Gjelder norsk støtte til folkeretten også afghanske kvinner?

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentenes egne.

Fereshta Abbasi

Afghanistan-forsker i Human Rights Watch

Torunn Wimpelmann

Forskningsleder ved Chr. Michelsens Institutt

I det siste har Norge markert seg som en sterk forkjemper av folkeretten, også i internasjonale medier.

Eksempelvis skrev Andreas Motzfeldt Kravik, statssekretær i UD, tidligere i år en svært ambisiøs kronikk i Al Jazeera om viktigheten av å unngå dobbeltmoral i utenrikspolitikken. Dersom vi skal oppnå virkelig trygghet, krever det at vi arbeider for at folkeretten respekteres. Dette må gjøres konsekvent og uavhengig av vestlige interesser, i Midtøsten så vel som i Ukraina, skriver han.

Kronikken understreker at en varig tilnærming til internasjonal lov er sentralt i norsk utenrikspolitikk, og noe andre land bør la seg inspirere av.

I mange tilfeller er det riktig at Norge har gått i front for å fremme folkeretten. Men ikke når det gjelder afghanske kvinner. På dette feltet risikerer Norge selv å bli beskyldt for dobbeltmoral.

Ulik linje i Sudan, Gaza og Afghanistan

I FNs menneskerettighetsråd i Genève har Norge ledet arbeidet for å sikre at de ansvarlige for internasjonale forbrytelser i Sudan og Sør-Sudan stilles til ansvar og for at kinesiske forbrytelser mot menneskeheten i Xinjiang-provinsen adresseres.

Norge har vært tydelig i fordømmelsen av forbrytelsene som har funnet sted i krigføringen mellom Israel og Hamas, og gjentatte ganger oppfordret Israel til å samarbeide med den internasjonale domstolen, hvor det pågår en sak mot dem for folkemord.

I Afghanistan, hvor kvinner blir utsatt for stadig økende forfølgelse, har Norge tilsynelatende lagt seg på en mer forsiktig linje.

Her har ikke nøkkelordet vært folkeretten, men dialog. I januar 2022 la Norge til rette for at Taliban fikk møte vestlige diplomater i Europa for første gang.

Situasjonen for afghanske kvinner

Siden Taliban grep makten i august 2021 har afghanske kvinner blitt utsatt for kjønnsbasert undertrykkelse av en stadig mer ekstrem karakter.

Bortsett fra i helsesektoren og i grunnskolen, forbys kvinner å jobbe i nesten alle yrker. Etter 6. klasse er de utestengt fra formell skolegang og utdannelse. De kan ikke drive med idrett eller oppholde seg i parker, på treningsstudioer eller hos frisøren. Kvinner kan ikke reise, eller en gang bruke offentlig transport, uten å være ledsaget av et nært mannlig familiemedlem. De er pålagt å dekke til ansiktet og kan bli fengslet for umoral dersom de bryter kleskodene.

Domstolene gjennomfører regelmessig offentlig pisking, vanligvis 39 piskeslag, av dem som blir funnet skyldige i «moralske forbrytelser», slik som å rømme hjemmefra.

Alle som har opplevd alvorlige overgrep vet at anerkjennelse og støtte er helt essensielt, og afghanske kvinner både i og utenfor landet har mobilisert for at verden skal anerkjenne Talibans kvinnepolitikk for det den er; forbrytelser mot menneskeheten.

Likevel virker det som Norge heller søker en normalisering av forholdet til Taliban.

I juni i år etterkom Norge og enkelte andre vestlige land Talibans krav om å avholde en internasjonal FN-konferanse uten at afghanske kvinner fikk være til stede eller med rettigheter på agendaen. Diplomater hevdet at de likevel fikk tatt opp situasjonen for kvinner med Taliban.

Men det er ingenting som tyder på at dialog med Taliban om kvinners rettigheter gir resultater. I etterkant av konferansen kom nyheten om at Taliban har utstedt en lov som forbyr kvinner å snakke utenfor huset.

Norges taushet

Nå ser det imidlertid ut til at noen land har fått nok. 25 september annonserte Tyskland, Australia, Nederland og Canada at de har startet en prosess som kan føre til at Taliban tas til den internasjonale FN-domstolen for brudd på kvinnekonvensjonen. Like etterpå uttrykte 20 andre land, deriblant Sverige og Finland sin støtte til initiativet.

Norge har foreløpig vært taus.

Også i FNs menneskerettighetsråd har man forsøkt å få i gang en prosess for at pågående og tidligere forbrytelser i Afghanistan skal kunne dokumenteres, og de skyldige stilles til ansvar.

Dersom de oppriktig ønsker utenrikspolitisk dobbeltmoral til livs, bør norske myndigheter kjenne sin besøkelsestid, og aktivt støtte begge disse prosessene, slik de har gjort når det gjelder situasjonen i andre land.

Norge har rett i at den internasjonale rettsordenen er viktig. Den må selvfølgelig også gjelde kvinner, uansett hvor i verden de lever. Norge bør derfor være like støttende til folkeretten når det gjelder Afghanistan som når det gjelder Ukraina, Israel og resten av verden.

Sunniva Kvamsdal Sveen

Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.