Risikerer å bli forgiftet og drept – fortsetter likevel homokampen i Uganda

– Det hender jeg sulter meg selv når jeg deltar på møter. Personer som jobber med lhbtiq+-spørsmål, er tidligere forsøkt forgiftet, og aktivister er spesielt utsatt, forteller den ugandiske menneskerettighetsaktivisten Pepe Julian Onziema.

Panorama møter ham etter at han har deltatt på et møte mellom Norad og lhbtiq+-forkjempere fra Uganda, Kenya, Ghana og Sør-Afrika, invitert til Norge av Fri – foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold. Rettighetsforkjemperne forteller at mens regnbueflaggene har vært heist i Oslos gater, har Uganda godkjent antihomoloven med dødsstraff for homofile. Svært strenge lover er også på vei i Kenya og Ghana.

– Jeg ser meg konstant over skulderen og må hele tiden oppdatere sikkerhetsplanen min, inkludert hvordan jeg ser ut, jobber, hvem jeg møter og hvor jeg spiser, sier Onziema.

Han forteller at sikkerhetstiltakene ikke bare er for ham selv, men også for å beskytte andre i miljøet.

– Jeg er til en viss grad mer privilegert enn andre lhbtiq+-personer når det gjelder sikkerhet fordi folk, medier og ambassader kjenner meg. Men jeg sier ikke når jeg skal et sted, bruker ikke Google Maps og deler ikke posisjonen min.

«De er de neste som må dø»

Onziema har vunnet en rekke internasjonale priser for arbeidet sitt for menneskerettigheter. Det har også organisasjonen Sexual Minorities Uganda (SMUG) – som Onziema jobbet for og som ble stengt ned av landets myndigheter i fjor.

SMUG vant blant annet den norske Raftoprisen i 2011, samme år som Onziemas kollega og venn David Kato ble drept.

– Etter at Kato ble drept, mottok vi trusler om at jeg og en annen kollega ville bli de neste. Selv i begravelsen til Kato sa noen: «De er de neste som må dø.»

På grunn av drapstruslene ble Onziema evakuert til Nederland.

– Jeg måtte evakueres raskt. Kommer vi i samme situasjon igjen, må jeg dra.

– En del lhbtiq+-personer har flyktet fra Uganda også i år på grunn av den nye antihomoloven med dødsstraff for flere «homofile handlinger». Er det noe du vurderer?

– For første gang i løpet av de 20 årene jeg har jobbet med dette, har jeg vurdert å flykte. Men det må være på et punkt der jeg føler at jeg ikke lenger kan gjøre jobben min som menneskerettighetsforkjemper fra hjemlandet, svarer Onziema.

Én av åtte bak viktig begjæring

Onziema er én av åtte personer bak en begjæring som ber landets grunnlovsdomstol om å annullere loven som ble godkjent av presidenten i slutten av mai. Han var også blant dem som begjærte at en lignende lov som kom i 2014, skulle bli annullert, noe den ble få måneder etter at den ble godkjent.

Men slikt arbeid kan være farlig.

Å «promotere eller oppmuntre til homofili» kan føre til opptil 20 års fengsel, ifølge den nye antihomoloven. Det gjør at selv ugandere som støtter skeive, ikke tør å ta til orde for skeives rettigheter. Og Onziema forteller at folk man trodde var venner, plutselig har vendt ryggen til denne våren.

– Allerede da parlamentet diskuterte lovforslaget i mars, begynte folk å angripe det skeive miljøet selv om lovforslaget ikke var godkjent, sier han, og fortsetter:

– Noen har sagt: «Jeg vil ikke lenger ha noe med deg å gjøre. Jeg håper du tilgir meg fordi jeg ikke vil havne i fengsel», og andre: «La oss rense Uganda fra all homofili ved å kvitte oss med aktivisme, og dem de tror de er.»

Onziema mener likevel ikke at Uganda er et homofobisk land, men at innbyggerne er blitt gradvis radikalisert i løpet av mange år der svært konservative amerikanske misjonærer har vært i Uganda.

Redd for smitteeffekt

Linda Mafu i Det globale fondet og selv mor til en homofil gutt skrev tidligere denne våren kronikken «There is nothing un-African about being gay. Museveni’s bigotry will cost lives» i The Guardian, der hun fryktet at en epidemi av homofobi ville skylle over Øst-Afrika om Ugandas president Museveni godkjente loven.

Onziema tror derimot at den nå godkjente loven i Uganda kan skape ringvirkninger langt utover Øst-Afrika.

– Loven påvirker nabolandet Kenya, der et lignende lovforslag er under behandling for å «beskytte familieverdier». Men også i Ghana, på motsatt side av kontinentet, diskuteres en lignende lov, forteller han.

Lovforslaget i Ghana

Alt som skjer i Øst-Afrika, reflekteres på en eller annen måte i Vest-Afrika, mener Ebenezer Peegah i organisasjonen Rightify Ghana, som gir støtte til lhbtiq+-personer og dokumenterer overgrep og menneskerettighetsbrudd i Ghana. 

– Informasjon om straffene i Uganda spres nå i Ghanas mainstream-medier og i sosiale medier. Og vi har folk som ber om lignende straffer mot skeive i Ghana, inkludert dødsstraff, forteller Peegah, som også er i Oslo i forbindelse med Pride.

Forhold mellom personer med samme kjønn har vært ulovlig i Ghana siden kolonitiden. Men et betydelig strengere lovforslag enn det eksisterende lovverket har vært under behandling i Ghanas parlament helt siden juni 2021.

– Det har aldri vært noe problem at to menn eller to kvinner holder hender i Ghana. Men om lovforslaget vedtas, kan slike handlinger betraktes som å vise homofil kjærlighet i offentligheten, noe som kan bety at alle plutselig kan anklages for å være lhbtiq+.

Forslaget sier også at personer som enten vet om eller mistenker at noen er skeiv, har plikt til å angi vedkommende. Det fremmer også «konverteringsterapi».

– Det å være skeiv blir sett på som unormalt, som en sykdom du må behandles for. Og du må endre legningen eller kjønnsidentiteten din for å bli «normal». Men slik konverteringsterapi vil kvele oss og føre til flere selvmord og til at flere rømmer landet, tror Peegah.

En rapport viste hvordan lovforslaget har skapt et utrygt miljø for lhbtiq+-personer i Ghana, der skeive har opplevd alvorlige menneskerettighetsbrudd, inkludert voldtekt, fysisk vold og vilkårlig fengsling mens forslaget har vært oppe til behandling i parlamentet.

– Lovforslaget begrenser også ytringsfriheten og pressefriheten, sier Peegah, og viser til at loven vil gjøre det vanskelig for journalister å skrive om skeive og forby skeive organisasjoner og finansieringen av dem.

Mens Ghana i en årrekke er blitt sett på som ett av de beste landene i Vest-Afrika når det gjelder demokrati og rettigheter, falt landet 30 plasser på pressefrihetsindeksen til Reporter Without Borders i 2022, og Civicus rangerte i år sivilsamfunnets handlingsrom som hindret.