Sør-Afrikas nye virkelighet

Håpefulle snakker om det kommende parlamentsvalget som en ny sjanse for landets demokrati – et nytt 1994. I fattige townships har imidlertid mange mistet troen på den fremtiden de en gang ble lovet.

Lyset har forsvunnet i Soweto, en township i Johannesburg. Lyktestolpene, som av uforklarlige årsaker har strålt med solen hele dagen, har nå gått i svart med mørkets frembrudd. Det samme har huslampene og alt annet som er avhengig av den haltende strømforsyningen.

Over oss lyser stjernene som om vi var i en landsby. Den begrensede lysforurensningen er en av Sowetos mest romantiske egenskaper, men for de fleste lokale overskygges stjernehimmelens sjarm av problemene som følger med de hyppige strømbruddene.

– Det er en fast del av våre liv, så vi er nødt til å planlegge etter det. Folk kan bli veldig frustrerte når strømmen går uten at de forventer det, sier 24 år gamle Arabela Chilwane.

Hun har bodd i Soweto, Sør-Afrikas største township, hele livet. 

Det er første gang på fire uker at strømmen går, og det er uvanlig. Sist gang det gikk så lang tid uten strømbrudd var for over seks år siden. 

Ifølge det nasjonale kraftselskapet, Eskom, har forbedringer på landets kraftverk endelig trådt i kraft, noe som har økt kapasiteten i strømnettet. I Soweto er det få som kjøper den forklaringen.

– Alle vet at det bare er strøm nå fordi det snart er valg. Det er sørafrikansk politikk for nybegynnere. Så snart valget er overstått, er vi tilbake til daglige strømbrudd, sier Chilwane, som til daglig jobber i et internasjonalt konsulentselskap.

Denne kvelden tennes lampene igjen allerede tre kvarter etter at strømmen gikk. Det møtes med et dempet «yey» med sarkastiske undertoner. Det er underforstått at det ikke burde være noe å juble over.

Regjeringspartiet African National Congress (ANC) vil nok imidlertid være glad for at det ikke var verre. De jevnlige strømbruddene har de siste årene tæret kraftig på støtten til partiet og kan påvirke parlamentsvalget 29. mai.

– Strømbruddene er en viktig faktor, sier Hajra Omarjee, politisk redaktør for avisen Business Live.

– I 2021 var det strømbrudd før lokalvalget, og ANC hadde sitt verste valg noensinne. Særlig i områder som Soweto, hvor de offentlige tjenestene har vært forferdelige, har folk holdt seg vekk fra urnene, og det har skadet ANC, sier hun.

Noen steder i Soweto falt støtten til ANC med over 80 prosent. For få år siden var det utenkelig at folk her ikke ville stemme på den gamle frihetsbevegelsen, hvis historie er uløselig knyttet til den ikoniske townshipen.

Det var i Soweto at ANC og allierte grupper undertegnet sitt Freedom Charter i 1955, som fastla grunnprinsippene for et nytt Sør-Afrika uten rasediskriminering. Det var Soweto-opprøret i 1976 som igangsatte bølgen av sivil ulydighet i landet som varte frem til avskaffelsen av apartheidstaten. 

Frihetskjemperen og folkelederen Nelson Rolihlahla Mandela hadde adresse her inntil apartheidregimet sendte ham ut på en øy i 27 år, og det var også i Soweto han talte til folket to dager etter sin løslatelse i 1990. 

Da ANCs "frie" Sør-Afrika ble det første afrikanske landet til å arrangere VM i fotball, var det på Orlando Stadium i Soweto at Siphiwe Tshabalala skåret turneringens først mål ved å banke ballen opp i krysset fra kanten av feltet – et mål mange fortsatt minnes.

En del av forklaringen på den fallende populariteten som ANC opplever nå, finnes derfor i Soweto. Det er en historie om hvordan partiet, som en gang ble sett på som selve symbolet på frihetskampen, i dag forbindes med korrupsjon, inkompetanse og kleptokrati. Og hvordan de velgerbastionene som har sikret partiet makten gjennom årtier, nå kan ende opp med å svekke det.

Ny politisk virkelighet

30 år etter avskaffelsen av apartheid og innføringen av demokrati står Sør-Afrika på terskelen til et nytt kapittel i landets politiske historie. 

Mye tyder på at ANC vil miste sitt absolutte flertall i parlamentet for første gang siden Nelson Mandela ble valgt til president 27. april 1994.

