Hun er eneste øyelege for over én million mennesker

Det lukter sterkt av desinfiseringsmiddel i operasjonssalen. Fra en radio strømmer reggaerytmer ut i rommet. Første pasient i dag er en kvinne på 60 år. Hun skal opereres for grå stær.

To sykepleiere assisterer doktor Gladys Atto (35) idet hun foretar et fint kutt i øyet på pasienten. I løpet av et kvarters tid har kvinnen fått en ny klar linse og Atto kan ta imot neste pasient.

Venterommet ved øyeavdelingen ved sykehuset i Moroto, helt nordøst i Uganda, er fullt av pasienter som venter på operasjon. Mange av dem kommer langveis fra i håp om å få hjelp av øyelegen. De siste tre ukene har Atto reist i Karamoja-regionen for å utføre undersøkelser og operasjoner. Avstandene mellom landsbyene er store, så Atto og teamet hennes velger hver uke ut et distrikt der de hjelper mennesker med å få synet tilbake. På en vanlig arbeidsdag utfører hun rundt 20 operasjoner.

Mange mangler kunnskap og tilgang til medisiner, understreker den 35 år gamle legen.

– Det er ikke uvanlig at folk fra landsbyene forsøker å kurere smertefulle øyeinfeksjoner med rare urteblandinger. Det er en vanlig oppfatning at øyesykdommer kan oppstå som følge av at noen kaster et ondt blikk på noen. De vet ikke om det finnes noen kur eller hjelp å få, sier Atto når Panorama møter henne på sykehuset i Moroto.

Én lege på en million mennesker

Rundt fire millioner mennesker i Uganda er svaksynte, og mer enn 80 000 er blinde, ifølge organisasjonen Seva Foundation. Den vanligste årsaken til blindhet i det østafrikanske landet er grå stær, som kan korrigeres med enkel kirurgi.

Med færre enn 40 praktiserende øyeleger på 47 millioner innbyggere er behandling likevel utenfor rekkevidde i mange av lokalsamfunnene. Den avsidesliggende Karamoja-regionen er et sted de færreste reiser frivillig.

Regionen i det nordøstlige Uganda preges av blodige konflikter om verdifullt kveg. Ekstrem fattigdom og jakten på mineraler har forårsaket alvorlige landkonflikter, korrupsjonsskandaler og tap av menneskeliv. Til tross for innsatsen til en rekke bistandsorganisasjoner gjennom flere tiår er det lite som blir bedre for befolkningen her. Graden av underernæring er den høyeste i landet og kun 25 prosent av befolkningen kan lese og skrive.

Da Atto valgte å flytte til Moroto i 2018 som den første og eneste øyelegen i regionen, hevet mange øyebrynene. Kollegaer spør stadig hvorfor hun har valgt å være i en region der det ikke finnes noen fremtid.

– Folk flest velger å jobbe i byene og ser ingen fremtid på et sted som Karamoja. Men jeg tenker motsatt. Å bidra til å endre folks liv og å hjelpe fattige og minoriteter er det eneste som betyr noe for meg, sier hun.

Barndomsdrøm ble til virkelighet

Den unge øyelegen ble født og vokste opp i den nordugandiske byen Gulu på slutten av 1980-tallet, da krigen mot geriljagruppen Herrens motstandshær (LRA) herjet for fullt.

Foreldrene hennes drømte om å gi barna universitetsutdannelse og motiverte Atto og søsknene til å ta studiene seriøst. Som barn drømte hun om å bli lege, men å komme inn på medisinstudiet i Uganda er ekstremt vanskelig. Det er enorm konkurranse og det er vanskelig selv for de flinkeste elevene å komme inn.

– Å fullføre studiet var absolutt ingen selvfølge. Jeg er dårlig i matte og jeg skjønte heller ikke hvordan jeg skulle skaffe penger til de enorme skoleutgiftene. På mirakuløst vis klarte jeg både matematikkeksamenene og fikk sikret støtte gjennom hele utdanningen, sier Atto og smiler.

