– Jeg blir redd hver gang det begynner å regne

Det begynner som en helt vanlig regnværsdag i den kenyanske hovedstaden Nairobi. At det høljer ned er ikke uvanlig i landet som har to regntider i løpet av et år. Men denne gangen stopper det ikke. Rundt midnatt vekker en mor barna sine og ber dem skynde seg av gårde til naboen som bor flere etasjer over dem i et leilighetsbygg like ved.

Fra vinduet ser de biler som flyter og de hører ropene fra elever i en skolebuss som er strandet på vei tilbake fra en ekskursjon. Men det er ingenting de kan gjøre for å hjelpe dem. Ingen får sove den natten. De er redde for at vannmassene skal fortsette å stige.

Når de kommer tilbake til huset sitt noen dager senere, er alt ødelagt. Veggene er dekket til av gjørme og maten de hadde handlet inn for den neste måneden, er ikke lenger spiselig.

Det er syv år siden nå, men frykten sitter ennå i, forteller Aqlila Alwy (21) når Bistandsaktuelt møter henne på FNs klimatoppmøte i Sharm el-Sheikh.

– Når disse katastrofene inntreffer, rammer de oss ikke bare der og da. De fortsetter å påvirke oss i årene som kommer. Å leve i konstant frykt for at det skal skje igjen, er den verste delen av å bli rammet av denne typen hendelser. Jeg er redd hver gang det begynner å regne, sier hun.

Den gangen var hun overbevist om at flommen var en straff fra Gud. Klimaendringer hadde hun aldri hørt om. Det var ikke før hun satt og scrollet gjennom sosiale medier i fjor at hun kom over et innlegg om klimakrisen.

– Det fanget oppmerksomheten min og jeg ble nysgjerrig og begynte å lese mer om det. Og vips, så er jeg her, forteller den relativt ferske klimaaktivisten.

– Vi kan ikke fortsette å tilpasse oss

Årets klimatoppmøte er det 27. i rekken og kalles gjerne «Afrikas COP». Ikke bare fordi det finner sted på det afrikanske kontinentet, men fordi det i år har vært et særlig fokus på å finne løsninger som kan hjelpe afrikanske land å møte klimaendringene.

Kontinentet står til sammen for mindre enn fire prosent av verdens CO2-utslipp. Likevel er den afrikanske befolkningen blant dem som betaler dyrest for klimaendringene.

De siste årene har flere afrikanske land opplevd naturkatastrofe etter naturkatastrofe. Dødelige flommer i Nigeria og Sør-Sudan, hyppigere sykloner i Mosambik, ekstrem tørke på Afrikas Horn, sult og ødelagte avlinger. For å nevne noen.

Derfor var det i forkant av årets møte knyttet store forventninger til temaet «tap og skade» – som det har «svirret rundt i over 30 år», ifølge FNs klimasjef Simon Stiell.

«Tap og skade» dreier seg i korte trekk om hvem som skal ta regningen for skaden klimaendringer har skapt og kommer til å skape. Sentralt i diskusjonen er hvorvidt rike land, som står for mesteparten av verdens utslipp, skal kompensere for ødeleggelser som følge av naturkatastrofer i fattige land.

– Det har vært ødeleggende å se hvordan klimakrisen påvirker landet vårt. De siste årene har vi sett en forferdelig tørke, tap av avlinger, husdyr og levebrød. Unge jenter må gå over ti kilometer for å hente en liten bøtte med vann. Det er hjerteskjærende å se barn droppe ut av skolen og dø av sult, sier Sumaiya Harunany, som også er fra Kenya.

32-åringen fra kystbyen Mombasa sluttet i jobben som barnehagelærer for tre år siden for å starte sin egen organisasjon. Hun er opptatt av å bekjempe klimakrisen med naturbaserte løsninger og jobber blant annet med å restaurere og konservere mangroveskog i hjemtraktene.

Mangrover, som er en skogtype man finner langs tropiske og subtropiske kyststrøk, er effektive i kampen mot klimaendringene. I tillegg til at de beskytter utsatte kystområder mot sykloner og flom, kan de lagre store mengder CO₂.

