Når Afrika er i endring, kan ikke regjeringen fortsette som før

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Heidi Sandvand Hegertun

Generalsekretær i Misjonsalliansen

Regjeringen la frem sin nye Afrika-strategi mandag denne uken. I samtale med Panorama fremhevet utenriksminister Barth Eide endringene i den nye strategien sammenlignet med den forrige fra 2008. 

Det er likevel ikke like lett å se de store endringene i en strategi som skal favne så bredt – og samtidig har formulert, i beste fall, utydelige mål.

Det er ikke nytt at klima- og energiarbeidet er viktigere enn «Olje for utvikling» i vårt Afrika-engasjement. Det er heller ikke nytt at Norge må jobbe målrettet for å øke private investeringer på kontinentet.

At de lanserer en strategi for en helhetlig innsats i Afrika, er både bra og viktig. Fordi, som de skriver: «Norges forhold til mange afrikanske land handler i dag om en bredde av interesser».

Nettopp derfor hadde vi også forventet at en Afrika-strategi definerte en ny tilnærming for Norge der utgangspunktet og rammen for engasjement og dialog er vår gjensidige interesse i samarbeid og partnerskap.

En strategi uten ambisjoner?

En strategi blir heller ikke hverken god eller tydelig når den skal favne så vidt som denne, og især ikke når målene den fremsetter er så lite konkrete. 

Regjeringen skal «styrke», «videreføre» og «fortsette» sitt engasjement og innsats ovenfor Afrika. Men hva vil Regjeringen?

Regjeringen synes for eksempel å se seg fornøyd med kun å påpeke at andelen av total norsk bistand som var øremerket til Afrika utgjorde 17 prosent, eller 10,2 milliarder kroner, i 2023.

Mener regjeringen at dette er en rimelig andel av norsk bistand – til kontinentet med høyest andel fattige i verden? Eller kunne strategien tydeliggjort en ambisjon om å øke støtten i takt med utviklingsutfordringene på kontinentet? Eller i det minste at regjeringen vil fortsette å prioritere et høyt nivå på bistanden til Afrika?

Hvor er Gud i Afrika-strategien?

Det er nok ikke til å komme forbi at vi bistandsfolk leser en ny Afrika-strategi slik opposisjonspolitikere leser en ny budsjettproposisjon: På leting etter hva som mangler. Likevel, det er oppsiktsvekkende at religion ikke omtales én gang i dette 28 siders dokumentet, når vi snakker om et kontinent der religionen spiller en så sentral rolle i hverdagslivet og for samfunnsutviklingen.

I Afrika er det fortsatt slik at flertallet av befolkningen heller går til kirken eller moskeen, enn til lokale myndigheter, når de har problemer.

Religion og trosbaserte aktører kan ha en sentral rolle i å fremme utvikling og demokrati – eller også det motsatte. Når regjeringen hverken nevner eller anerkjenne denne dimensjonen i en helhetlig strategi, mangler de nettopp den kontekstforståelsen de selv løfter frem som avgjørende i møtet med kontinentet.

Et paradigmeskifte som uteblir

Når vi leser regjeringens nye strategi, er det etterlatte inntrykket hva vi kan gjøre for Afrika – og ikke hva Afrika kan gjøre for oss. 

Nettopp fordi Regjeringen så tydelig understreker likeverd og partnerskap i relasjonen til Afrika, hadde vi forventet en langt tydeligere penn som anerkjenner den gjensidige avhengigheten i relasjonen mellom Afrika og Norge.

Tankesmien Carnegie Endowment for International Peace kom i sommer ut med rapporten Why Europe needs Africa. Carnegie skriver at Afrikas befolkning under 25 år i 2017 utgjorde mer enn hele Europas befolkning til sammen, og at i 2050 vil Afrika ha lagt 796 millioner mennesker til arbeidsstyrken, mens Europas aldrende befolkning (fra 16 til 74 år), vil reduseres med 156 millioner. Med disse tallene viser Carnegie effektivt at også Europa, og Norge, trenger Afrika.

En ny Afrika-strategi kunne bidratt til å snu fortellingen om et Afrika som holdes tilbake av en rekke utfordringer – og et Vesten som gjerne ivrer etter å definere løsningene på problemene. Strategien kunne tydeliggjort hvordan et reelt, likeverdig partnerskap med Afrika fordrer endring i hvem som skal definere Afrikas behov – og hvordan vi best løser dem.

Det holder ikke å skrive at «Norge i vår politikk legger vekt på lokalt ledet utvikling». Vi må gjøre noe annerledes.

Hvis Regjeringen virkelig ønsker at Norge skal gå foran for å løfte Afrikas stemme som premissleverandør for egen utvikling, må de sette langt tydelige mål som definerer en retning for dette, og samtidig åpent anerkjenne at det heller ikke er uten dilemmaer å gi fra seg makt.

Fra strategi til handling

Hvordan Afrika utvikler seg vil ha stor betydning for Norge, og Norge, om enn et lite land i verdenssammenheng kan spille en avgjørende rolle i denne utviklingen, både innenfor næringslivssamarbeid, internasjonalt samarbeid og demokrati – og lokalt ledet utviklingssamarbeid. 

Når Afrika er i endring – som faktisk er første setning i denne strategien, holder det ikke å fortsette som før.

Den nye strategien bidrar i beste fall til å bekrefte Norges engasjement på viktige områder ovenfor Afrika. I verste fall er den en oppramsing av selvfølgeligheter, som ikke gir retning, og heller ikke forandrer vår måte å forholde oss til dette mangfoldige kontinentet på. 

La oss håpe handlingsplanen gjør det strategien ikke gjør: setter tydelige mål og prioriteringer på kort og lengre sikt slik at vi faktisk kan måle om vi når dem.

Sunniva Kvamsdal Sveen

Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.