– Systemet fremstår som helt sykt når man kartlegger pengebruken

– Jeg er overrasket over hvor lite effektivt det internasjonale bistandssystemet egentlig er, sier Kevin Watkins, gjesteprofessor ved London School of Economics (LSE).

Watkins er en tungvekter. Han har vært direktør i Save the Children UK og i den britiske tenketanken Overseas Development Institute (ODI). Han har jobbet som forskningsleder i Oxfam, og hatt redaktøransvar for FNs Human Development Report, for å nevne noe. 

Tross den ramsalte kritikken, er han ikke i mot bistand. Men etter å ha gransket bransjen med lupe i arbeidet med rapporten Financing the fight against poverty and hunger, mener han behovet for mye bedre koordinering mellom ulike bistandsaktører og -givere er stort.

– Systemet fremstår helt sykt når man kartlegger pengebruken. For eksempel har FNs barnefond et eget fond for underernæring, og Verdensbanken huser minst tre ulike fond for å håndtere underernæring. Til sammen finnes minst 10 ulike ernæringsfond i internasjonal bistand, men de koordinerer ikke innsatsen seg i mellom, forteller Watkins. 

– Trenger vi virkelig 10 ulike fond for å bekjempe sult? spør han og svarer selv:

– Om du hadde presentert en slik fragmentert «produksjonslinje» for noen i næringslivet, ville tilbakemeldingen sannsynligvis vært at du kommer til å gå konkurs, sier Watkins.

– Menneskehetens to store svøper

Det er altså en erfaren analytiker som har dykket inn i krevende spørsmål om hvordan innsatsen mot sult og fattigdom kan finansieres. Og det trengs.

For det Kevin Watkins omtaler som en «donor malaise» har bidratt til at FN-mål 1 og 2 – å utrydde ekstrem fattigdom og eliminere sult innen 2030 – er helt ute av kurs.

Watkins og teamet av rapportforfattere, anslår at rundt 600 millioner mennesker vil leve i ekstrem fattigdom når vi skriver 2030, samt at det vil være like mange underernærte barn som i 2015 – dét året FNs medlemsland vedtok bærekraftmålene.

– Null sult og fravær av ekstrem fattigdom er forutsetninger for å lykkes med FN-målene. For når et barn lever med sult, vil det heller ikke kunne tilegne seg kunnskap. Om barnet ikke får utdanning, vil det heller ikke unnslippe fattigdom. Og når barnet vokser opp, stifter familie og får egne barn, er sannsynligheten stor for at også dette barnet vil leve i fattigdom. Du får en overføring av fattigdom fra en generasjon til den neste. 

Når du har disse tilbakeslagene – på matsikkerhet og tilgang til rent vann, på utdanning og muligheter til jobb – gir det en multiplikatoreffekt, mener Watkins. 

Han påpeker at det er en rekke bakenforliggende årsaker til at FN-målene ikke vil nås innen fristen i 2030, som kriger og konflikter, ettervirkninger av koronapandemien, en presset verdensøkonomi og at mange afrikanske land står midt i en gjeldskrise.

Men det handler også om politisk vilje, mener han: 

– For vi har hatt utallige finansieringskonferanser, men de rike landene har egentlig aldri backet bærekraftmålene med nok penger, sier Watkins.

– Faktisk veldig enkelt

– FNs generalsekretær har advart om at bærekraftmålene kan bli en «epitaph», et gravskrift, men er du fortsatt optimistisk for at sult og ekstrem fattigdom kan bekjempes?

– Jeg er ikke spesielt optimistisk til at det skal skje innen 2030. Alle strategiske mål må kunne bestå to tester. Først «ambisjonstesten», der man spør seg om dette virkelig er noe man vil kjempe for, så «lattertesten» – om det du prøver på i det hele tatt er mulig. 

Flere av bærekraftmålene består ikke lattertesten, mener Watkins: 

– Utdanningsmålet var for eksempel uoppnåelig fra dag én, og er egentlig en fornærmelse mot barna det omhandler. Fattigdomsmålet var sannsynligvis oppnåelig, men er dessverre blitt uoppnåelig. Men dét betyr ikke at vi skal gi opp. Jeg tror dette er tiden for å doble innsatsen – for nå vet vi hvor og hvordan den må innrettes.

Professoren har uttalt at dersom han skulle designe et system for at det skulle mislykkes, ville han sett til bistanden for inspirasjon. Vi spør ham hva som egentlig er problemet.

– Det er faktisk veldig enkelt. De siste ti, femten årene har giverne i økende grad lagt pengene sine i tematiske fond. Noen av disse fondene er plassert i Verdensbanken, noen i FN-systemet, mens andre er uavhengige, som Vaksinealliansen Gavi og Det globale fondet. Alle disse fondene gjør et viktig arbeid hver for seg, men når man summerer opp innsatsen, ender du med noe som er mindre enn alle bestanddelene, sier Watkins.

Den ærlige historien

Teamet bak ODI-rapporten fremholder at «systemet» gjør at myndigheter i fattigere land må forhandle med flere titalls bistandsaktører, at det gjør transaksjonskostnadene høye, og argumenterer for at tiden er inne for å tenke nytt om innrettingen av internasjonal bistand. Rapportforfatterne peker også på viktigheten av å finansiere bærekraftmål 1 og 2, og argumenterer for at det vil skape ringvirkninger på tvers av FN-målene.

– Rapporten fremhever omfanget av underfinansiering og hvor lite effektivt systemet er for å finansiere arbeid mot sult og fattigdom. Vi underbygger dette med data som beskriver hvor mye bistand som er i kategorien små-skala og prosjektbasert – mens det som egentlig trengs er storstilt, forutsigbar støtte gjennom nasjonale budsjetter. Også prøver vi å fremheve noen av alternativene som er tilgjengelige for å styrke systemet.

