Rapport fra en kontantutdeler

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Hver måned betaler jeg 16 personer på den sørafrikanske landsbygda et beløp. Personene er alle i den samme sosioøkonomiske gruppa som mange kontantbistandsmottakere: fattige og «unemployables» – altså personer som ikke får jobb i den formelle økonomien, fordi de mangler utdanning, ferdigheter og erfaring.

Jeg betaler disse månedlige beløpene fordi jeg eier en bedrift som kjøper håndverkstjenester fra to kooperativer. Håndverkerne jobber altså for pengene de mottar, og sånn sett er det ikke kontantoverføring per se. Men effektene av overføringene er mye de samme.

Årsaken til at håndverkerne er organiserte i kooperativer skyldes sørafrikanske myndigheter. De mente at arbeidsledigheten og fattigdommen skulle løses gjennom slik organisering. Kooperativene ble støttet med oppstartskapital og ymse kurs i offentlig regi – og så var det bare å sette i gang: åpne bankkonto, få støtten utbetalt og dernest ville fattige folk selv skape arbeidsplassene som skulle få dem ut av fattigdommen.

Fasiten på disse initiativene er rimelig nedslående. De aller fleste av kooperativene har ikke overlevd, og fattigdommen har ikke gått ned i Sør-Afrika. Tvert imot.

Til grunn for sørafrikanske myndigheters begeistring for kooperativer lå en tro på at det blant fattige er uforløste gründer-evner som bare trengtes å stimuleres litt, så vil det blomstre og gro et eller annet som gjør dem mindre fattige. At de ville løfte seg selv ut av fattigdommen når de selv får hånda på rattet med hensyn til hva pengene skal brukes til.

Kontantoverføringer i Sør-Afrika

Noe av den samme tilnærmingen karakteriserer den norske debatten om kontantoverføringer. Det er ikke måte på hvordan kontantene skal utløse entreprenørskap og gründervirksomhet.

Etter å ha observert dette på nært hold over tid, kan jeg rapportere at ikke finnes flere gründere blant fattige på den sørafrikanske landsbygda enn det er blant nordmenn flest: De aller fleste ønsker ikke å drive sin egen bedrift og jobbe til alle døgnets tider.

Det samme gjelder de 16 håndverkerne. De ønsker å jobbe et visst antall timer om dagen. De ønsker en forutsigbar inntekt, og de ønsker å ha fri i helgene.

De 16 håndverkerne får altså penger hver måned, men de får penger fra to kilder. Den ene kilden er det sørafrikanske velferdssystemet, der husholdninger uten lønnsinntekt får overført Child Grant, Disability Grant og Old Age Grant – der de to siste er de mest ettertraktede, med cirka 1200 kroner utbetalt i måneden.

I tillegg har regjeringen videreført en støtteordning til fattige husholdninger, introdusert under koronapandemien. En husholdning på fem, bestående av én pensjonist, én voksen og tre barn, får dermed cirka 2200 kroner utbetalt i måneden.

De 16 håndverkerne får i tillegg penger fra håndverksproduksjonen, som en inntektskilde nummer to. Sånn sett er de langt bedre stilt enn de aller fleste av sine naboer, som nesten uten unntak kun lever på overføringene fra staten.

Løser det fattigdomsproblemene?

Men har håndverkerne dermed klatret opp fra fattigdomsbunnen? Svaret er nei.

Det er mange årsaker til det, og jeg skal nevne noen av de mest sannsynlige her.

En av grunnene er at den uformelle økonomien er gjennomført råtten. Det lurer lånehaier rundt et hvert hjørne med mafia-liknende systemer for lån og tilbakebetaling. Den rystende Marikana-massakren i 2012, der 34 gruvearbeidere ble skutt og drept av sørafrikansk politi, hadde sitt opphav i en streik for høyere lønn. En av de viktigste grunnene til lønnskravene var nettopp svært høye renter fra lånehaiene. Gruvearbeiderne var nedtynget av gjeld som de aldri kom seg ut av.

Det stadig økende økonomiske gapet mellom fattige og ikke-fattige er en annen grunn. Kalle Moene beskriver dette gjennom gnier-indeksen, der Sør-Afrika nå er det landet i verden der myndighetene er mest gjerrige overfor sine fattige, og det til tross for velferdssystemet. Folk får penger, men det hjelper ikke i den sosiale mobiliteten.

Kvaliteten på utdanningen er en annen årsak. Når jeg spør håndverkerne hva de ønsker seg mest, er det ikke mer penger i og for seg, men muligheter til god og relevant utdanning for barna – noe de ofte ikke får på de lokale offentlige skolene. Nylig ble tall for leseferdigheter blant sørafrikanske tiåringer lagt frem: Bare 18 prosent av dem kan faktisk lese, til tross for at de har gått på skole siden de var seks år.

Kontantoverføringene endrer heller ikke at helsetjenestene i disse landsbyene er nærmest ikke-eksisterende. Ei heller at maten som de kan kjøpe bidrar til feilernæring og kostholdsrelaterte sykdommer. I de to håndverkslandsbyene er cola billigere enn vann.

Har kontantene likevel en funksjon?

Men har disse månedlige overføringene, tross alt dette, vært nyttige? Ja, selvfølgelig har de det.

Folk bruker pengene stort sett fornuftig, og så koster de på seg litt ekstra til jul – akkurat som de fleste nordmenn. Dessuten er jeg av den oppfatning at alle mennesker burde ha en sikret minimumsinntekt. Når vi nå en gang lever i en pengebasert markedsøkonomi, så bør alle innbyggerne i den økonomien ha en slags tilgang til dette markedet. Det handler om menneskeverd.

Men at kontantoverføringer i seg selv reduserer fattigdom i Afrika, det tviler jeg på.

Sunniva Kvamsdal Sveen

Jeg er debattjournalist i Bistandsaktuelt. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.