De mest troverdige meningsmålingene, som imidlertid sjelden er veldig pålitelige i disse traktene, anslår at partiet vil få 40 prosent av stemmene. Det ville være et dramatisk fall fra de godt 57 prosentene som ANC oppnådde i 2019, partiets dårligste parlamentsvalg til nå. 

I et land som i vid utstrekning har fungert som en ettpartistat siden starten på apartheid i 1948, kan det være starten på en tektonisk endring i landets politiske landskap.

– Valget i 2024 er like viktig som valget i 1994 … reelt sett en folkeavstemning om landets fremtid, skriver journalistene Adriaan Basson og Qaanitah Hunter i boken Who Will Rule South Africa.

Det er en oppfatning som går igjen blant mange av landets journalister, akademikere, politikere, aktivister og andre engasjerte.

Parallellen kan virke påfallende – 1994 var tross alt året da det nye og demokratiske Sør-Afrika ble født. Men fremstillingen vitner om at landet befinner seg i et «kritisk øyeblikk» preget av økende arbeidsløshet, ulikhet og fattigdom, forklarer Qaanitah Hunter, som er politisk redaktør for nettmediet News24.

– ANC har styrt i tre tiår, og nå er det en reell mulighet for at de vil miste sitt flertall. Det vil endre Sør-Afrikas politiske landskap, potensielt i mange år frem.

Hvor omfattende det politiske jordskjelvet ender med å bli, avhenger først og fremst av hvor dype sprekkene i støtten til ANC viser seg å være. Forskjellen mellom 45 prosent og 40 prosent anses som enorm. 

Med en støtte i de høye førtiprosenter vil den sittende presidenten, Cyril Ramaphosa, sannsynligvis kunne danne en koalisjon med et par mindre partier. Med et resultat nærmere 40 prosent vil ANC bli tvunget til harde forhandlinger med et av de to nest største partiene.

På den ene siden står det historisk «hvite» og økonomisk liberale Democratic Alliance (DA). Det er utvilsomt den koalisjonen Sør-Afrikas økonomiske elite håper på, og DA menes også å være Cyril Ramaphosas foretrukne valg, til tross for stor intern motstand i ANC.

Alternativet er det radikale sosialistiske partiet Economic Freedom Fighters (EFF), som vil nasjonalisere gruvene og ekspropriere landbruksjord, ofte eid av velstående hvite bønder, uten å kompensere eierne. 

EFFs polemiske leder, Julius Malema, blir jevnlig anklaget for å oppmuntre til rasisme, ikke minst fordi han avslutter valgkampanjene med å synge «Kill the Boer! Shoot to kill!», en gammel protestsang rettet mot den afrikaans-talende hvite minoriteten.

ANC forventes å vinne stort i landdistriktene, unntatt i provinsen KwaZulu-Natal, hvor den skandaleombruste og korrupsjonsanklagede tidligere presidenten Jacob Zumas nye parti forventes å vinne innpass. 

Den store kampen vil derfor stå om de svarte velgerne i byene – hvorav mange ser ut til å ha mistet troen på at gode frihetskjempere også kan være gode politikere.

"Born Free" og gjennomsyret av apati

Det begynte bra. 

Etter Sør-Afrikas blodige overgang til demokrati falt kriminaliteten, og økonomien vokste. 

De internasjonale sanksjonene ble opphevet, og Sør-Afrika ble igjen invitert til internasjonale sportsbegivenheter. 

Rugbylandslaget The Springboks' triumf i VM i 1995 ble et symbol på forsoning og håp i «regnbuenasjonen». ANCs valgslagord fra 1994 «et bedre liv til alle» virket faktisk realistisk.

Verden forandret seg, og man kunne merke det, husker Mam Sonto. Vi sitter på plaststolene i fortausrestauranten hennes, hvor lunsjen består av frityrstekt kuhjerte og lever med pap, en matrett laget av maismel. 

Foran restauranten tar forbipasserende sats og hopper over en liten bekk som følger veikanten til den krysser gaten og fortsetter ned en grusvei.

– ANC har gjort mye her i Soweto. De bygde hus, det kom nye skoler, og det åpnet butikker, sier Mam Sonto. 

Hun tar en pause og ser ut på veien, der en mann kledd i svart med lue slentrer forbi, før hun legger til: 

– Den gang var vi veldig forventningsfulle.

På et tidspunkt endret dette seg, men Mam Sonto kan ikke helt huske når.

Journalistene Qaanitah Hunter og Adriaan Basson har et forslag: 18. desember 2007.

