– Å redusere matsvinn er en enkel måte å få slutt på global sult

– Mange av samtalene vi har hatt om klimaendringer, har handlet om planeten og miljøet. Som for eksempel smeltende isbreer – noe som er bra fordi det er en reell bekymring. Men klimakrisen er også en sultkrise, sier Elizabeth Nyamayaro, spesialrådgiver for Verdens matvareprogram.

Er det én ting alle verdens mennesker er avhengige av, enten man er rik eller fattig, er det mat – og den maten må komme fra et sted, poengterer Nyamayaro når Bistandsaktuelt møter henne på klimatoppmøtet COP27 i Egypt.

Hun utdyper:

– Mat kommer fra gårds- og jordbruk. Når man rammes av tørke eller flom, ødelegger det for avlingene og man får ikke dyrket noe. Det fører til mangel i matforsyningen ikke bare for det lokalsamfunnet det gjelder, men for verden. Selvfølgelig blir det global sult, for hvor skal maten komme fra, sier Nyamayaro spørrende.

Spesialrådgiveren trekker frem Pakistan som det ferskeste eksempelet. I vår herjet en hetebølge som gikk hardt ut over avlingene. Så ble landet rammet av et kraftig monsunregn som førte til at en tredjedel av landarealet ble lagt under vann. Mer enn 1700 mistet livet som følge av vannmassene og over 20 millioner mennesker har behov for humanitær hjelp.

Nyamayaro mener industrilandene er heldige som fortsatt har forsyningskjedene intakt, men at det heller ikke der går ubemerket hen.

– Når jeg går på matbutikken min i USA, kommer halvparten av grønnsakene fra Mexico eller Honduras eller et annet sted. Så vi må faktisk bry oss om hva som skjer i disse regionene – for det som skjer i Zimbabwe, blir ikke i Zimbabwe. Det kommer til å påvirke oss alle.

Enkeltmennesket må ta ansvar

Vi produserer nok mat til å mette hele verdens befolkning , og vel så det. Likevel legger 828 millioner mennesker seg sultne hver dag fordi de ikke har tilgang til nok mat, ifølge Nyamayaro.

En viktig del av samtalen, sier hun, er hvordan man skal adressere ødelagte matsystemer.

– Vi vet at en tredjedel av tapet skjer på dyrket land og jordbruk. Vi vet også at enkeltpersoner har et stort ansvar fordi mye av matsvinnet skjer på kjøkkenet vårt. Vi kaster mer mat enn det vi trenger for å brødfø antall mennesker som er sultne.

Da Nyamayaro deltok på klimatoppmøtet i Egypt i november, var det viktig å kommunisere nettopp dette: Ja, man trenger at verdens ledere og privat sektor gjør sitt, men endringen skjer først når individer som deg og meg tar en beslutning om å gjøre ting riktig.

– Å redusere matsvinn er en enkel måte vi faktisk kan få slutt på global sult på.

Matsvinn og avfall står for åtte til ti prosent av verdens globale klimautslipp, ifølge FNs miljøprogram. Det betyr at dersom svinn og avfall fra mat var et land, ville det vært verdens tredje største utslipper.

– Maten du kaster i søppelbøtta, havner på et avfallsdeponi – eller søppelfylling om du vil. Når denne type avfall råtner, slipper det ut klimagasser som bidrar til klimaendringer, som igjen fører til høyere temperaturer og ekstremvær som tørke og flom, som igjen skaper uberegnelige værmønstre som gjør at et barn i Zimbabwe legger seg på tom mage, forklarer Nyamayaro.

I Norge har det siden 2009 vært forbudt å deponere matavfall og annet våtorganisk avfall fordi det blant annet fører til utslipp av klimagassen metan. I stedet håndteres avfallet i biogass- eller komposteringsanlegg, som bidrar til at klimagassutslippene reduseres, skriver Miljødirektoratet.

Likevel tilsvarer det årlige matsvinnet i Norge rundt 1,3 millioner tonn CO₂, ifølge en rapport fra Norsk institutt for bærekraftsforskning. Det er like mye som all innenriks flytrafikk i løpet av et år.

Rapporten viser også at vi i gjennomsnitt kaster 1,1 millioner kilo mat i søpla hver dag.

På spørsmål om hvorvidt det egentlig hjelper at man i Norge reduserer matsvinnet, er Nyamayaro tydelig: Det hjelper betydelig, svarer hun, og fortsetter:

– Vi vet at industriland er de største bidragsyterne til klimaendringer, så du er faktisk en del av problemet fordi vanen din, som virker liten for deg på ditt eget kjøkken i Norge, bidrar til det, sier Nyamayaro.

Hun understreker at det ikke handler om at man prøver å forårsake skade, men heller om uvitenhet.

– Det er viktig at enkeltpersoner blir obs på at små grep som virker ubetydelige for dem, faktisk kan få store konsekvenser på sikt.

Reddet av en skål med grøt

Selv om Nyamayaro i dag bor i New York og har en toppjobb i FN, har hun selv kjent klimaendringene på kroppen i ung alder. Som åtteåring i Zimbabwe på 1980-tallet opplevde hun at store deler av livsgrunnlaget ble tatt fra landsbyen hun vokste opp i som følge av langvarig tørke.

– Ikke bare tok det fra oss evnen til å brødfø oss selv da avlingene og husdyrene våre døde og elvene tørket opp. Det tok også fra oss verdigheten vår fordi vi plutselig ble avhengig av andre for å få tak i mat.

En skål med grøt ble livreddende da hun hadde gått i tre dager uten mat, forteller hun.

Selv om det var en katastrofal hendelse, forteller Nyamayaro at hun også lærte mye om motstandskraften i ulike samfunn – særlig afrikanske samfunn – som fortsatt prøvde å finne en måte å overleve på. Til tross for støtte fra bistandsorganisasjoner.

I dag jobber hun selv for de samfunnene som står i frontlinjen i kampen mot klimaendringene.

– Flere og flere samfunn må nå stole på humanitær bistand fordi vi har mislyktes som globalt samfunn med å redusere klimagassutslipp. Vi reagerer ikke raskt nok på tilpasning. Vi venter til katastrofen inntreffer og man plutselig står over en enda større humanitær krise.

Derfor er det viktig å fokusere på tilpasning og tidlig varsling, mener Nayamayaro.

– Da kan vi forberede lokalsamfunn. Til syvende og sist koster det mye mer å reparere og gjenopprette det som er ødelagt. Og noen ganger kan man ikke reparere. Det som er tapt, er tapt.

Hun er særlig opptatt av at man tenker på lokalsamfunn ikke bare som mottagere, men likeverdige partnere i arbeidet med å løse disse utfordringene.

– Vi har et ordtak som sier: «Det som er gjort for oss uten oss, er ikke for oss.» For selv den gangen hadde vi som afrikanere egne løsninger for det vi trengte. Den daglige utviklingen må handle om oss, og de må involvere oss.

Les også:

Her er verdens mest sultkritiske områder