Her minnes ukrainerne sine falne soldater 

Denne søndagen – tre dager før det markeres at 1000 dager har gått siden den russiske bakkeinvasjonen startet – er det en jevn strøm av mennesker forbi minnelunden ved den kjente protestplassen i hjertet av Ukrainas hovedstad.

De beveger seg stille, med verdighet. Kvinner og menn, unge og eldre. Mange med et sorgfullt blikk. En mor gråter over en sønn, en ung enke går forbi med tårer i øynene.

Mange har et ukrainsk flagg og et portrett med seg. Eller de leter etter ett som allerede er satt ned – blant titusener av andre. Påskriften på flaggene følger alle samme enkle logikk: ett navn, dagen de ble født og dagen de døde.

En ung barnefamilie bruker god tid. Sergiy Hassiev er der sammen med kona Valeri og datteren Polina på to år. De har et flagg og et bilde med seg. Bildet er av en ung soldat.

– Han het Mikolaj. Han var en god venn fra studiedagene på universitetet. Etter at Russland angrep Ukraina tok vi også et kurs i minerydding sammen, sier Sergiy.

Mens Sergiy fortsatte som minerydder etter kurset, valgte vennen å verve seg til den ukrainske hæren. Han ble sendt til Luhansk-regionen, helt øst i landet.

– Jeg har fått vite at Mikolaj jobbet med å koble sammen kommunikasjonskabler, da enheten hans plutselig ble beskutt av russisk artilleri. Soldatkameratene så at han ble skutt og døde, men de våget ikke å dra med seg liket – av frykt for at de selv skulle bli drept, sier Sergiy stille.

Med tristhet i blikket forteller han at vennen aldri rakk å se sin egen sønn. Mikolaj døde, bare 25 år gammel. Sønnen hans ble født to måneder etter.

– Det var kona hans som ba oss om å sette et flagg her. Hun ga oss også et bilde av Mikolaj som vi skal henge opp på «Sorgens mur», sier Sergiy.

Ble lurt inn i russisk minefelle

Sergiy Hassiev, som i dag har en lederstilling i det lokale brannvesenet, prøvde seg som minerydder i de første ukene etter bakkeinvasjonen. I den berømte småbyen Butsja – der russiske soldater gjennomførte rene massakrer på sivile – var han med på frigjøringen. Men da han beveget seg inn en bolig som russerne hadde forlatt, havnet han i en minefelle.

En skamfert hånd trekkes opp av jakkelommen. Den mangler flere fingerledd. Sergiy forteller samtidig at eksplosjonen som rammet hånden også kostet ham en del av hørselen.

– Jeg hører ikke lenger flyalarmene, og konsentrerer meg heller om å roe ned Valerie, sier han.

Kona hans nikker bekreftende, mens to-åringen de er foreldre til ser nysgjerrig bort på oss.

Russerne rykker sakte frem 

Sergiys historie om vennen Mikolaj er bare en av utallige tragedier som skjuler seg bak den blågule flaggborgen i sentrum av Kyiv.

1000 dager har gått siden starten av den brutale russiske bakkeinvasjonen av Ukraina. Putins forsøk på å okkupere og underlegge seg nabolandet mislyktes, og ukrainske soldater – mange av dem nyrekrutterte frivillige – presset russerne tilbake fra store okkuperte områder høsten 2020. Siden den gang har motstanden fortsatt, men den har også kostet dyrt.

Det siste året er det en slags moderne skyttergravskrig som minner mer og mer om et slaktehus. Daglig rapporteres det om at tallmessig overlegne russiske styrker maler seg sakte frem i de østlige delene av landet. Det hevdes at tusener av unge russere dør hver uke som følge av den russiske offensiven.

Tapene har økt på begge sider de siste månedene, og ryktene går om at det ukrainske overraskelsesangrepet i russiske Kursk allerede har blitt svært kostbart.

–  Da vi var her for ett år siden var det bare flagg i utkanten av gresset. Nå er hele plassen full, sier to internasjonale journalister som også besøker Majdan denne søndagen.

Rekker på rekker med likposer

En ukrainsk researcher med lang medieerfaring sier det samme. 

– Det siste året har vært ekstremt dødelig for ukrainske soldater, og minnelunden ser nå helt tettpakket ut. Den stupide Kursk-operasjonen er en viktig årsak, sier han.

Han viser oss en video han har filmet ved ett av mange likhus for oppsamling av drepte ukrainske soldater i Donetsk. Filmen viser rekker på rekker med fulle likposer.

Den britiske etterretningstjenesten og ukrainske militære anslår russiske tap (døde og alvorlig skadde) til mer enn 700.000. Lekkede opplysninger fra USAs forsvarsdepartement, omtalt av The Economist, kan likevel tyde på at det er en god del flere.

