebetalt så man reformvilje i Sør-Afrika. Og når enkelte store banker trakk seg ut på slutten av 80 tallet på grunn av den uforutsigbare politiske situasjonen, førte gjeldskrise til valutasammenbrudd, kapitalflukt og høy inflasjon, som igjen ble noe av bakgrunnen for forhandlingene fram mot demokrati.
Forutsetninger for at sanksjoner lyktes
Koblingen mellom internasjonale kampanjer og tiltenkte resultater er ikke alltid like klar. Selv om de internasjonale økonomiske sanksjonene hadde blandede resultater inne i Sør-Afrika, bidro de tungt til å bygge en samlet nasjonal og internasjonal motstandsbevegelse mot apartheid.
Boikottbevegelsen ga også politiske verktøy, pressmidler og politiske våpen til den interne opposisjonen. Akkurat dette synliggjør trolig også en viktig forutsetning for at sanksjoner skal lykkes: at det finnes en internt godt organisert motstandskamp.
For den sørafrikanske antiapartheidbevegelsen var dette ett av flere virkemidler i en bred mobilisering: geriljakamp, intern streikebølge og internasjonalt press skulle samlet bringe apartheidregjeringen på knærne. Og selv om de internasjonale sanksjonene i begynnelsen ble møtt med hardnet undertrykkelse overfor den interne opposisjonen, fikk motstandsbevegelsen her et forhandlingskort overfor regjeringen: det var nemlig de som satt med eierskap til sanksjonene.
Hva kan vi lære?
For de som tror på læring fra historien, er ikke budskapet fra Sør-Afrika nødvendigvis å droppe sanksjoner, men å redusere søkelyset på generell handelsboikott og isteden satse bevisst på utviklingen av målrettede sanksjoner på områder som er strategisk viktig for målgruppen, samtidig som man bruker sportslig, kulturell og akademisk boikott som langsiktig virkemiddel for bevisstgjøring og oppmerksomhet om saken. I tilfellet Israel ville man da for eksempel sett på teknologiselskaper, elektronikk, våpen og bosettervarer samtidig som man valgte ut spesifikke sportsstevner, konferanser og konserter som har strategisk og symbolsk betydning der.
I Sør-Afrika, som andre steder, ble det også tydelig hvordan ytre press burde brukes i kombinasjon med både dialog og forhandlinger samt med styrking av det interne sivilsamfunnet.
Sør-Afrika-historien lærte oss nemlig kanskje først og fremst verdien av en sterk organisert opposisjon og av byggingen av en folkelig bevegelse. Forutsetningene for vellykket boikott og for demokratisering er langt på vei de samme: en intern folkelig bevegelse som kan mobiliseres og øve press på autoritære regimer.
Det er samvirket mellom disse, nemlig mellom sanksjoner og pressmidler, intern organisering og dialog, som blir viktigst framover også i Midtøsten.
Sunniva Kvamsdal Sveen
Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.