Meninger:
Afrika, bare et offer? Slett ikke, også en pådriver
Narrativet om Afrika som et offer vil verken tjene kontinentet eller resten av verden i arbeidet med å hindre klimaendringene.
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Innholdssjef i Norwegian-African Business Association (NABA) og tidligere journalist i Financial Times og Bloomberg
Afrikanske land står i historisk sammenheng for mindre enn fire prosent av verdens globale klimautslipp. Samtidig veltes enorme utfordringer knyttet til klimaendringer over på de samme landene.
Ifølge Afrikabanken
(AfDB) anslås
kontinentet å tape inntil 15 prosent av sitt årlige bruttonasjonalprodukt (BNP)
på grunn av effektene av klimaendringene, og total BNP kan innen 2050 bli redusert med
30 prosent. Det finnes
mange flere tall som dette, som understreker alvorlighetsgraden av problemet – ikke minst konsekvensene for blant annet matsikkerheten, migrasjon og konflikter.
Evnen til å håndtere klimautfordringene vil avhenge av tilgangen på teknologi, infrastruktur og finansiering til klimatilpasning og utslippsreduksjon – eller mangelen på det samme.
Rike lands ansvar
Under FNs klimatoppmøte COP27 hører vi i disse dager gjentatt et argument om rike lands moralske plikt for å bidra til å reparere de tap og skader som klimaendringer allerede har påført utviklingsland. Det hevdes også av mange at dette er den eneste måten klimaendringene kan håndteres på.
Etisk sett er det vanskelig å argumentere mot dette, og det er heller ikke vår hensikt med dette innlegget.
Det er også sant at kontinentet har et sterkt behov for ytterligere finansiering for å kunne reagere effektivt.
Finansieringsgapet er også økene, ifølge en ny rapport fra FNs miljøprogram, som advarer om at internasjonale finansieringsstrømmer til utviklingsland allerede er fem til ti ganger mindre enn det estimerte behovet på 160–340 milliarder dollar innen 2030.
Men betyr dette at Afrika bare er et offer i kampen mot klimaendringene? Et offer uten evne til å iverksette effektive mottiltak? Nei.
Afrika som pådriver for endring
For det første, har det afrikanske kontinentet et enormt potensial for bærekraftig og fornybar energi. Alt fra vindkraft, solenergi, til grønt hydrogen og vannkraft.
Vi ser gode eksempler på dette allerede i dag. Verdens største solkraftverk, Ouarzazate Solar Power Station, med en kapasitet på 510 MW ble ferdig bygget i Marokko i 2016. Kenya produserer allerede mer enn 90 prosent av energien sin fra fornybare energikilder, med et mål om å nå 100 prosent innen slutten av dette tiåret.
Ifølge Det Internasjonale Energibyrået (IEA) kan Afrika produsere 5 000 megatonn hydrogen i året, som tilsvarer dagens globale energiforsyning. Egypt samarbeider med norske Scatec om en grønn ammoniakkfabrikk med en total investering på fem milliarder dollar.
Det haster med å drive den fornybare agendaen fremover. Aktører som Afrikabanken (AfDB) og Africa Finance Corporation (AFC) har dette høyt på sin agenda, og denne uken på COP27 ble blant annet initiativet Africa Carbon Markets Initiative lansert med mål om å skalere opp kontinentets deltakelse i frivillige karbonmarkeder.
Det finnes mange gode prosjekter og eksempler – poenget er at afrikanske land like godt kan være en pådriver for handling og endring, som et offer for klimaendringer.
Det er fortsatt mye arbeid som gjenstår for å utnytte dette potensialet. Regulering og politiske rammer må forbedres, infrastruktur må utvikles og finansiering må skaleres opp.
Dette må gjennomføres med støtte fra et globalt næringsliv, industriland og andre internasjonale aktører. Ikke som veldedighet, men i partnerskap og basert på en forståelse av mulighetene det afrikanske kontinentet representerer.
Dette er nok lettere sagt enn gjort, men et fortsatt narrativ om Afrika som et offer vil verken tjene kontinentet eller resten av verden i arbeidet med å hindre klimaendringene.
Jeg er debattjournalist i Bistandsaktuelt. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.