Det var dagen da ANC valgte Jacob Zuma til partipresident og dermed banet vei for at han kunne bli landets president i 2009.

Perioden da Zuma var president går i dag under navnet «the lost decade». Selv om Sør-Afrika aldri har vært fri for korrupsjonsskandaler, eksploderte omfanget under ANCs tidligere etterretningssjef. 

Lojale allierte ble plassert i så godt som alle betydningsfulle offentlige stillinger. Mens Sør-Afrikas BNP per innbygger økte med 25 prosent mellom 1993 og 2008, vokste økonomien under Zuma saktere enn befolkningen, samtidig som statsgjelden ble doblet.

Få eksempler er like beskrivende for ANCs korrupsjon – og Zumas rolle i den – som historien om Eskom, det statlige kraftselskapet. 

I 2001 ble Eskom kåret til verdens beste energiselskap av Financial Times etter noen år der strømnettet hadde blitt utvidet til millioner av hjem. Bare seks år senere var selskapet imidlertid nødt til å innføre systematiske strømbrudd, hovedsakelig på grunn av dårlig politisk planlegging. 

Enorme investeringer ble gjort for å rette opp problemene, men så kom Zuma, og Eskom ble et stort svart hull der selv kontraktene for te og sukker sies å ha vært preget av bedrageri og korrupsjon.

Under den nåværende presidenten Cyril Ramaphosa har strømbruddene fortsatt. 

Det samme har korrupsjonen, selv om mange observatører mener at Mandelas tidligere forhandlingsleder har et reelt ønske om å ta et oppgjør med den. 

Noen tilskriver det arven fra Jacob Zuma, hvis allierte fortsatt dominerer partiet. Andre ser det som et resultat av Ramaphosas svake lederskap og manglende politiske evner.

I takt med strømbruddene har håpet om en lysere fremtid i befolkningen avtatt.

Valgdeltakelsen, som i 1994 nådde 86 prosent, hadde i 2019 falt til 47 prosent. Ved lokalvalget i 2021 tok under en tredjedel av velgerne turen til urnene.

– Izandla ziyagezana, sier Nhlanhla, Mam Sontos sønn, som også er i restauranten.

Ordspråket er zulu for at den ene hånden vasker den andre. Eller: «Hvis du vil ha stemmen min, må du gjøre noe for den,» som Nhlanhla forklarer det.

Han har tatoveringer nedover armene og smykker i ørene. Han er 23 år gammel og tilhører dermed den såkalte «born free»-generasjonen. Så lenge Nhlanhla husker, har politikere i Sør-Afrika ikke gjort annet enn å stjele. 

Han peker på den lille bekken som renner langs veikanten.

– Det vannet der kommer fra kloakken. Ser du? Kloakkvann renner rett forbi restauranten vår, sier han og ler mens han rister på hodet. 

Så peker han på hullene i veien, som gjør gaten til en slags hinderløype for bilistene. 

– Hvorfor skal jeg stemme hvis det er hull i veien? spør han. 

– Hva hjelper det?

Økonomisk apartheid

– Soweto er full av kriminalitet. Det er mange som begår forbrytelser for å spise. Jeg kjenner selv noen av dem. Det er på grunn av fattigdom, sier Nqobizitha, som ikke ønsker å oppgi etternavnet sitt.

Han er 20 år gammel, og mens han snakker, vender han håndflatene oppover for å vise at han bare sier det som er åpenbart for alle. 

Det er lørdag ettermiddag, og Nqobizitha sitter med en liten gruppe kvinner og menn på hjørnet av en smal sidevei med rød grus. To menn drikker øl fra flasker som rommer 0,75 liter når de er fulle, men det har de ikke vært på en stund. 

Lenger nede langs sideveien, som strekker seg mellom to såkalte hosteller, sitter en gruppe menn og spiller terningspill.

De to hostellene er avlange bygninger som til forveksling likner kaserner. De ble bygget av apartheidregjeringen for mannlige migrantarbeidere fra landdistriktene. Arbeiderne fikk ikke bosette seg permanent eller ha med seg familiene sine – en del av en atskillelsespolitikk som skulle holde byområder hvite. 

I årene før 1994 ble hostellområdene episentre for fattigdom, vold og kriminalitet. Problemer som fortsatt ikke er løst. Uken etter Panoramas besøk er to personer blitt drept i området.

– På en måte bor vi ikke i post-apartheid-byer, fordi noen av strukturene fortsatt er de samme, sier Stephen de Beer, som leder Center for Faith and Community ved universitetet i Pretoria og forsker på urban fattigdom.

