Leseverdig, men ujevnt om Afghanistan

Det er ingen overraskelse at Petter Bauck har skrevet bok om Afghanistan. Aktivisten, solidaritetsarbeideren og bistandsarbeideren har siden 1970 opparbeidet seg et nært og kjært forhold til dette landet.

Boken er inndelt i tre bolker; hans første møte med Afghanistan omkring 1970, på vei til India og Nepal med en skolekamerat. Dernest hans delaktighet i oppbyggingen av Afghanistan-komiteen like etter Sovjetunionens ti-årige okkupasjon av landet.

Og endelig hans arbeid i Norad i årene 2005-15, med særlig vekt på Afghanistan. Også i denne tiden besøkte han landet mange ganger, og boken tjener på at den tar oss med helt fram til Talibans maktovertakelse i august 2021.

Ja, ikke bare det, i et avsluttende kapittel, «Fremtidens Afghanistan», drøfter forfatteren spørsmålet som ofte stille; hva blir afghanernes skjebne i årene som kommer?

Afghanistan og Ukraina

Over en 50 årsperiode har Petter Bauck fått oppleve ytterpunkter i afghanernes livsvilkår. På 1970-tallet var dagliglivet fortsatt preget av den «nye tid» som kongene Nadir Shah og Zair Shah stod for i perioden 1929-73.

Når Kabul på denne tid av mange ble kalt «Afghanistans Paris» var det en kjapp overdrivelse, men det ga uttrykk for et livsmønster som stod i grell kontrast til det svartsinn afghanere flest senere skulle bli påført.

Petter Bauck fikk oppleve de mørke skyene som hopet seg opp da 1970-årene skred fram. Økende politiske konflikter ble hverdagen, og ledelsen i Moskva fant i 1979 det nødvendig å komme det afghanske kommunistpartiet til unnsetning. Kaos, vold og fornedrelse ble til et ti-årig mareritt for det afghanske folk, med store sivile lidelser og omfattende materielle ødeleggelser.

I fire år fra 2016 arbeidet Bauck ved vår ambassade i Kyiv. Historiske særtrekk har ulikheter, men rart er det ikke at han, som andre, ser på russernes brutale krig i Ukraina som et motstykke til den tragedie som rammet Afghanistan gjennom 1980-tallet.

Det er lett å delen forfatterens forbløffelse over at regimet i Moskva ikke tilla de makabre erfaringene fra Afghanistan stor vekt da militær-eventyret i Ukraina ble påbegynt i april.

Viktig solidaritetsarbeid

Petter Bauck overdriver ikke når Afghanistankomiteens viktige arbeid omtales fra starten i 1980.

Det er nyttig å få rekapitulert denne innsatsen, som mange afghanere, også på øverste lederplan, fortsatt minnes. Og takknemligheten blir ikke mindre ved at komiteen helt opp til i dag har vært blant afghanernes støttespillere. Men synd er det at Bauck ikke er mer konkret når komiteens innsats omtales.

Hva fungerte og hva fungerte ikke, hvilke erfaringer har man høstet i et vanskelig solidaritetsarbeid i et hardt prøvet land ?

Bauck skriver interessant om saksforhold og personer som han møtte og omgikk fra 2005, ofte flere ti-år etter deres første møte.

En del komparative betraktninger lanseres, men her skulle man ha ønsket at utviklingstrekk og resultatoppnåelse, eller mangel på noe slikt, enda sterkere ble kommentert og vurdert.

For mye historie

Boken har undertittelen «En personlig reise», men forfatteren har under arbeidet åpenbart syntes dette ble for snevert. Før han kommer fram til bokens første bolk gjør han et historisk sveip over mange sider.

Utgangspunktet er til å forstå, han ønsker å vise at Afghanistan nå og i fortid ikke eksisterer i et vakuum. Det er lett å dele hans fascinasjon for Aleksander den store og Djengis Khan, som begge har satt dype spor etter seg i dette fjell-landet.

Jeg synes imidlertid ikke at tilbakeblikket til før vår tidsregning, ja nærmest til den afghanske urtid, gir boken spesiell tyngde eller merverdi.

Det hele blir en leksikalsk preget gjennomgang av et utall tidsepoker som kortfattet innlemmes i teksten. Her møter man et utall sivilisasjoner, riker og imperier samt buddhistisk og gresk innflytelse.

Persongalleriet er mangfoldig, krig og elendighet hører til dagens orden. Historiske baktepper er ofte av interesse, men slik boken fremstår tror jeg leserne flest ville nøyd seg med et at det som ligger foran 1747, året mange angir som innledningen til «det moderne Afghanistan», var samlet i et appendiks.

På den annen side gir denne del av fremstillingen grunnlag for bokens noe kryptiske undertittel «landet midt imellom». Ingen skal være i tvil om at afghanerne har vært og er omgitt av et stort antall land og nasjoner som slett ikke alltid har villet dem vel. Krigerske anslag opp gjennom historien sier sitt, og briter, sovjetrussere og amerikanere - med et stort antall allierte - har fulgt opp.

Få afghanere

Boken vinner på å være utstyrt med et omfattende kilderegister, kart og med et rikt tilfang av supplerende litteratur. Bauck fører et lett språk og man kan tilgi ham en del gjentakelser.

Noe mer sjenerende er en del språkblomster, som når det mot slutten av boken heter: «Afghanistan er et land verdenssamfunnet ikke kommer utenom. ….Afghanistan er kommet på verdenskartet for godt, det har vært der hele tiden, siden tusenvis av år før landet med navn ble erklært. Det har en historie som har stor betydning for utviklingen i 2022. Dessverre har denne til nå vært neglisjert.»

Når boken frembyr seg som «En personlig reise» er det til å forstå at fremstillingen i mange sammenhenger blir konsentrert om forfatterens gjøren og laden i Afghanistan. Han møter enkelte prominenser på sin vei, men jeg er overrasket over at afghanerne ikke har en sterkere tilstedeværelse. Her får man søke i alternativ litteratur.

I vurderingen av Afghanistans fremtid er forfatteren opptatt av forutsetninger som kan skape et legitimt styre, noe landet gjennom generasjoner har savnet. Med rette peker han på hvordan korrupsjon, nepotisme og avhengighet av utenlandske økonomiske og militære interesser svekket presidentene Karzai og Ghani – og skapte grobunn for Talibans raske maktovertakelse i august i fjor.

Gode spørsmål

Ingen skal være i tvil om at Bauck ønsker en ny tilværelse for afghanere.

Bauck erkjenner at selv et Taliban-styre har noe å tilby; sysselsetting, økonomi, sikkerhet og vern mot utenlandske styrker. Samtidig stiller han gode spørsmål om hvilke forutsetninger en bedre fremtid krever.

Vil en rettsstat kunne utvikles når de ortodokse innen Taliban har makten ? Vil løftene fra Talibans Oslo-besøk by på rettigheter, skolegang og jobber for jenter og kvinner ?

Pashtunere, som utgjør om lag 80 prosent av det afghanske folket, vil fortsatt ha en dominerende rolle. Men vil deres ledere vise sterkere vilje til å integrere andre grupper i styre og stell ? Vil sivile myndigheter makte å kontrollere krigsherrer og andre enheter som primært er opptatt av egne interesser ?

Kort sagt; mange vil lære mye om Afghanistan av å lese Petter Baucks bok. Men en strammere regi, bedre disponering av stoffet og større vekt på erfaringer og resultater i et bredt engasjement for Afghanistan ville gjort en bra bok bedre.