Når Panorama møter Watkins etter et seminar arrangert av tenketanken Langsikt, peker han spesielt på én mekanisme han mener kan vise til gode resultater: International Development Association (IDA) – Verdensbankens helt egne bank for de fattigste landene.

Nær 50 land bidrar med penger og finansielle garantier slik at IDA kan bistå fattige land. Summen av utlån og gavebistand gjennom IDA har, ifølge evalueringer, vist seg å være mer enn tre ganger støtten giverlandene bidrar med. Og som Panorama omtalte i går, jobber IDA som en bank og bruker den offensive investeringsstrategien «leveraging», der man bruker lånte penger for å øke den potensielle avkastningen på en investering.

– Når giverne sender penger til et fattig land eller et tematisk fond, havner ofte under 80 prosent av midlene der de burde, blant annet grunnet administrasjonskostnader. IDAs modell er annerledes: For hver dollar inn, får du 3,5 dollar ut, sier Watkins.

LSE-professoren mener IDA er én løsning for å utrydde sult og ekstrem fattigdom.

– IDA har finansielle muskler og en modell som leverer resultater. Dersom man vil bekjempe fattigdom og ha valuta for pengene, bør man gi mer bistand til det mest effektive verktøyet vi har i internasjonal bistand i dag, sier Watkins.

Han påpeker at det er mange ting folk i rike land tar for gitt. 

– Trygdesystemer som fanger oss når vi faller, om vi blir syke eller arbeidsledige. Og dersom barnet ditt blir sykt, kan du dra på legevakten og få hjelp. Om et barn i DR Kongo får lungebetennelse, er det høy risiko for at barnet dør grunnet mangel på antibiotika.

Watkins sier bistandsbransjen må fortelle ærligere i historier om bistandens styrker og svakheter. Han mener dét kan bidra til folkelig oppslutning om fattigdomsbekjempelse, og peker på IDA som et et godt eksempel på et resultatbasert redskap som kan endre liv.

– Dette er høyrisiko-investeringer, i land med svak kapasitet og korrupsjon, der barn sulter og ikke vil unnslippe fattigdom bare fordi de får en skoleplass. Vi bør ikke fortelle at bistanden vil forandre livene til millioner, men at den blir forvaltet på måter som kommer til å gjøre en forskjell for noen av klodens mest sårbare. Vi må rett og slett være mer nyanserte, både om bistandens begrensninger og muligheter, sier Watkins.

Systemiske problemer, integrerte svar

Den gang professoren selv ledet en hjelpeorganisasjon, fikk han verdifull innsikt i noen av utfordringene ved bistandsfinansiering. Ved Save The Childrens landkontor i Somalia satt nemlig et team på 15 personer som utelukkende jobbet med å sikre finansiering.

– Det er ikke utypisk at store organisasjoner som jobber med humanitær bistand har to-tre dusin ansatte på landkontoret som utelukkende jobber med å mobilisere tilskudd, mens krisen utspiller seg. Det man egentlig trenger er langsiktig finansiering, fordi sårbare befolkninger trenger et sikkerhetsnett. For du kan ikke rekonstruere et utdannings- eller et helsesystem med ett-årig støtte. Slik internasjonal bistand nå er innrettet, er små-skala finansiering den eneste måten å sikre drift, sier Watkins.

Han påpeker at han ikke vil sette frivillige organisasjoner opp mot multilaterale aktører, at begge trengs, og at begge har både styrker og svakheter.

Les også:

Hvordan skal kampen mot sult og fattigdom egentlig finansieres?

– Gode hjelpeorganisasjoner har evne til å nå deler av verden som er krevende for multilaterale utviklingsbank-lignende institusjoner. I Redd Barna hadde vi store programmer i land som Jemen, Somalia og Afghanistan – og jeg hadde ansatte som forhandlet med Taliban om jenters tilgang til utdanning. Denslags vil de multilaterale aktørene i liten grad gjøre. Det er mye i bistandsarkitekturen som må fikses, men frivillige organisasjoner kommer til å spille en viktig rolle også i fremtiden, sier LSE-professoren.

Han forteller at han under arbeidet med rapporten også ble overrasket av hvordan bistanden prioriteres, at den ikke nødvendigvis når de som trenger den mest:

– For eksempel utgjør småbønder og fattige på landsbygda rundt 80 prosent av de som lever på mindre enn 2,15 dollar om dagen. Men bare 20 prosent av midlene til fattigdomsbekjempelse går direkte til denne gruppen, mennesker som kunne hatt gode muligheter til å jobbe seg ut av fattigdom, dersom det ble satset mer på infrastruktur, vanningssystemer eller mikrokreditt, sier Watkins.

Han mener mangel på helhetstenkning har bidratt til at flere av bærekraftmålene ikke vil nås, og eksemplifiserer med at 250 millioner barn i skolealder ikke har tilgang nok mat.

– Hvorfor ikke få på plass et globalt skolemat-program? spør han retorisk.

– Folk som jobber med utdanning snakker uavbrutt om læreplaner og lærere, om bøker og skolebygg. Samtidig sitter mange barn sultne i klasserommet. Om man sender barn sultne på skolen og heller ikke kan regne med at de spiser i løpet av dagen, er det vanskelig å se for seg at de skal lære noe. Enhver forelder forstår at helse og utdanning ikke eksisterer i separate bokser. Du trenger integrerte løsninger. Og det bringer oss tilbake IDA, fordi det er en mekanisme som har integrerte svar på systemiske problemer.