Omtrent 98,5 prosent av Sowetos to millioner innbyggere er svarte. Mer enn fire av ti er arbeidsløse, og de som har jobb, må som regel pendle langt. Mange i Soweto forlater fortsatt sine egne barn for å ta seg av andres.

Totalt sett har ikke livet i Soweto blitt mye bedre de siste 30 årene, sier Marishane Chiloane, pensjonert fabrikkarbeider og livslang politisk aktivist som deltok i de sivile ulydighetene i Soweto under apartheid.

– Jeg rettferdiggjør ikke fortiden. Vi går ikke lenger gjennom dører som kun er for svarte. Vi kan bevege oss mer fritt rundt, og det er viktig, sier han. 

Chiloane lar setningene synke inn med alvorstunge pauser som gir en følelse av at ordene bygger på tiår med overveielser om hva verdighet betyr.

– Å være begrenset i forhold til hvor man kan bevege seg hen, er en forferdelig ting. Men livet er nesten det samme som før, fordi vi er ikke økonomisk frie, sier han.

Under besøket i Soweto uttrykker mange den samme frustrasjonen med et begrep som lokalt i Soweto virker til å være en utbredt forklaring på den daglige urettferdigheten: «økonomisk apartheid».

Ting har endret seg

Sør-Afrika er fortsatt et land med parallelle virkeligheter. Siden 1994 har antallet millionærer doblet seg og det samme har antallet mennesker som lever for under en dollar om dagen. De økende forskjellene har gjort regnbuenasjonen til verdens mest ulike land ifølge Verdensbanken. 

Og ulikheten har farger. Omtrent 64 prosent av landets svarte lever i fattigdom. Det samme gjør bare 1 prosent av landets hvite.

30 år etter slutten på apartheid stopper fem skolejenter leken sin og står i stillhet mens de analyserende blikkene deres hviler på Panoramas journalist idet jeg går nedover en boliggate i Soweto. 

Synet av hvite mennesker er så sjeldent her at selv de voksnes ansikter ofte bærer preg av undring når de får øye på meg. Fotografen, en hvit sørafrikaner som aldri har vært i Soweto før, unngår å avsløre for de lokale at de er fra samme land.

Man kan nesten tro at ting har stått stille siden apartheidtiden tok slutt. Det er ikke tilfelle. Selv i townships har det skjedd en viss gentrifisering, påpeker Stephan de Beer, fattigdomsforskeren. 

Noen av de 3,4 millioner svarte som har beveget seg opp i middelklassen siden 1994, bor for eksempel i noen av de mer velstående områdene i Soweto med toetasjes hus, rom til tenåringsbarna og varmt vann. Rundt Mandelas tidligere hus, nå et museum, er det i dag fullt av fancy barer.

Bortsett fra noen få utkantområder hvor blikkskurene står tett, er det meste av Soweto asfaltert, elektrifisert og har drikkevann i kranene, i hvert fall mesteparten av tiden. Det finnes sykehus, kjøpesentre og en universitetscampus.

Vi har en tendens til å glemme hva som faktisk har endret seg, sier Lyndon Barends, administrerende direktør i Arena Holdings, som driver flere av Sør-Afrikas største nyhetsmedier. 

Selv vokste han opp uten vann og strøm i Cape Flats, et fattig område i Cape Town.

– Det er selvsagt ting vi er skuffet over, men det har skjedd enorme endringer under ANC, sier direktøren på en rundtur i redaksjonsgangene i Johannesburg, hvor de fleste journalistene er svarte. 

– Det vi ser her, ville overhodet ikke vært mulig for 30 år siden, påpeker han.

På flere områder gjør Sør-Afrika det ganske bra. Landets domstoler er stort sett uavhengige. Sentralbanken er autonom og kompetent. Økonomien er Afrikas mest industrialiserte, og på Reportere uten grensers pressefrihetsindeks rangerer side om side med Vesteuropeiske land. Antallet svarte som fullfører videregående skole, stiger år etter år.

52 partier stiller til parlamentsvalget, som forventes å bli fritt og rettferdig. Selv om valgdeltakelsen har falt, valgte hundretusenvis av unge å registrere seg som nye velgere i begynnelsen av året. Arabela Chilwane var en av dem.

– For meg er det en forpliktelse. For mange har dødd i kampen for å gi meg en stemme til at jeg kan la den gå til spille, sier hun og fortsetter:

– Hvis den hjelper til med å ta litt makt fra ANC, kan jeg kanskje tillate meg å håpe på en lysere fremtid.