Internasjonal fagbevegelse i motvind

Liv Tørres

Leder for Internasjonal avdeling i LO

Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.

Vi i LO har akkurat kommet tilbake fra et styremøte i sammenslutningen av internasjonale fagbevegelser, ITUC.

ITUC har nærmere 200 millioner medlemmer og samler de såkalt uavhengige demokratiske landsorganisasjonene internasjonalt.

Bredden er stor. Her er de store tyske, amerikanske, indiske og nordiske landsorganisasjonene. Her er også de mange små. De svake og de sterke. De som forhandler med arbeidsgiversiden og de som er politisk topptunge. De som kommer ut av tette allianser med partiapparater i Øst-Europa og de som har etablert seg i opposisjon.

Denne gangen ble styremøtet arrangert i Brasil. Brasil mobiliserer tungt internasjonalt som vertskap for G20 i år, COP neste år og inviterte altså også nå styret i internasjonal fagbevegelse til Brasilia.

Her ble vi enige om felles politikk for rettferdig omstilling med mål om å redusere utslipp og skape nye grønne jobber. Det var unison enighet også om at fagbevegelsen skal være en fredsbevegelse og ikke hisse til polarisering og konflikt. Den overordnede kampanjen for demokrati og menneskerettigheter fikk tilsvarende sterk støtte.

Rettigheter innskrenkes

Det er ingen tvil om at det er krevende tider for fagbevegelsen internasjonalt. Faglige rettigheter innskrenkes i mange land. De fleste av oss lever i land hvor organisasjons og forhandlingsretten begrenses. Medlemstallene krymper, og fagbevegelsen står overfor enorm og økende opposisjon fra fiendtligsinnede regjeringer og arbeidsgivere.

I den internasjonale trepartsorganisasjonen for arbeidslivet ILO ser vi økende motstand fra arbeidsgivere som får energi fra høyrevinden vi ser en rekke steder. De samler seg mot fagbevegelsens krav om at streikeretten må sees som en av de såkalte kjernerettighetene i arbeidslivet.

Fagbevegelsen er ofte blant de første som blir undertrykt av autoritære ledere, både fordi vi gjerne har mange medlemmer, fordi vi krever demokrati og fordi vi har kollektive pressmidler i sentrale deler av økonomien. Et økende antall land følger også den «russiske modellen» med å karakterisere fagbevegelse som «uønsket» eller som «fremmede agenter».

Presset på streikeretten er en viktig del av utfordringene fagbevegelsen opplever, og nå i økende grad også i europeiske land. Den nordiske samarbeidsmodellen er i skvis også i våre naboland og hjemme er som kjent nå sjukelønna under press.

Noen lyspunkter finnes

I Sør-Korea har landsorganisasjonen KCTU stått i sentrum for store protester overfor presidenten med krav om at han måtte trekke seg etter forsøk på å undergrave arbeidstakernes rettigheter. Mobiliseringen ledet fram til at presidenten erklærte unntakstilstand, men måtte bøye av få timer senere og stilles nå for riksrett. 

I Tunisia blir en enerådende autoritær president også møtt med omfattende protester, kampvilje og motstandskraft fra fagbevegelsen. I en urolig region, har Ghana nettopp gjennomført et vellykket og fredelig presidentvalg. Landet har fått sin første kvinnelige visepresident, og fagbevegelsen engasjerte seg tungt for å sikre et ryddig valg.

En rekke andre seire må også nevnes. Den europeiske sammenslutningen ETUC jobbet hardt og vant gjennomslag for plattformarbeiderdirektivet som sikrer arbeidstakerstatus og antagelig de første reglene på globalt nivå om algoritmer på arbeidsplassen. Dette med sterk motstand fra arbeidsgiverne og bransjen.

I Sentral- og Øst-Europa har fagbevegelsen klart å kjempe fram lønnsøkninger for arbeidstakere i Romania, Polen, Tsjekkia, Estland og andre land. Samtidig har fagbevegelsen en rekke steder oppnådd resultater både når det gjelder likestilling og i programmer som har ført til mer samarbeid mellom arbeidsgivere og arbeidstakere.

Ni nye land har ratifisert ILO konvensjon 190 om vold mot kvinner på arbeidsplassen i år. To nye land har ratifisert Konvensjonen nr. 189 om anstendig arbeid for arbeidstakere i private hjem og Colombia har ratifisert ILO konvensjon 156 om like muligheter og behandling av kvinner og menn i arbeidslivet.

Av andre seiere fikk Foodpanda-sjåførene på Filippinene sin første tariffavtale. Sjåførene var tidligere frilansarbeidere, men har nå fått doblet lønn, halvert arbeidstid og bedre barselrettigheter. Hushjelper i Hong Kong har også fått økt minstelønn.

Vi kunne nevnt en rekke andre seiere, men det er ingen tvil om at fagbevegelsen slåss i motvind.

Ett skritt fram og to tilbake

Alt i alt er det ett skritt fram og to tilbake for fagbevegelsen. Og samtidig som mange møter store utfordringer på hjemmebane sliter den internasjonale fagbevegelsen også sentralt.

Engstelsen dreier seg om betydningen av svak økonomi grunnet lavere medlemstall. Den tvungne avgangen av tidligere generalsekretær Luca Visentini i 2023 på grunn av anklager om korrupsjon og mottak av kontanter fra Qatar slet på det interne samholdet. Suspensjonen av den russiske landsorganisasjonen FNPR etter støtten til Putins invasjon av Ukraina likeså.

Det er også bekymringer for at blokkdannelser med de såkalte BRICS-landene (Kina, India, Russland, Sør-Afrika og Brasil med flere) i spissen vil skape sprekker i det internasjonale samholdet. 

Og selv om de fleste av fagbevegelsene fra sør støtter palestinernes rettigheter og krever stopp på «doble standarder» internasjonalt, mobiliserer krigen i Midtøsten også støttespillere blant fagbevegelsene i nord.

Fagbevegelsen har imidlertid stått i krevende tider før. Og etter bruduljene knyttet til generalsekretærens avgang og russernes suspensjon, står den internasjonale fagbevegelsen tross alt tungt samlet med ny generalsekretær, et program vi står samlet bak og en enighet både om at vi vet hva vi har og at det kun er noen andre som vil vinne på splittelser.

Med andre ord, ikke så ulikt FNs generalforsamling, men med mer progressive ideer og litt mer rufsete klær.