Harunany er glad for at tap og skade er blitt en del av agendaen på årets møte, men synes det burde vært aller høyeste prioritet.

– Vi kan ikke fortsette å tilpasse oss fattigdommen, døden og tapet av kultur som klimaendringene påfører lokalsamfunnene våre. Vi har ikke ressurser til det. Tiden for forhandlinger er over, det er på tide å handle nå, sier hun.

På klimatoppmøtet i København i 2009 lovet de rike landene å bidra med 100 milliarder dollar i året til klimafinansiering i fattige land innen 2020. Det målet har man foreløpig ikke nådd.

– Det er ingen som ber de rike landene om å kompensere for alt som har gått tapt, det er selvfølgelig umulig, men vi må kunne forvente at de holder løftene de gir. Det er vi som lider på grunn av klimakrisen de har skapt. Det er ikke rettferdig, mener Harunany.

De unges COP

Å sikre at stemmene til de fremtidige generasjonene blir hørt, har vært et uttalt mål for det egyptiske presidentskapet. For første gang i klimatoppmøtenes historie har barn og unge fått sin egen paviljong. Her er det de unge selv som setter agendaen.

Det er vanskelig å ikke få øye på den når man haster av gårde fra ett konferanseområde til et annet. Paviljongen ligger rett innenfor hovedinngangen til en av de enorme hallene som utgjør arenaen for årets COP. Når det ikke applauderes fra scenen, er det kø i espressobaren og engasjerte samtaler rundt kafébordene.

Til tross for at unge er blitt tildelt en egen møteplass, er det bare noen få som har fått mulighetene til å faktisk være en del av diskusjonene, ifølge Alwy. Hun mener man hadde gjort seg tjent med å inkludere flere stemmer og gi flere unge anledning til å dele sine meninger.

Men vel så viktig som det å fremme budskap og synspunkter på klimafinansiering og tap og skade, er det å bygge nettverk og bli kjent med aktivister fra andre deler av verden, forteller Alwy og Harunany.

Når Bistandsaktuelt følger de to inn på paviljongen, tar det ikke lang tid før begge sitter på gulvet og maler håndflatene gule sammen med noen de aldri har møtt. Håndavtrykkene skal på en plakat til en planlagt demonstrasjon senere samme dag.

Denne kulturen for idéutveksling, samhold og diskusjon savner de hjemme i Kenya. Der opplever de at klimaaktivisme er blitt en konkurranse.

– Da jeg begynte å engasjere meg for ett år siden, tok jeg kontakt med flere personer i håp om å lære mer og delta i prosjekter. Men ingen var villige til å hjelpe meg. De fleste vil ikke ta seg bryet å hjelpe en nykommer, sier Alwy.

Mange er mer opptatt av å vise at de gjør det bedre enn andre og at de har flere følgere i sosiale medier, hevder hun.

– De betrakter deg ikke som en person av interesse med mindre du har et stort antall følgere i sosiale medier eller har forbindelser som de kan dra nytte av.

Harunany forteller at da hun startet opp organisasjonen sin for tre år siden, henvendte hun seg til flere i håp om å få støtte til prosjektene sine. Kort tid senere opplevde hun at en mer «kjent» person fikk støtte fra de samme som hun hadde vært i kontakt med.

– Det er mange som stjeler ideer og presenterer dem som sine egne. Det har for eksempel hendt at noen har dukket opp for å delta og tatt bilder underveis, og så drar de tilbake til byene sine og fremstiller det som sine prosjekter. Det er veldig frustrerende. Men jeg kan ikke la denne frustrasjonen stoppe meg, jeg må bare fortsette å jobbe hardere, sier hun.

– Mange er blitt nektet å snakke

Mens noen lager plakater til kommende demonstrasjoner, er andre godt i gang med protestene. Idet man kommer inn på konferanseområdet etter at sikkerhetssjekk og registrering er unnagjort, blir man torsdag morgen møtt med rop om handling og påfølgende applaus.

Et titalls aktivister fra hele verden har samlet seg bak banneret «LOSS AND DAMAGE FINANCE NOW!» og er omringet av et samlet pressekorps og andre toppmøtedeltagere.

