Meninger:
Jin, Jiyan, Azadî – Kvinne, liv, frihet
8. mars runger slagord for kvinners rettigheter høyt over hele verden. Bak noen av disse slagordene ligger en kamp med livet som innsats.
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Direktør ved Nobels Fredssenter
«Jin – Jiyan – Azadî». Den kurdiske kvinnebevegelsens kamprop ble ropt ut i sorg og protest da Mahsa Jina Amini, som døde i moralpolitiets varetekt, ble gravlagt i september 2022.
Det spredte seg over hele Iran, der demonstrantene tok til gatene i protest mot regimet, og nådde helt til Det Norske Nobelinstitutt, der den persiske varianten av slagordet innledet kunngjøringen av Nobels fredspris 2023 til iranske Narges Mohammadi.
I
dag er slagordet en av parolene i 8. mars-toget som går gjennom
Oslos gater.
Disse tre ordene rommer mye av det 8. mars handler om: Kvinners rett til fullverdige, frie liv, uten diskriminering og undertrykking på grunn av sitt kjønn. Dette er en kamp som fortsatt pågår med livet som innsats flere steder i verden.
I Iran, hjemlandet til årets fredsprisvinner Narges Mohammadi, risikerer kvinner strenge fengselsstraffer for å gå på gaten uten hijab. Kvinner har ikke lov til å sykle eller gå på sportsarrangementer, de kan ikke reise fritt og de har ikke samme rett til arv og skilsmisse som menn. I en rettssak teller en kvinnes vitnemål halvparten av en manns.
I det Taliban-styrte Afghanistan får ikke jenter ta utdanning og de er utestengt fra mange typer arbeid. De må dekke seg til når de viser seg offentlig og kan ikke reise uten å ha med seg en mann. Kvinner som bryter reglene, blir straffet hardt.
Det er ingen tvil om at den systematiske undertrykkelsen av kvinner i Iran, Afghanistan og flere andre land fortjener samme oppmerksomhet og fordømmelse som apartheidregimet i Sør-Afrika.
FN-konvensjon mot kjønnsapartheid
Når staten diskriminerer en del av befolkningen systematisk, kan det kalles for apartheid.
Ordet er kjent som navnet på raseskillepolitikken i Sør-Afrika. Dette diskriminerende systemet ble avskaffet etter sterkt press fra det internasjonale samfunnet.
I 1973 vedtok FN Apartheidkonvensjonen, som slår fast at apartheid, eller rasesegregering, er en forbrytelse mot menneskeheten.
Hva skjer hvis vi bytter ut «rase» med «kjønn» i definisjonen av apartheid? Da får vi en konsis beskrivelse av situasjonen for kvinner i Iran og Afghanistan, mener en gruppe internasjonale jurister og aktivister.
På kvinnedagen for ett år siden lanserte de kampanjen «End Gender Apartheid». De ønsker å få «kjønnsapartheid» definert som en forbrytelse mot menneskeheten i en ny konvensjon som skal vedtas av FN senere i år. Kampanjen er støttet av flere fredsprisvinnere: Narges Mohammadi, Shirin Ebadi, Malala Yousafzai, og Nadia Murad, i tillegg til Hillary Clinton, Gro Harlem Brundtland og mange andre.
Denne uken inviterte Nobels Fredssenter til paneldiskusjon om temaet. Den afghanske kvinnerettighetsaktivisten og tidligere politikeren Shah Gul Rezaie er ikke i tvil om at kjønnsapartheid er rett beskrivelse av det kvinner utsettes for i Afghanistan.
Hun fortalte at Taliban har vedtatt 90 dekreter som rammer kvinners rettigheter, og at kvinner hver eneste dag blir torturert og drept fordi de protesterer mot disse reglene.
«En internasjonal lov som forbyr kjønnsapartheid vil gi en klar beskjed til Taliban-regimet. Bare slik kan de bli stilt til ansvar for sine handlinger», sa hun.
Mahmood Amiry-Moghaddam, som leder organisasjonen Iran Human Rights, minnet om at avskaffelsen av apartheidregimet i Sør-Afrika kom etter langvarig, internasjonalt press.
Kampanjen mot kjønnsapartheid fortjener samme støtte og oppmerksomhet, mener han, og ser på det som en kamp om våre felles menneskerettigheter.
«Vold mot kvinner er et problem verden over. Men, i land som Iran og Afghanistan er denne volden institusjonalisert, den utøves av statsmakten og en del av lovverket. Hvilke signaler sender vi om kvinners menneskeverd dersom vi som verdenssamfunn sitter stille og ser på dette, og unnskylder det med religion eller kultur?»
Vi må gjøre flere ting samtidig
Det er ingen tvil om at den systematiske undertrykkelsen av kvinner i Iran, Afghanistan og flere andre land fortjener samme oppmerksomhet og fordømmelse som apartheidregimet i Sør-Afrika.
Begrepet kjønnsapartheid er en god beskrivelse av det som foregår, og kan hjelpe oss å forstå brutaliteten og omfanget. Derfor fortjener kampanjen «End Gender Apartheid» all den støtte og oppmerksomhet den kan få.
Men vi vet også at det å vedta og iverksette nye konvensjoner i FN-systemet er en langvarig og vanskelig prosess og at kvinnene som sitter fanget av styresmaktene i Iran eller Afghanistan i dag ikke har tid til å vente på en ny, internasjonal lov.
Derfor må vi gjøre flere ting samtidig. Myndigheter og forretningsfolk som er i dialog med regimer som praktiserer kjønnsapartheid, bør gi tydelige signaler om at det ikke er akseptert.
Alle vi andre kan benytte enhver anledning til å støtte de kvinnene som blir utsatt for slike overgrep. Og vi som er så heldige at vi har lov til å gå i tog og rope slagord i dag kan rope ord som gir mot og styrke til alle dem som ikke får lov:
«Jin – Jiyan – Azadî»
«Zan – Zendegi – Azadi»
Sunniva Kvamsdal Sveen
Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.