Hun fikk innvilget støtte fra State House i Uganda til å fullføre medisinstudiet. Etter hvert fikk hun praksisplass ved sykehuset i Gulu. Hverdagen var tøff og hun ble virkelig satt på prøve, forteller hun.

– Jeg møtte stadig pasienter med dødelige kroniske sykdommer og det gjorde meg deprimert. Å jobbe hver eneste dag med visshet om at innsatsen din ikke kan redde liv, var utrolig tungt, sier hun i dag.

Blodige konflikter

Da hun vokste opp, fantes det bare én eneste øyelege som ga håp til folk i hele Nord-Uganda. Den store mangelen på øyeleger i landet gjorde at Atto skjønte tidlig hva hun ville bruke utdannelsen sin til. Da hun søkte på et utdanningsstipend via organisasjonen Sight Savers, valgte hun å bli utstasjonert i Karamoja.

7000 øyeoperasjoner senere er hun fortsatt her og har ingen planer om å flytte – til tross for den krevende hverdagen.

Regionen er fortsatt preget av en rekke konflikter og mange mister livet i kamper hver eneste måned.

– Kvegraidene er blodige og folk i landsbyene frykter for livet. Jeg har besøkt landsbyer hvor kvinner og barn er blitt drept i hjemmene sine. Selvsagt er jeg redd når jeg drar ut, men jeg må jo utføre jobben min, sier Atto.

- Daglig kamp om livet

Etter fem år i Karamoja har mange fått opp øynene for øyehelse, men av flere grunner er det ikke en prioritet for de fleste.

– Jeg føler ofte at jeg mister håpet og at all energi jeg gir til forebygging og helsetiltak, ikke har noen effekt. Folk kan ikke prioritere helse når det ikke finnes mat. Folk i Karamoja fører en kamp for å overleve dagen og morgendagen, for her er det ingen selvfølge, sier hun.

Å jobbe alene uten kollegaer er et ensomt liv, men den praktiske erfaringen hun får, er uvurdelig, ifølge henne selv. I en fattig region med mangel på ressurser møter hun stadig på utfordringer. En av dem er øyeinfeksjonen trakom, som er den vanligste årsaken til blindhet. Enkelte steder hun besøker, har majoriteten av barn og kvinner trakom, og ingen aner at det finnes en kur mot sykdommen.

Vant prestisjefylt pris

En kvinne i politiuniform kommer inn på øyeavdelingen ved sykehuset i Moroto. Hun har med seg to pasienter fra et fengsel i nærheten. Atto sitt ambisiøse mål om å gi et tilbud til alle har ført til at hun nå også behandler pasienter fra fengsler og andre institusjoner.

– Mine kollegaer spør stadig hvor lenge jeg har tenkt til å bli, og jeg aner ikke hva jeg skal svare. Hvis jeg drar herfra, får ikke menneskene her hjelp. Jeg er deres eneste håp og det er den vissheten som motiverer meg gjennom arbeidsdagene, sier hun.

Nå jobber Atto med å få andre øyespesialister til Karamoja. Hun har en twitterkonto som er blitt populær og mange inspireres av oppdateringene hennes fra steder folk flest aldri har besøkt.

Hvor enn hun går, sørger hun for å snakke om hvor stolt hun er av jobben sin. Hun håper det skal ha effekt å vise folk hvor fantastisk Karamoja-regionen er. Sakte, men sikkert begynner folk nå å få opp øyene for innsatsen hennes. I fjor vant hun den prestisjetunge prisen «Josephine Nambooze Women in Medicine».

– Jeg elsker Karamoja og menneskene her. Forlater jeg Karamoja nå, vil alt jeg har skapt, forvitre. Jeg kan ikke svikte folk og ta fra dem håpet, sier Atto.