En av dem som roper at det er på tide å få på plass finansiering til tap og skade, er 29 år gamle Goodness Dickson fra Nigeria.

– Jeg er her for å oppfordre rike land til å handle på vegne av alle oss som rammes av utslippene deres, sier han.

Flommen som har rammet hjemlandet hans de siste månedene, er blant de dødeligste som er registrert i regionen, ifølge The Guardian. I Nigeria alene har mer enn 600 mennesker mistet livet og omtrent 1,5 millioner er fordrevet. I tillegg har det forårsaket store ødeleggelser for jordbruket, som landet er avhengig av.

En fersk studie har funnet at det kraftige regnet som forårsaket flommen, er 80 prosent mer sannsynlig på grunn av klimakrisen.

– Mange stemmer er blitt nektet å snakke her på COP27, men dette er Afrikas COP og jeg forventer at vi blir inkludert og hørt, sier Dickson.

Tidligere denne måneden var han selv en av dem som hadde vanskeligheter med å komme seg hit. Nå som han er her, snakker han for både lokalsamfunnet, hjemlandet, for Afrika og det globale sør, forteller han.

Årets arrangør Egypt er i forkant av møtet blitt beskyldt for å gjøre det vanskelig for klimaaktivister og sivilsamfunnsaktører å delta. Organisasjonen Global Witness skriver blant annet at «menneskerettighetsforkjempere, sivilsamfunnsorganisasjoner og uavhengige medier er blitt utsatt for nådeløse angrep i form av ubegrunnede kriminelle etterforskninger, vilkårlige interneringer, reiseforbud og andre restriktive tiltak».

Egyptiske myndigheter sa derimot at de ønsket fredelige demonstrasjoner velkommen og at de ville tilrettelegge for demonstrasjoner på egnede steder i nærheten av konferansen, ifølge nyhetsbyrået Reuters.

Hussein Baoumi i Amnesty International kaller oppførselen «teatralsk» og at det er «handlingen til en stat som ikke ønsker å tillate forsamlingsfrihet, men som heller ikke ønsker å bli tatt for å ikke tillate det».

– Kan få fatale konsekvenser

Små og større demonstrasjoner popper likevel opp med jevnlige mellomrom. Men en klimaaktivist som ikke ønsker å stå frem ved navn, forteller at de må passe på hva de skriver på plakatene og at de opererer innenfor strenge rammer. Det er likevel viktig å benytte de mulighetene man har, sier hun før hun løper av gårde med hendene fulle av fargerike tusjer.

Når en gjeng unge aktivister stiller seg opp i en lenke utenfor et av de største forhandlingsrommene på konferanseområdet i en stille demonstrasjon for fengslede miljøaktivister, er det ikke alle som tør å være med.

Et godt stykke bortenfor, godt gjemt for kameralinsene til oppmøtte journalister og tilskuere, står en klimaaktivist som ber oss bare skrive at hen er fra det globale sør. I frykt for represalier ønsker hen hverken stå frem med navn, alder, kjønn eller nasjonalitet.

– Der jeg kommer fra, er det ikke lov til å demonstrere eller ytre seg fritt. Om jeg blir avbildet i en demonstrasjon eller uttaler meg kritisk om hjemlandet eller kan kobles til noe som kan se ut som kritikk av myndighetene, kan det få fatale konsekvenser, ifølge hen selv.

Det gjelder også temaer som menneskerettigheter og demokrati, kan hen fortelle.

Hen begynte å engasjere seg i klimaspørsmålet som åtteåring etter å ha sett en tegneserie på nett. Etter det begynte hen å låne morens mobil for å lese mer om temaet.

Men som ung aktivist i det hen omtaler som et diktatur, er det mye man ikke får gjort. Da det hjelper å være på steder som dette og møte venner fra hele verden, og å være del av et globalt nettverk av likesinnede.

– Når man har en så viktig sak å kjempe for, må man gjøre det beste ut av omstendighetene. Jeg tror også samfunnet mitt kommer til å endre seg, men det kommer til å ta tid og jeg skal prøve å holde ut.