Vestlige militæranalytikere har lenge hevdet at de angripende russerne har langt større tap enn de ukrainske soldatene som ligger i sine skyttergraver. Men ingen vet det med rimelig grad av sikkerhet. 

Ukrainas myndigheter har ikke oppgitt tall for drepte og skadde soldater siden juni 2022, da de opplyste at 10.000 var drept og 30.000 skadd, mens 7200 var savnet.

The New York Times refererte nylig til tall fra det amerikanske forsvaret som går ut på at nærmere 60.000 ukrainske soldater er drept og over 250.000 såret. Wall Street Journal har på sin side referert til 80.000 drepte og 400.000 skadde i den ukrainske hæren, også det basert på lekkasjer fra det amerikanske forsvaret.

Av 20 soldater, kom tre tilbake 

Aleksandr Chylkov (65) er en annen stillferdig besøkende til minnelunden denne søndagen. Han er der for å ære nevøen sin, forteller han alvorstungt.

Av bildet han viser oss framgår det at nevøen Evgenij ble 33 år gammel.

– Han var med på et forsøk på å storme fiendens linjer, og det sies at han prøvde å redde en kamerat, men at han selv ble drept, sier Aleksandr.

Den drepte nevøen er samtidig ikke hans eneste savn i denne krigen.

– Sønnen min Valerij er i Kramatorsk. Han har vært i hæren siden 6. mai i år, og har ikke vært hjemme siden, sier han.

Sønnen ble innrullert mot sin vilje da han var innom militærkontoret for å oppdatere sine personopplysninger, forklarer faren.

Med bitterhet i stemmen gir han oss en beskrivelse av forholdene de ukrainske frontsoldatene lever under. Sønnen fikk kun en måneds soldatopplæring.

– Han hadde bare vært to uker ved frontlinjen før han måtte delta i et livsfarlig oppdrag. Valerij var heldig. Av 20 soldater kom bare tre tilbake. Det følelsesmessige presset de lever under er ekstremt.

Måtte betale for skuddsikker vest til sønnen

Ifølge faren veide sønnen 80 kilo da han ble sendt i krigen. I dag er vekten bare 56 kilo.

– Det kan skyldes stresset, men maten de får er også elendig. Det er nesten bare mat fra boks, sier han.

Faren forklarer at sønnen har en kone som er ufør og at han har to barn, på 17 og 12 år, og at storfamilien har selv måttet betale for mye av utstyret, som militærstøvler, ulike typer klær, hjelm og skuddsikker vest.

– Det eneste de fikk utlevert var en AK-47 (et automatgevær, red.anm.) og en basis uniform. Vi har lagt ut mange tusen hryvnas. Vi må betale for å sende en soldat til fronten, mot sin vilje, sier han.

En ung kvinne ved minnelunden har sittet lenge og stirret på ett enkelt foto. Hun forteller at kjæresten, som var i hæren, nylig er drept. Bortsett fra dette orker hun ikke å snakke noe mer om saken.

Natten før har vært preget av et av konfliktens største drone- og rakettangrep, både mot Kyiv og resten av landet. 

Nærmere 200 raketter og droner har rammet landet. Et mål for Putins militære strateger var trolig å slå ut mye av Ukrainas energiforsyning og distribusjonsnett, med sikte på å svekke den ukrainske befolkningens kampvilje i forkant av at en kuldeperiode er rundt hjørnet.

På sen ettermiddag besøker vi et boligstrøk i Pechersky-området i Kyiv der en leilighet i fjerde etasje av en blokk ble truffet av en drone natten før. Hverdagens normalitet har for lengst lagt seg over nabolaget.

Slik er Kyiv, en moderne hovedstad til forveksling lik mange andre europeiske byer. I kaffebaren i første etasje er det fullt ved bordene. Et ungt par nyter kake og kaffe.

Krig, cappuccino og kaker

Utenfor leilighetsblokka sitter to venninner i 40-årene smilende og nyter hver sin cappuccino. Den ene kvinnen bor i den samme blokka som fikk en nedskutt russisk drone gjennom taket natten før. I leiligheten bodde det en kvinne i 50-årene.

– Jeg kjenner henne, og har snakket med henne i dag. I stedet for å gjemme seg bak to vegger på badet hadde hun lagt seg på soverommet, sier Irina.

Hun forklarer at myndighetene ved alarmer oppfordrer til at folk enten skal gå i tilfluktsrom eller legge seg bak minst en vegg i tillegg til yttervegg. Baderommet er det vanligste alternativet i mange vanlige boliger.

– Det var «dovenskapen» som reddet henne. Dronen gikk gjennom taket og traff badet, mens hun var på soverommet, forteller hun med galgenhumor.