Meninger:
Åpenhetsloven – en ren administrativ byrde uten reelt innhold?
Åpenhetsloven trådte i kraft i fjor, og ved utgangen av juni i år måtte alle større virksomheter for første gang offentliggjøre såkalte «aktsomhetsvurderinger» om menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold. Intensjonen er god, men i praksis medfører loven bare ny, komplisert og byrdefull rapportering for næringslivet og deler av frivillig sektor.
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Administrerende direktør i Regnskap Norge
Ved vårens inntog i år begynte større virksomheter som omfattes av åpenhetsloven å svette. Fristen nærmet seg og få visste hvordan de skulle følge den nye lovens krav til innrapportering.
En rekke konsulenthus brettet opp ermene og kurset næringslivet i såkalte «aktsomhetsvurderinger», som går ut på å kartlegge, forebygge, begrense og redegjøre for eksisterende og potensielle negative konsekvenser av en gitt virksomhet. Påvirkes for eksempel mennesker i og utenfor virksomheten negativt, gjennom at menneskerettigheter brytes og det ikke sørges for anstendige arbeidsforhold?
Men til tross for nye krav om aktsomhetsvurderinger og innrapporteringer, finnes det (fortsatt) ingen mal eller standard som virksomhetene kan ta i bruk. Derfor skjedde det uunngåelige. Da mai kom, blomstret norske virksomheters innbokser over av forskjellige rapporteringsskjemaer som på ulikt vis etterspurte informasjon om bærekraft og samfunnsansvar – flere sendt av gårde uten en reell analyse av risiko.
Og Forbrukertilsynet, som er tildelt oppgaven med å veilede og føre tilsyn med loven, har ikke fått ekstramidler for å ivareta disse nye oppgavene. Det betyr at loven har tredd i kraft uten at det i realiteten er ressurser for å sikre tilsyn og etterlevelse av regelverket.
Regnskap Norge frykter at åpenhetsloven ender som en sovende lov. Intensjonen er god, men de administrative byrdene har økt. Ingenting av dette gagner menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold.
Foreslår en «rapporteringshub»
Loven medfører komplisert rapportering for næringslivet og deler av frivillig sektor. Den er blitt en ren administrativ byrde uten reelt innhold – både for dem og deres leverandører. Det siste siden rapporteringsarbeidet innebærer at virksomheter kontakter egne leverandører for å få svar på spørsmål om samfunnsansvar og menneskerettigheter.
Myndighetene er opptatt av å utvikle effektive og digitale rapporteringsløsninger. Men det stikk motsatte skjer på dette området.
Vi etterlyser derfor én standard for rapportering. Uten dette opplever mange å måtte rapportere den samme informasjonen på mange forskjellige måter. Faren er at dette uthuler lovens intensjon og at den ender opp som spill for galleriet.
Etter vår oppfatning bør denne type rapportering i større grad koordineres. Én løsning er å etablere en rapporteringshub hos Brønnøysundregistrene som kan ivareta en-til-mange rapporteringer.
Hvem gjelder egentlig åpenhetsloven for?
Loven gjelder for større virksomheter, og med den i hånden kan hvem som helst kreve informasjon om hvordan en virksomhet håndterer faktiske og mulige negative konsekvenser avdekket i aktsomhetsvurderingene.
En virksomhet er i utgangspunktet omfattet av åpenhetsloven dersom denne er regnskapspliktig etter regnskapsloven.
Mange offentlige virksomheter er ikke regnskapspliktige og vil derfor ikke være omfattet av loven. Samtidig er loven ikke begrenset til virksomheter som driver næringsvirksomhet. Dermed kan for eksempel ideelle organisasjoner og enkeltpersonforetak være omfattet.
Store virksomheter plikter i dag å utarbeide en redegjørelse om samfunnsansvar, mens små virksomheter normalt ikke plikter å utarbeide en slik redegjørelse, med mindre den oppfyller to av følgende tre vilkår:
- salgsinntekt på 70 millioner kroner
- balansesum på 35 millioner kroner
- har i gjennomsnitt 50 årsverk i regnskapsåret
For øvrig skal «salgsinntekt» forstås som «inntekt» – slik at også frivillige organisasjoner som ikke selger varer eller tjenester, kan være omfattet av loven fordi de har inntekt.
Virksomheten må tilby varer og tjenester
For å omfattes av åpenhetsloven må virksomheten tilby varer eller tjenester, men dette er et aktivitetskrav.
Loven er dermed ikke begrenset til virksomheter som tilbyr dette i tradisjonell forstand. Begrepene «varer og tjenester» skal tolkes vidt, og omfatter all aktivitet som tilbys til en annen.
Virksomheter som utelukkende er passive oppfyller imidlertid ikke vilkåret om å tilby varer eller tjenester. Samtidig er det ikke krav om at varer eller tjenester må tilbys mot kompensasjon.
Ulike krav til aktsomhetsvurderinger
Aktsomhetsvurderingene skal utføres regelmessig og stå i forhold til virksomhetens størrelse, virksomhetens art, konteksten den befinner seg i, og alvorlighetsgraden av og sannsynligheten for negative konsekvenser for grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold.
Virksomhetene skal også legge til grunn en såkalt risikobasert tilnærming. Dette innebærer at arbeidet en virksomhet iverksetter i aktsomhetsvurderingen, bør samsvare med alvorlighetsgraden og sannsynligheten til den negative påvirkningen.
Når sannsynligheten og alvorlighetsgraden er høy, vil det kreve mer omfattende aktsomhetsvurderinger.
Forbrukertilsynet fører tilsyn, eller?
Forbrukertilsynet skal veilede om og føre tilsyn med åpenhetsloven. I første fase sier tilsynet selv at veiledning vil være hovedprioriteten. Samtidig har de i denne omgang ikke fått ekstramidler for å ivareta disse nye oppgavene. Det betyr at loven har tredd i kraft uten at det i realiteten er ressurser for å sikre tilsyn og etterlevelse av regelverket.
Regnskap Norge frykter at åpenhetsloven ender som en sovende lov. Intensjonen er god, men de administrative byrdene har økt. Ingenting av dette gagner menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold.
Sunniva Kvamsdal Sveen
Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.