Ungdommen vs. Tvinnereim

Før klimatoppmøtet i Sharm el-Sheikh gikk av stabelen, gjentok regjeringen løftet om å doble støtten til klimafinansiering innen 2026. Innenfor de samme rammene ble det lovet tredoblet støtte til klimatilpasning.

Da Tvinnereim møtte ungdomsdelegater fra hele verden på det norske delegasjonskontoret i Sharm el-Sheikh forrige uke, ble utviklingsministeren utfordret på spørsmålet om tap og skade.

«Du vet at Norge og de nordiske landene har makt til å endre ting», sa en. «Alt Norge gjør her, kommer til å påvirke alle de andre landene som er her», sa en annen.

Tvinnereim svarte blant annet med å si at diskusjonen rundt tap og skade kommer til å bli vanskelig, og at hovedutfordringen handler om hvordan man skal formulere det.

En av aktivistene skyter inn at man i stedet for å kalle det «tap og skade» kan omtale det som «vinning og nytte».

Også de norske delegatene etterlyste et tydeligere politisk budskap og løfte om å nedskalere oljeproduksjonen for å nå klimamålene. «Det handler om menneskeliv», bebudet en.

– Jeg fikk noen ørefiker, men det skulle bare mangle, sier Tvinnereim til Bistandsaktuelt i etterkant av møtet.

Hun synes innspillene fra de unge var både tydelige og konstruktive, og sier at det er flere ting hun kommer til å følge opp. Blant annet hvordan man skal klare å kanalisere de enorme summene som nå bevilges til klimafinansiering og sørge for at de når frem til lokalsamfunnsnivå.

– Vår oppgave er å sørge for at de unge røstene og løsningsforslagene når helt opp til forhandlingsbordet.

Når Bistandsaktuelt spør om hvor Norge står i spørsmålet om tap og skade, svarer hun:

– Norges tydelige budskap er at vi må få finansiering på bordet for tap og skade, det mener jeg vi har forpliktet oss til. Og så er det formaliteter rundt hvordan dette skal gjøres som må diskuteres, og det er det reelle uenigheter om.

Samme gamle historie

Torsdag denne uken foreslo EUs klimasjef å opprette et særskilt fond som skal ta regningen for tap og skade som følge av klimaendringene i de fattigste og mest sårbare landene, ifølge NTB. Også klima- og miljøminister Espen Barth Eide har uttalt at han tror et slikt vedtak kan bli vedtatt.

Men detaljene gjenstår fortsatt. Når klimatoppmøtets siste offisielle dag går mot slutten, strides det fortsatt om tap og skade-spørsmålet og forhandlingene fortsetter inn i helgen.

Det er dermed en skuffet gjeng som er i ferd med å pakke kofferten og reise hjem fra Sharm el-Sheikh .

– Vi har hatt forhandlinger, møter og protester, men likevel sett en manglende vilje fra verdens ledere om å forplikte seg til finansiering av tap og skade. Unnskyldningen er kompleksiteten rundt hvem som skal ha rett til støtte og hvem som skal betale for det, sier Dickson i en tekstmelding.

Han skriver at han ikke er glad for måten COP27 avsluttes på.

– Det er vår fremtid som er blitt diskutert her. Verdens ledere må klare bedre.

Sumaiya Harunany sier at hun kom til klimatoppmøtet fylt av håp, men at hun dessverre drar hjem skuffet.

– Det er den samme gamle historien, hvem vet hvor mange flere COP-er som skal til for å få det vi fortjener. Samtidig blir klimakrisen verre og verre for hver dag, og fremtiden vår blir mer og mer katastrofal.

De to siste ukene har vært overveldende, forteller hun, men antar at det har å gjøre med at dette var hennes første COP.

Alwy beskriver på sin side sitt første COP som «fantastisk», og at hun er overrasket over hvordan klimaendringene påvirker så mange mennesker på ulike måter.

– Det er som en gift som sakte, men sikkert spiser verden vår. Jeg håper at dette klimatoppmøtet gjør en forskjell, for ingen fortjener å leve i konstant frykt for hvordan klimaendringene kommer til å ramme en neste gang, sier hun.